Svartedauden vender tilbake

To av passasjerene på minibussen er også døde under lignende omstendigheter. Og etter et tredje dødsfall kan ikke legene lenger unngå konklusjonen: Det har brutt ut pest på Madagaskar. I løpet av tre måneder blir 2417 mennesker smittet, og 209 dør.

Epidemien viser at bakterien bak svartedauden fortsatt lever i beste velgående. Og ifølge flere studier kan den snart bli resistent mot legemidlene våre. Hvis det skjer, vil den true hele verden.

Heldigvis jobber forskerne med en rekke våpen som skal nedkjempe sykdommen – blant annet genspleisede tomater og en nesespray med forkjølelsesvirus.

Pesten lever fortsatt

Hvert år smittes opp mot to tusen mennesker med pest – først og fremst på Madagaskar, i Kongo og i Peru – og uten behandling dør 30–100 prosent av de smittede innen ti dager.

Sykdommen spøker uavbrutt i kulissene verden over, og med noen tiårs mellomrom bryter den ut i epidemier som krever hundrevis eller tusenvis av menneskeliv.

Pest skyldes bakterien Yersinia pestis, og sykdommen finnes i tre varianter.

Den vanligste formen er byllepest, som oppstår når bakterien trenger gjennom huden og rammer lymfeknutene. Her formerer den seg slik at lymfeknutene svulmer opp og danner byller der vevet etter hvert dør.

I tillegg til byllene fører lidelsen ofte til koldbrann i fingre, tær, lepper eller nese. Men tross en dødelighet på 40–60 prosent uten behandling er byllepest den minst farlige av de tre typene pest.

I sjeldnere tilfeller trenger pestbakterien inn i blodet og fører til blodforgiftning og blødninger fra nese, munn og endetarm. Til slutt slutter organene å virke, og offeret vil med stor sannsynlighet dø i løpet av et døgn hvis ikke sykdommen behandles.

I sin tredje form trenger bakterien inn i lungene via luftbårne dråper. Det fører til alvorlig lungebetennelse. Pasienten hoster opp blod og har vansker med å puste – og uten behandling inntreffer døden etter noen få dager.

Epidemier er ofte en cocktail

Pest finnes blant dyr og blir noen ganger overført til mennesker. Over femti ulike arter pattedyr kan bære på bakterien, men den finnes særlig hos gnagere som præriehunder, murmeldyr og rotter.

Dyr er også ansvarlige for en stor del av smitten mellom mennesker. Bakterien kan nemlig overføres via lopper som biter en smittet person før den hopper til en annen person og biter igjen.

Som regel fører loppebitt til byllepest, men i noen tilfeller kan bakterien bli ført til lungene via kroppsvæsker. Lungepest får den smittede til å hoste og nyse, noe som kan spre bakterien enda mer.

En pestepidemi er derfor nesten alltid en cocktail av to epidemier: en med byllepest og en med lungepest.

Under epidemien på Madagaskar i 2017 hadde 83 prosent av de smittede lungepest, mens 17 prosent led av byllepest. Bare én person fikk den ekstremt dødelige pestformen i blodet.

Hvilken pestform som dominerte under svartedauden, er usikkert. Men forskerne har en teori.

Svartedauden truer igjen

Svartedauden kom antagelig til Europa med italienske handelsskip, som tok med pestbefengte rotter og lopper fra Sentral-Asia. Dyrene stortrivdes under de uhygieniske forholdene i middelalderen. Den første epidemien var trolig dominert av byllepest.

Noen forskere tviler imidlertid på at byllepest kunne spre seg så raskt som den gjorde. Bare tre år etter ankomsten til Italia hadde pesten for eksempel tatt livet av mer enn halvparten av befolkningen i Norge, flere tusen kilometer mot nord.

Så rask spredning er mer realistisk hvis smitten skjer via luft, og det tyder på at lungepest var drivkraften bak svartedauden.

Uansett er vi bedre rustet i dag. Pestbakterien er nemlig veldig følsom overfor antibiotika. Dessverre kan det raskt komme til å endre seg.

Allerede i 1995 oppdaget forskere pestbakterier som var resistente mot flere typer antibiotika. Og i 2007 avslørte en studie at salmonellabakterier kan overføre gener for antibiotikaresistens til pestbakterier.

Ettersom antibiotikaresistent salmonella er langt vanlig, er det en reell fare for at vi plutselig står overfor en pestbakterie som ikke kan behandles med antibiotika.

Nesespray skal stanse epidemi

Frykten for nye pestepidemier betyr at forskerne nå er i full gang å utvikle en rekke ulike vaksiner mot pest. Pestvaksiner har eksistert siden 1897, men de har aldri fungert spesielt godt, og for tiden er ingen pestvaksiner godkjent i EU eller USA.

Vaksinene har brukt svekkede pestbakterier eller små biter av bakterien til å trene immunsystemet, men nå forsøker forskerne seg med nye metoder.

I 2021 brukte en russisk forskningsgruppe for eksempel genteknologi til å produsere en såkalt spøkelsesbakterie – et hult og helt livløst skall som på overflaten ser helt ut som pestbakterien, men som ikke kan foreta seg noe som helst.

Spøkelsesbakteriene beskyttet delvis mot pest da forskerne senere testet vaksinen på mus, men metoden må forbedres før den brukes på mennesker.

Bedre går det for mikrobiologen Jian Sha og kollegene hans ved University of Texas, som de siste årene har testet en nesespray med et genmodifisert forkjølelsesvirus. Viruset er endret slik at den ikke skader kroppen, og inneholder gener fra pestbakterien slik at immunforsvaret blir trent til å nedkjempe pest.

Vaksinen er testet på mus og aper, som senere ble utsatt for en kraftig smitte med enten byllepest eller lungepest.

Dyr som ikke hadde blitt vaksinert, døde i løpet av fire dager. Men de vaksinerte dyrene var fullstendig beskyttet og viste ingen tegn til sykdom i den måneden forsøket varte.

Ville dyr skal vaksineres

En tredje vaksine er rett og slett en tomat man kan spise. Tomaten er imidlertid genspleiset slik at den inneholder noen av pestbakteriens proteiner. En slik vaksine er både enkel å gi – uten bruk av sprøyter eller annet utstyr – og den kan produseres billig i stor skala.

De genspleisede tomatene har foreløpig vist lovende resultater i museforsøk. De har fortsatt ikke blitt testet på mennesker, men det er heller ikke nødvendigvis det som er formålet med dem. Amerikanske forskere eksperimenterer nemlig med å gi spiselige vaksiner til ville dyr i naturen.

I 2017 la epidemiologen Tonie Rocke fra National Wildlife Health Center i Wisconsin i USA for eksempel ut godbiter med en pestvaksine til ville præriehunder. Vaksinen har to viktige formål.

For det første skal den beskytte dyrene. Præriehunder blir ofte smittet med pestbakterien og dør nesten alltid av det. De vaksinerte dyrene har større sjanse for å overleve, og ettersom præriehunder er bytte for mange rovdyr, er det viktig for hele økosystemet.

For det andre skal vaksinen forebygge epidemier blant mennesker. Når pest ikke kan spre seg blant de ville dyrene, faller risikoen for at pestbakterien hopper videre til oss.

Tonie Rockes forsøk var en suksess. Dyrene spiste vaksinen, og studier viste at dyrene ble delvis beskyttet mot pestbakterien: Omtrent dobbelt så mange præriehunder overlevde smitte med pest i områder der vaksinen var lagt ut, sammenlignet med andre steder.

Den nye bølgen av pestvaksiner er dermed allerede godt på vei til å vise sin verdi. Og snart vil de være klare til å forebygge voldsomme epidemier som den på Madagaskar og sette en endelig stopper for trusselen om en verdensomspennende gjentakelse av svartedauden.