Å droppe berøringen av ansiktet kan holde deg frisk, men det fratar deg samtidig et sosialt verktøy.
Når vi signaliserer forskrekkelse – ekte eller uekte – legger vi hendene på kinnene. Posituren ble udødeliggjort av Macaulay Culkin i filmklassikeren «Alene Hjemme».
Men det finnes bedre grunner til å berøre ansiktet.
Psykologiprofessoren Dacher Keltner fra Universitetet i California har studert ansiktsberøring som kroppsspråk. Her spiller hendene en viktig rolle, for eksempel når vi blir forlegne.
Forlegenhet avføder en lengre sekvens av hode- og håndbevegelser som ordløst kommuniserer en unnskyldning. Her kommer ansiktsberøringen som et av de siste elementene.
Hendene utløser kjærlighetshormon
Du berører også ansiktet ditt rett og slett fordi det føles bra.
På samme måte som kjærtegn fra personer vi er tett knyttet til, utløser selvberøring oksytocin. Oksytocin er et hormon som dannes i hypotalamus. Det bistår blant annet signaliseringen mellom nerveceller.
Oksytosin blir kalt både kjærlighetshormonet og klemmekjemikaliet. Et enkelt skudd gjør deg både mer tillitsfull, empatisk, sjenerøs og samarbeidsvillig.
Hormonet er så virkningsfullt at det faktisk kan kjøpes som nesespray.
Hjernen reagerer positivt
Forskere har dessuten vist at selvberøring stimulerer hjernen – men bare hvis det er ubevisst.
I 2014 testet Martin Grunwald fra Universitetet i Leipzig sammen med tre kolleger hvordan 14 forsøkspersoner løste en vanskelig hukommelsesoppgave mens de samtidig ble utsatt for stress.
Senere konkluderte forskerne på bakgrunn av målinger med at vi bruker spontan og ubevisst berøring av ansiktet til å fastholde tanker i korttidshukommelsen.
I et kontrollforsøk ble en gruppe bedt om å løse samme oppgave. Samtidig ble de instruert til å berøre ansiktet innimellom. Denne gang viste målingene ingen forbedring av hukommelsen.
I hverdagen er det altså minst like mange gode grunner til at du berører ditt eget ansikt som det er til å la være. Så: Stopp! Men start igjen så snart smitterisikoen er tilbake til normalen.