Slik finner vi kuren mot kreft

95 % av nye kreftbehandlinger blir skrotet

Et lovende nytt legemiddel satte i 1999 en kontant stopper for kreftsvulster i en gruppe forsøksmus.

Behandlingen, som kalles SPI-77, var mer effektiv enn vanlig cellegift og ga dessuten færre bivirkninger. Snart brukte et farmasøytisk selskap millioner på å teste middelet på mennesker, men forsøkene ble raskt stanset.

SPI-77 hadde stort sett ingen effekt og ble senere skrotet og glemt.

Den lovende behandlingen led dermed samme skjebne som mer enn 95 prosent av de nye kreftbehandlingene som hvert år blir testet på mennesker. Selv de legemidlene som ender med å bli godkjent, har ofte bare en begrenset effekt.

Samtidig har medisiner mot andre lidelser, blant annet infeksjoner, langt større suksess i menneskeforsøk.

Hvor mange får kreft?

Kreftcellenes utrolige evne til å unngå stort sett alt forskerne angriper dem med, innebærer at sykdommen hvert år fører til mer enn åtte millioner dødsfall.

Men forskerne har slett ikke gitt opp.

De har nå avdekket de største hindringene som blokkerer for nye, banebrytende behandlinger, og de er klare til å jevne dem med jorda en gang for alle.

Celler dreper sitt eget opphav

Hvert sekund arbeider milliarder av celler i kroppen din på høygir for å holde deg i live. De deler seg, produserer et virvar av forskjellige proteiner, kommuniserer med hverandre og tar livet av seg selv for fellesskapets skyld. Men på tross av den endeløse rekken av oppgaver fungerer kroppens maskineri ofte overraskende problemfritt.

Slik ser det i hvert fall ut på overflaten. Dypt inne i de enkelte cellene oppstår det hele tiden massevis av feil, som kan få uoverskuelige konsekvenser for resten av kroppen.

Når en av cellene dine skal dele seg, kopierer den DNA-et sitt, slik at de to dattercellene kan få en kopi hver, men det oppstår ofte feil i kopieringen. Heldigvis har cellen effektive verktøy som normalt reparerer feilene så snart de oppstår.

Hva er kreft?

Men noen kjemiske stoffer eller stråling utenfra kan forårsake feil som cellen ikke kan rette opp.

Konsekvensen er at de DNA-kopiene som cellen gir videre til etterkommerne sine, inneholder feil – også kalt mutasjoner. De fleste av feilene vil være ufarlige, men i enkelte tilfeller rammer de genene som koder for viktige proteiner.

Mutasjonene kan endre proteinenes atferd, slik at de tvinger cellen til å dele seg ukontrollert. Cellen er utstyrt med en rekke sikkerhetsforanstaltninger i form av proteiner som bremser delingen, men hvis de også muterer, blir cellen til en kreftcelle

Hva er en kreftsvulst?

Den fortsetter å dele seg helt til den skaper en klump av celler – en såkalt svulst – som kan ødelegge det organet den sitter i. Den ukontrollerte veksten betyr også at kreftcellene gjør flere feil når de stadig vekk deler seg. Dermed oppstår det hele tiden nye mutasjoner som kan gi cellene nye evner.

En konsekvens kan være at de lærer seg å bryte ut av det opprinnelige organet og kolonisere andre organer. De aggressive cellene får organene til å svikte og tar til slutt livet av den kroppen de oppsto fra.

Kreft har eksistert i millioner av år

Forskerne har funnet spor av svulster i 70 millioner år gamle dinosaurbein og i 120 000 år gamle levninger fra neandertalere, så kreft er slett ikke noen ny sykdom.

De gamle grekere ga navn til sykdommen for 2600 år siden – men allerede den gang hadde jakten på en kur stått på i minst tusen år.

Første behandling mot brystkreft

Den første moderne operasjonen for brystkreft ble foretatt av den amerikanske kirurgen William Halsted i 1882. 14 år senere ble en helt ny teknologi satt inn i kampen, da den franske legen Victor Despeignes bombarderte svulsten til en pasient med røntgenstråler. Begge behandlingene var effektive – varianten til Despeignes drepte 50 prosent av svulsten – men det var slett ikke nok.

Og de var heller ikke ufarlige. Forskerne oppdaget raskt at røntgenstråling hadde alvorlige bivirkninger. En av dem var kreft.

Giftgass avslørte helbredende hemmelighet

Midt under det blodige helvetet under første verdenskrig dukket det opp et helt nytt våpen mot kreft: sennepsgass.

På slagmarken tok gassen livet av omkring 90 000 mennesker og såret mer enn en million, men den bar på en helbredende hemmelighet.

Da legene undersøkte de overlevende, oppdaget de et usedvanlig lavt antall hvite blodceller i blodet. Oppdagelsen gjorde at de amerikanske forskerne Louis Goodman og Alfred Gilman et par tiår senere testet gassen på en pasient med lymfeknutekreft – en krefttype som oppstår i de hvite blodceller i lymfesystemet.

Verken kirurgi eller stråling hadde hatt noen effekt på de aggressive kreftcellene, som fortsatte å unnvike og spre seg til andre deler av kroppen til pasienten.

Den første cellegiften

27. august 1942 mottok pasienten den første i en rekke av innsprøytinger med den aktive ingrediensen fra sennepsgass. Ti dager senere var alle svulstene forsvunnet. Louis Goodman og Alfred Gilman hadde utviklet verdens første cellegift – en behandlingsform som ikke krever kirurg eller stråling, men i stedet bruker kjemiske stoffer til å ta livet av cellene i svulsten.

Men behandlingen var ikke perfekt. Pasienten ble alvorlig syk av medisinen, og en måneds tid senere begynte kreften å vende tilbake. Da legene gjenopptok behandlingen, ble bivirkningene for mye for pasientens kropp, og han døde like etter.

Behandling mot kreft

I dag er kirurgi, stråling og cellegift fortsatt de mest utbredte behandlingene mot kreft.

Alle tre har blitt vesentlig forbedret siden 1940-tallet, men de grunnleggende svakhetene er de samme. Kirurgi og stråling er ikke effektivt mot kreften når den først har begynt å spre seg i kroppen.

Og mens cellegift kan ramme kreftceller i hele kroppen, gir den fortsatt voldsomme bivirkninger fordi medisinen også tar livet av friske celler.

Forskere pakker inn medisiner

I et forsøk på å skåne kroppens friske celler utviklet de israelske forskerne Yechezkel Barenholz og Alberto Gabizon en ny måte å levere medisiner til kreftcellene på.

Forskerne pakket inn cellegiften doxorubicin i mikroskopiske fettkuler som kalles liposomer – bare 100 nanometer i diameter – og testet dem i dyreforsøk.

Når de små kulene fløt rundt i blodet, var giften kapslet inn slik at den ikke rammet de friske cellene, men den kom likevel fram til svulsten og drepte kreftcellene på en effektiv måte.

Færre bivirkninger enn tradisjonell cellegift

Årsaken var at liposomene kunne få adgang til kreftcellene via hullete blodkar omkring svulsten. Inne i svulsten lekket cellegiften ut av liposomene og rammet kreftcellene. Barenholz og Gabizon brukte over et tiår på å utvikle de mikroskopiske kulene før de endelig slo igjennom i et forsøk på mennesker.

Liposomene hadde færre bivirkninger enn tradisjonell cellegift og ble godkjent til bruk i Europa og USA under navnene Caelyx og Doxil. Denne suksessen satte i gang utviklingen av nye typer liposomer som kunne brukes på andre kreftformer og drepe kreften enda mer effektivt.

Lovende medisiner blir skrotet

Legemiddelet SPI-77 var blant de lovende behandlingene som oppsto i kjølvannet på Caelyx. Denne medisinen besto også av mikro skopiske fettkuler, men i stedet for å inneholde doxorubicin ble SPI-77 fylt med stoffet cisplatina.

Det er ekstremt effektivt når det gjelder å ta livet av kreftceller, men har en lang rekke bivirkninger. Ved å bruke liposomer til å transportere stoffet rett til kreftcellene håpet forskerne på å bekjempe svulsten uten å skade pasienten.

SPI-77 ble i 1999 testet på forsøksmus, og behandlingen så ut til å virke, akkurat som forskerne hadde forutsagt. Cisplatin er normalt farlig for nyrene, men studier av forsøksmusene viste at liposomene reduserte mengden cisplatina som havnet i nyrene med omkring 75 prosent.

Samtidig økte liposomene mengden av cisplatina i kreftsvulsten hele 28 ganger, og SPI-77 bremset veksten av kreftceller mye mer effektivt enn cisplatina uten denne innpakningen.

Men da SPI-77 noen år senere ble testet på pasienter med lungekreft, klarte det seg faktisk dårligere enn tradisjonell celle gift. Ingen av de 29 pasientene i forsøket opplevde noen markant effekt av medisinen, som siden ble skrotet. Likevel er ikke SPI-77 noen total fiasko.

Forskerne lærer av sine feil

SPI-77 ble først testet på forsøksmus som hadde fått sprøytet inn celler av tarm- eller lungekreft under huden på lårene. Og behandlingen med SPI-77 begynte mens musenes svulster var veldig små.

I dag vet forskerne at denne typen dyreforsøk er veldig dårlig egnet til å forutsi hvordan en behandling vil virke på mennesker. Lungekreftceller som vokser i låret, vil ikke forårsake noe som ligner lungekreft.

Og forskerne får også et fordreid bilde av behandlingens effekt hvis de tester den på små svulster – de menneskelige pasientene får typisk først konstatert kreft når svulstene har vokst seg ganske store.

Forskernes opprinnelige valg av pasienter til SPI-77-forsøket var antagelig heller ikke optimalt. SPI-77 har – akkurat som andre liposomer – problemer med å få adgang til kreftcellene hvis ikke blodkarene i svulsten er syke og hullete.

Mange svulster har velskapte blodkar uten hull, og pasienter med den typen svulster vil ikke ha noen særlig nytte av en liposombehandling.

Hvis forskerne hadde valgte pasienter med hullete blodkar i svulstene, hadde SPI-77 kanskje hatt bedre muligheter for å være effektivt mot kreften.

Forskerne gjenskaper svulster i laboratoriet

Siden den gang har forskerne blitt flinkere til å gjenskape svulster i laboratoriet slik at de ligner svulster i pasientene. De har også utviklet nye metoder som mer presist kan forutsi hvilke pasienter som vil reagere best på en bestemt behandling.

Framskrittene innebærer at forskerne lettere kan vurdere hvilke stoffer som i praksis har en effekt hos mennesker, og velge ut de kreftpasientene som får mest nytte av behandlingen.

Samtidig har forskerne funnet opp banebrytende nye behandlingsformer som var helt utenkelige for noen få tiår siden.

Ny behandling mot kreft

I 2017 godkjente amerikanske myndigheter i ekspressfart en ny behandling som kalles Kymriah. Årsaken til dette hastverket var at behandlingen hadde fjernet alle spor av kreft i 83 prosent av de pasientene som den hadde blitt testet på – og dette var pasienter som ikke sto til å redde med tradisjonelle behandlingsformer.

Kymriah består av pasientenes egne immunceller. Cellene blir hentet fra pasientens blod, og deretter setter legene inn et nytt gen som gjør cellene i stand til å gjenkjenne kreftcellene. Når immuncellene blir sprøytet inn i pasienten igjen, sporer opp de svulsten og angriper den.

Behandlingen er ekstremt effektiv, og den ble hyllet i medier verden over som et medisinsk mirakel.

Kuren angriper kroppens friske celler

Men er Kymriah den ultimate kuren som forskerne har lett etter i århundrer? Ikke helt. Det er en fare for at Kymriah gjør pasientens immunsystem så aktivt at det også går til angrep på de friske cellene i kroppen – og da en lignende behandling ble testet i 2016, tok den faktisk livet av fem pasienter.

De dødelige bivirkningene innebærer at legene bare gir Kymriah som en siste utvei, når mer ufarlige behandlinger har blitt testet uten hell.

Men Kymriah er ikke nødvendigvis en blindvei for forskerne som ligger i krig med kreften. Og det samme gjelder liposomene. Hver dag får forskerne en dypere forståelse av svakheter i behandlingene og kreftens biologi, og de bruker den kunnskapen til å videreutvikle eksisterende behandlinger og finne fram til helt nye behandlingsformer.

Kunstig intelligens øker farten

Samtidig sørger revolusjonerende teknologi for at forskerne snart kan gjøre framskritt mye raskere enn før. En av teknologiene kommer fra det amerikanske firmaet twoXAR.

Firmaet utstyrer datamaskiner med kunstig intelligens som kan oppdage nye medisiner mot blant annet kreft. Systemet gjennomgår på rekordtid enorme mengder data fra laboratorier og sykehus verden over – det dykker ned i kreftcellenes gener, finstuderer den kjemiske strukturen i eksisterende legemidler og gjennomgår tidligere forsøk på dyr og mennesker.

Etter den omfattende analysen peker systemet ut svakheter i kreftcellene og foreslår legemidler som utnytter dem – en prosess som før ville ha tatt forskerne mange år å gjennomføre. Resultatet er at legene snart kan få adgang til et stort arsenal av effektive våpen mot kreft.

Vi holder på å vinne

Kreftforskerne har allerede reddet millioner av liv. En studie fra Storbritannia har vist at dødeligheten ved kreft har falt med 14 prosent siden 1970-tallet.

Årsaken er forbedringer i diagnose, kirurgi, strålebehandling og cellegift – sammen med nye typer behandlinger som for eksempel immunterapi. For noen krefttyper, blant annet brystkreft, er overlevelsesraten fordoblet siden 1970, mens den blant pasienter med tarmkreft er tredoblet.

Og utviklingen fortsetter. Forskerne spår at dødeligheten vil falle med ytterligere 15 prosent frem mot år 2035.