Dødeligheten var størst blant barn. Rundt 80 prosent av de smittede døde.
© CDC/James Hicks & Science Source/ImageSelect
Medisin - Sykdommer

Kopper: Usynlig morder infiserte England

Opp mot tusen mennesker dør av kopper hver eneste dag på 1700-tallet. En engelsk lege bestemmer seg for å finne en kur, men for å se om den virker er han nødt til å smitte en frisk åtte år gammel gutt med den fryktede sykdommen.

Artikkelen er opprinnelig publisert i Illustrert Vitenskap HISTORIE.

Spørsmålet har murret i bakhodet på legen Edward Jenner i årevis: Kan kukopper gjøre et menneske uimottakelig for den beslektede og dødelige sykdommen menneskekopper?

  1. mai 1796 er den 46 år gamle engelskmannen i gang med å finne svaret. «Forsøkskaninen» hans er den bare åtte år gamle gartnersønnen James Phipps.

Hjemme hos seg selv i den engelske byen Berkeley poder Edward Jenner den unge James’ arm med puss fra en budeies kukoppe-infiserte hender.

Under innpodingen stikker Jenner forsiktig hull på en blodåre på guttens arm og fører deretter inn væske fra en betent kukoppeblære med en inokulasjonsnål.

Foruten et par dager med sporadisk feber og litt hevelse rundt såret, går det bra med gutten.

Seks uker senere er James frisk, og Jenner poder gutten med puss fra menneskekopper, som er langt farligere.

Hvis legen får rett i sine antakelser, vil gutten være upåvirket av koppeinfiseringen. Og hvis ikke?

Da har han dømt James til døden. Etter noen uker vil han få høy feber, kvalme og dundrende hodepine, før kroppen dekkes av smertefulle, væskende blemmer.

I løpet av en måneds tid kan han ha bukket under for 1700-tallets verste sykdom, som ved slutten av århundret krever opp mot 400 000 menneskeliv i året.

Dødens engel herjer Europa

På Edward Jenners tid var ingen sykdom farligere enn kopper – den ble kalt «Dødens engel». Lidelsen hadde trolig forfulgt menneskeheten siden oldtiden, og på 1700-tallet fikk den for alvor fot-feste i Europa.

En primær årsak var at menneskene levde tettere sammen i storbyene – særlig i London. Fra 1715 til århundreskiftet økte folketallet i byen fra 740 000 til 1,1 million.

På dette tidspunktet ante ikke legene hvordan sykdommen spredte seg – og kunne derfor ikke gjøre noe for å demme opp for den luftbårne sykdommen, som smittet via host og nys. Var én person i en familie smittet, fulgte som regel resten etter. Faktisk kunne en enkelt person med kopper smitte et helt gods.

Mens samfunnets elite unngikk sykdommer som kolera fordi de bodde på landet med tilgang på uforurenset vann, rammet det luftbårne koppeviruset høy som lav. Den franske matematikeren Charles Marie de la Condamine skrev:

«Kopper er en elv vi alle må krysse».Sykdommen tok eksempelvis livet av Russlands unge tsar Peter 2., som døde på bryllupsdagen sin i 1730.

Når en person først var smittet, var det ikke annet å gjøre enn å håpe. Etter noen uker ble kroppen dekket av blemmer som føltes som tredjegradsforbrenninger, og rundt 40 prosent av de smittede døde som følge av blodforgiftning eller organsvikt.

Selv hvis kroppen hadde motstandskraft nok, og pasienten overlevde det lange sykeleiet, mistet opp mot hver 10. pasient synet fordi sykdommen ga indre blødninger i øynene.

Mange utviklet også leddgikt og ble døve etter møtet med Dødens engel.

De som var så heldige å unngå gikt, blindhet og hørselstap, måtte likevel lære seg å leve med å møte et vansiret ansikt hver gang de så seg i speilet.

Leger advarte mot Jenners vaksine – pasientene begynte å raute og fikk ku-ansikter, het det.

© Science Photo Library

Ambassadørkone leter etter kuren

En av de rammede var den britiske adelskvinnen lady Mary Wortley Montagu fra London.

Etter at sykdommen nesten tok livet av henne de første ukene av 1716, var den en gang så vakre kvinnen ikke til å kjenne igjen.

Få måneder tidligere hadde Mary mistet sin bror, William, til sykdommen. Nå sto hun avkreftet i sitt hjem i London og stirret inn i speilet på et ugjenkjennelig ansikt. Det kunne like godt ha tilhørt en død person.

Lady Montagu lot seg imidlertid ikke slå ut. I stedet for å synke ned i selvmedlidenhet bestemte hun seg for å vie livet til å finne en kur mot sykdommen.

Hun var ikke den første som prøvde. Opp gjennom 1600- og 1700-tallet hadde flere leger forsøkt å utradere sykdommen ved å utsette pasienter for ekstrem varme, kulde eller ved å tappe kroppen for blod.

Til å begynne med gikk det like trått for lady Montagu som for alle andre. Men sommeren 1716 ble hennes mann utnevnt til britisk ambassadør i Konstantinopel – hovedstaden i Det osmanske riket.

Ekteparet pakket koffertene og dro av gårde. Med seg på flyttelasset tok lady Mary Wortley Montagu sin livsoppgave.

Kopper kan bekjempe kopper

I Konstantinopel pleide lady Montagu omgang med de lokale kvinnene og kom slik på sporet av en mulig kur mot kopper.

Til sin store forundring så hun hvordan tyrkiske barn ble podet med puss fra en koppepasient.

Etter et par dager med feber og et par blemmer i ansiktet var pasientene igjen sykdomsfrie. Behandlingen, som fikk navnet variolasjon, så ut til å gjøre barna motstandsdyktige mot kopper.

For å være sikker på at sykdommen ikke rammet de behandlede barna senere i livet, måtte de gjennom nok en variolasjon i puberteten.

Verken lady Mary Wortley Montagu eller hennes samtid forsto hvorfor variolasjon virket – det ble man først klar over på 1800-tallet, da vitenskapen blant annet fikk adgang til bedre mikroskoper til å studere bakterier, virus og kroppens immunforsvar.

Men den manglende kunnskapen stoppet ikke adelskvinnen. Hun lot ambassadens lege foreta en variolasjon på sin sønn, og etter hjemkomsten til London agiterte hun ivrig for metoden.

Blant de som lot seg overtale, var prinsesse Caroline av Wales, som gjennomgikk en vellykket behandling i 1722. Deretter spredte metoden seg raskt til resten av Storbritannia og Europa.

Behandlingen utløser katastrofe

I tiårene som fulgte tjente Europas leger godt på å behandle folk med variolasjon.

Problemet var bare at selv om metoden virket som en beskyttelse mot kopper, hjalp den samtidig sykdommen med å spre seg enda mer.

De personene som var blitt «variolert», var i realiteten smittet med kopper, så når de møtte en frisk person, ble koppeviruset spredt i sin opprinnelige, aggressive og ofte dødelige form.

Ved å lukke øynene for risiko-momentene med metoden ga legene sykdommen mulighet for å spre seg langt raskere enn tidligere, og på midten av 1700-tallet eksploderte antall tilfeller av kopper.

Rundt 200 000 mennesker døde hvert år – og tallet steg til 400 000 før århundret var omme. Sykdommen gikk spesielt hardt utover barn under ti år – som sto for mesteparten av de koppe­relaterte dødsfallene i England.

Blant landets fattigste, som ikke hadde råd til å betale for variolasjon, ble kopper en naturlig del av livet. Som den britiske historikeren lord Thomas Babington Macaulay skrev på 1800-tallet:

«Kopper var den verste av alle sykdommer. Svartedauden (pesten, red.) besøkte bare våre kyster to ganger i min levetid, men kopper var alltid til stede til å fylle opp kirkegårdene med lik».

Kostskoleelever smittes

For å unngå at elevene hans skulle slutte seg til likene på kirkegården, bestemte rektoren på kostskolen i den sørengelske byen Wotton i 1756 å behandle elevene med variolasjon.

En av pasientene var en åtte år gammel foreldreløs gutt. Behandlingen rammet ham hardt og resulterte i høy feber, diaré og ømme muskler. Om natten ynket han seg under dynen, mens koppe-blemmene sprakk i tur og orden.

Sju uker etter variolasjonen var gutten omsider symptomfri, men minnet om den smertefulle behandlingen hjemsøkte ham resten av livet. Guttens navn var Edward Jenner.

Som yngste barn i en flokk på seks kom Edward til verden 17. mai 1749 i det pittoreske prestegjeldet Berkeley vest i England, der faren var prest.

Unge Edward var en glad og nysgjerrig gutt som i oppveksten elsket å studere fugler samt samle steiner og fossiler.

Like etter seksårsdagen hans ble familien rammet av en tragedie. Etter en komplisert fødsel døde Edwards mor, og kort etter bukket faren under for sykdom.

Foreldrene etterlot heldigvis barna en betydelig arv. Edwards 22 år gamle storebror og verge, Stephen, hadde derfor penger nok til å sende ham på kost­skole i Wotton.

Etter sitt traumatiske møte med koppeviruset ville Edward bli lege. Broren Stephen overtalte sin venn, legen John Ludlow, til å ta Edward i lære, og de neste seks årene studerte den foreldre­løse gutten kirurgi.

Budeie hjelper vaksinen på vei

Edward Jenner ville sikkert ha endt som en glimrende kirurg uten å etterlate seg det store avtrykket i medisinhistorien – hadde det ikke vært for et tilfeldig møte med en budeie i 1768.

Den unge kvinnen fortalte den 19 år gamle Edward at hun aldri ville få kopper, fordi hun hadde hatt kukopper. De to lidelsene minnet mye om hverandre, men kukoppene var langt mildere.

Edward ble gående og grunne på kvinnens påstand, men han var enda ikke ferdig med utdannelsen, så det ble bare til at han noterte seg episoden.

I årene som fulgte spesialiserte Edward seg i anatomi, der dagene gikk med til amputasjoner. Det var først da han møtte kirurgen John Hunter at grunnsteinen til et av verdenshistoriens største medisinske gjennombrudd ble lagt.

Edward Jenners og John Hunters veier krysset hverandre i 1770, da Jenner leide et rom hos den 20 år eldre legen i Jermyn Street i London.

På tross av aldersforskjellen ble John Hunter og Edward gode venner. De snakket ofte sammen og utvekslet legefaglige erfaringer og ideer med hverandre.

Men ideen til en kur mot kopper kom ikke med det samme. John Hunter var arbeidsnarkoman og kunne gjerne jobbe 18 timer i døgnet, mens Edward hadde en noe mer avslappet arbeidsmoral.

Da den nyutdannede legen flyttet tilbake til Berkeley i 1772 for å åpne egen praksis, ble han snart mer interessert i å ha det hyggelig med familie og venner enn i å fremme medisinens utvikling.

John Hunter holdt imidlertid kontakten med Edward og forsøkte hele tide å oppfordre ham til å foreta nye eksperimenter.

Etter å ha hørt om historien om budeia mente John Hunter at Jenner burde gripe fatt i ideen og teste den ut.

Takket være disse oppmuntringene gikk Edward i 1796 omsider i gang med å etterprøve budeiens påstand.

John Hunter hadde da vært død i tre år, men uten hans engasjement hadde Edward Jenner sannsynligvis aldri utført eksperimentet med kopper.

Gartnersønn blir forsøkskanin

Edward Jenner mente at den bestemetoden var først å pode en person med kukopper og deretter med menneske- kopper.

Hvis budeiens utsagn var sant, ville kukoppene ha gjort pasienten motstandsdyktig. Som forsøksperson så legen seg ut den åtte år gamle James Phipps – sønn av Jenners gartner.

Kort før behandlingen av James ­Phipps 14. mai 1796, hentet Edward ut væske fra kukoppesårene hos en budeie ved navn Sarah Nelmes, som arbeidet på en gård i nærheten.

Jenner dryppet kontrollert væsken ned i et åpent sår i armen på gutten, og seks uker senere infiserte han så Phipps med menneskekopper

Da Jenner 18 dager etter det besøkte forsøkskaninen, var James Phipps’ hud like ren og glatt som nysnø.

Metoden virket – podingen med kukopper hadde ført til at angrepet med menneskekopper prellet av! Historiens første vaksinasjon var et faktum.

«Jeg vil nå forfølge mine eksperimenter med dobbelt så stor lidenskap», lovet Jenner i et brev til en god venn.

Han døpte behandlingen «vaksinasjon» etter det latinske ordet for ku, vacca. Frem til våren 1798 behandlet han 23 friske menn, kvinner og barn – blant dem sin egen sønn Robert på ett år.

Resultatet var det samme hver gang: Kukoppene forberedte og styrket tilsynelatende kroppen mot de langt farligere menneskekoppene. Pasienten ble dermed i stand til å nedkjempe sykdommen før den spredte seg.

  1. september 1798 publiserte Edward Jenner sitt banebrytende funn i tidsskriftet Inquiry, under tittelen «En undersøkelse av årsakene til og virkningene av variolae vaccinae».

Nå kunne hele verden lese om den nye, fantastiske kuren mot kopper.

På bare 14 år fikk WHO utryddet kopper ved hjelp av global vaksinering.

© CDC/Science Photo Library

Kolleger vil stoppe vaksinen

Edward Jenners nye behandlingsform fikk imidlertid ikke kollegene hans til å klappe i hendene av begeistring – utgivelsen ble møtt med taushet av de fleste.

Mange av landets leger, som hadde tjent gode penger på variolasjon, avviste ikke overras­kende Edward Jenners oppdagelse fullstendig.

De tre mest høylytte kritikerne var legene Benjamin Moseley, William Rowley og John Gale Jones.

I et forsøk på å forsvare sine egne forretninger, tok de ikke fem øre for å strø om seg med løgner som skulle sverte Edward Jenners kur mot kopper.

Rowley påsto blant annet at en av pasientene hans utviklet et ku-lignende ansikt etter at han ble vaksinert, mens en annen løp rundt på alle fire og rautet høylytt.

John Gale Jones påsto at kukoppevaksinasjonen ga pasientene oppsvulmede halskjertler (skrofulose), som i verste fall kunne blokkere luftveiene og kvele pasienten.

Etter noen måneder fikk pipen omsider en annen lyd. Den legefag-lige debatten fikk en mildere tone – og snart handlet det bare om vaksinasjonens utrolige resultater.

Dr. Matthew Baillie, som var en anerkjent lege ved sykehuset St. ­George’s i London, skrev eksempelvis: «Det er den mest banebrytende oppdagelsen i medisinens historie!»

Spansk ekspedisjon redder millioner

På begynnelsen av 1800-tallet hadde Jenners vaksinasjoner senket dødsraten for kopper markant. Før vaksinasjonen døde 3000 av én million mennesker hvert år av kopper i England – i 1803 var tallet nede i 1173, og året etter bare 622.

Nyheten spredte seg raskt til resten av Europa og USA samt store deler av Asia.

I Spania hadde kong Karl 4. med stor interesse lest om Jenners vaksinasjon i Inquiry, og 20. november 1803 sendte han av gårde tre fregatter med kurs mot Sør- og Mellom-Amerika for å kurere koloniene for kopper. Kongens ambisiøse oppdrag ble en stor suksess.

Bare i Peru vaksinerte legene mer enn 200 000 personer, og i alle de største byene i Sør-Amerika opprettet spanjolene vaksinasjonssentre.

Da ekspedisjonsskipene igjen la til kai i Spania, var millionvis av mennesker blitt vaksinert mot den forferdelige sykdommen.

«Jeg kan ikke forestille meg historiens annaler gi et eksempel på filantropi så edelt og omfattende som dette», skrev en tydelig beveget Edward Jenner til dr. Francisco Javier de Balmis, som hadde ledet ekspedisjonen.

For det meste gikk gratulasjonene og lovprisningene imidlertid motsatt vei. Helt frem til sin død i 1823 fikk Edward Jenner tusenvis av takkebrev fra hele verden.

En av avsenderne var den amerikanske presidenten Thomas Jefferson. Da han i 1801 hørte om Edward Jenners kur mot kopper, bestemte han seg for å få hele familien og slavene sine vaksinert.

Fem år senere var ingen av dem døde av kopper, og Jefferson skrev et brev for å takke mannen som hadde reddet dem fra den grufulle sykdommen:

«Du har slettet en av de verste lidelsene i menneskehetens historie. På grunn av deg vil fremtidige nasjoner bare kjenne til kopper gjennom historiebøkene».

Thomas Jeffersons spådom gikk i oppfyllelse. I 1980 kunne verdens helse-organisasjon WHO offisielt erklære sykdommen kopper for utryddet.

Les også:

Cancer dog
Kreft

Kan hunder snuse opp kreft?

0 minutter
pandemic
Sykdommer

Hva defineres som pandemi?

1 minutt
VAKSINE
Legemidler

3 gode grunner til å bli vaksinert

2 minutter

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!