Viruspartikler trenger inn i kroppen via slimhinnene i øyne, nese eller munn.
- Blå kuler: viruspartikler
Partiklenes overflate er dekket med mikroskopiske proteiner som stikker ut – også kalt «spikeproteiner». Det er spikeproteinene som har gitt viruset sitt navn: da får omrisset til å minne litt om en krone – på latinsk corona.
- Rød pil: spikeprotein.
Når koronaviruset støter på en av kroppens celler, fungerer spikeproteinene som en slags nøkkel som binder seg til molekyler på overflaten av cellen, såkalte reseptorer. Forskerne oppdaget nylig at koronavirusets overflateproteiner binder seg til en spesiell reseptor på cellene våre som kalles ACE2 – som blant annet finnes i lungene.
- Lyserøde kuler: ACE2-reseptorer.
Når spikeproteinet og reseptoren på cellene våre har bundet seg til hverandre, smelter overflaten på viruset sammen med overflaten på cellene våre. Virusets genetiske kode, RNA-et, trenger nå inn i cellens indre.
- Røde strenger: virusets RNA
Inne i cellen kaprer viruset cellens maskinrom, med sin genetiske kode. Koronavirusets genetiske kode er ifølge studier omkring 30 000 «bokstaver» lang.
Den infiserte cellen leser nå virusets RNA som en oppskrift og begynner å danne proteiner som både holder immunsystemet unna og samler seg til nye viruspartikler. Hver enkelt infisert celle kan produsere millioner av kopier av viruset før den bryter sammen og dør. Viruskopiene kan infisere andre celler i kroppen eller bevege seg ut av kroppen og smitte andre via dråper fra lungene.
- Blå kuler: nye viruskopier