En av elleve får et sykelig forhold til mat

Lidelsen er fortsatt, akkurat som på 1600-tallet, livsfarlig – den mest dødbringende av alle psykiske lidelser. Men i motsetning til på Mortons tid er ikke spiseforstyrrelser lenger et sjeldent fenomen.

Anoreksi, bulimi og tvangsoverspising rammer til sammen opp mot ni prosent av befolkningen – dobbelt så mange som for bare tjue år siden.

Selv med dagens behandlingsmetoder er leger og familie ofte hjelpeløse mens pasienten visner foran øynene på dem. Men det skal en rekke nye studier endre på.

De har avdekket hva som foregår i hodet på folk med spiseforstyrrelser, og resultatene baner blant annet vei for en ny behandlingsform der lidelsen skal tvinges ut av hodet via elektromagnetisme.

Korona førte til stigning

Anoreksi, der personen blant annet sulter seg selv, er kanskje den mest velkjente av spiseforstyrrelsene, men den utgjør under ti prosent av tilfellene. Resten er noenlunde likt fordelt mellom to former for overspising.

Den ene kalles bulimi og er preget av at maten kastes opp etter måltidet slik at kroppsvekten holdes noenlunde konstant. Den andre kalles overspisingslidelse, og her forblir maten i magen og gir høy risiko for overvekt eller svært ustabil vekt.

Mellom år 2000 og 2018 ble antallet spiseforstyrrelsediagnoser mer enn fordoblet. En del av stigningen skyldes antagelig større oppmerksomhet om sykdommen, men andre faktorer kan også spille inn; for eksempel mener noen forskere at den økte bruken av sosiale medier kan skape urealistiske kroppsidealer som framprovoserer spiseforstyrrelser.

Nylig førte koronapandemien til en ytterligere stigning i diagnoser. Viruset og den harde oppbremsingen av samfunnet førte hos mange til en følelse av angst og sosial isolasjon som utløste spiseforstyrrelser, og en studie viser at 15 prosent flere fikk spiseforstyrrelsediagnose i det første året av pandemien, 2020, sammenlignet med årene før.

Noen er imidlertid mer utsatt for spiseforstyrrelser enn andre – for eksempel er kvinner mer utsatt enn menn, og de utgjør omkring nitti prosent av alle pasienter med lidelsen. Andelen av menn er imidlertid på vei opp.

Risikoen er dessuten avhengig av et bestemt personlighetstrekk. Det viser et stort forskningsprosjekt som de svenske psykologene Emma Forsén Mantilla og Andreas Birgegård har ledet.

Forskerne har lenge visst at det er en sammenheng mellom spiseforstyrrelser og psykiske problemer, som lav selvtillit. Men det har vært tvil om spiseforstyrrelsene var årsaken til eller en konsekvens av problemene.

De svenske psykologene kunne i trestorestudier mellom 2015 og 2021 slå fast at sykdommens forløp framfor alt er en konsekvens av pasientenes selvbilde. I opptil ni år fulgte forskerne den fysiske og psykiske helsen til flere tusen kvinner med spiseforstyrrelser.

Den mest bemerkelsesverdige oppdagelsen var at forløpet gjennom mange år kunne forutsies ved å måle kvinnenes nivå av selvbebreidelse på det tidspunktet da diagnosen ble stilt. Jo større tendens kvinnene hadde til å bebreide seg selv da de fikk diagnosen, desto høyere var risikoen for at de ni år senere fortsatt var syke.

Det tyder på at en høy grad av selvbebreidelse er en medvirkende årsak til spiseforstyrrelser og altså ikke bare er en del av symptomene. Derimot hadde andre sider ved selvoppfattelsen, for eksempel selvkontroll, selvsikkerhet og selvbeskyttelse, ingen viktig betydning for hvordan det senere gikk med pasientene.

Forvrengt speilbilde

Den svenske studien bekrefter dessuten at anoreksi er den mest alvorlige formen for spiseforstyrrelse. Lidelsen involverer en reell frykt for å legge på seg, og pasientene ser seg selv som overvektige uansett om vekten forteller noe helt annet. Resultatet er at anorektikerne sulter seg selv i en så alvorlig grad at det er livstruende, og i gjennomsnitt lever de 10–20 år kortere enn andre mennesker.

Flere forskere har forsøkt å forstå om folk med anoreksi virkelig tror at de er tykkere enn de er, men resultatene er ikke entydige.

Den tyske psykologen Ida Wessing lot i 2019 38 unge kvinner, der halvparten led av anoreksi, se og føle på sin egen kropp. Deretter skulle de vurdere omkretsen av overarm, lår og midje ved å tegne en sirkel med samme omkrets. Etter denne øvelsen gjennomgikk kvinnene med anoreksi et flere uker langt behandlingsprogram før de igjen skulle utføre øvelsen.

Resultatene viste at alle kvinnene oppfattet seg selv som tykkere enn de egentlig var. De friske kvinnene var mest realistiske, og vurderingen deres lå bare tolv prosent høyere enn virkeligheten. Kvinnene med anoreksi mente at deres kropp var hele 33 prosent større enn den faktisk var. Det tallet ble redusert til 25 prosent etter behandlingen.

Lignende studier kommer imidlertid fram til litt andre resultater. En italiensk studie fra 2020 kom fram til at pasienter med anoreksi har veldig god oversikt over sin faktiske kroppsform, men at de rent følelsesmessig føler seg tykkere enn de er.

Pasienter blir tvangsfôret

Behandlingen av spiseforstyrrelse omfatter typisk kostveiledning for å normalisere vekten samt samtaler der pasienten blir kjent med sykdommen sin og forstår hvordan den kan bekjempes. I tillegg kommer psykoterapi, som takler de grunnleggende følelsene og problemene bak sykdommen.

Hvis pasienten lider av anoreksi, er det avgjørende å få vekten normalisert raskest mulig, men det kan være ekstremt vanskelig. Pasientene vil ofte gå veldig langt for å unngå å spise og vil stritte voldsomt imot hvis for eksempel foreldrene forsøker å presse dem til det. Senere vil de enten kaste opp maten igjen før kroppen rekker å ta opp næring, eller trene veldig hardt for å forbrenne kaloriene.

Derfor krever en anoreksipasient ofte nærmest kontinuerlig overvåking, og i mange tilfeller ender personen med å bli innlagt på sykehus. Det kan være nødvendig å tvangsfôre pasienten med en sonde for å få opp vekten. Men selv om vekten går opp og den psykiske tilstanden stabiliseres, går det ofte galt igjen.

I en stor studie fra 2017 gransket den amerikanske psykiateren Sahib Khalsa 27 tidligere studier av behandling av anorektikere. Resultatene viste at mer enn hver fjerde pasient som har kommet seg helt eller delvis etter behandling, får tilbakefall og begynner å sulte seg selv igjen.

Risikoen for tilbakefall er høyest bare tre måneder etter avsluttet behandling, og på den måten går pasientene ofte inn og ut av behandling i årevis. Det er derfor ikke uvanlig at sykehus har anoreksipasienter som har kommet jevnlig gjennom 10–30 år.

Behovet for mer effektive behandlinger er altså stort. Og selv om de tradisjonelle behandlingene har blitt bedre de siste årene, har flere forskere begynt å tenke i helt nye baner. En lovende behandlingsform bruker for eksempel kraftige magneter.

Metoden, som kalles transkraniell magnetisk stimulering, TMS, utnytter ny viten om spiseforstyrrelsers opphav i hjernen og bruker elektromagnetisme til å påvirke hjerneaktiviteten i utvalgte hjernesentre.

I 2018 rettet for eksempel engelske forskere magnetfeltet mot et område i pannelappene som hos anorektikere er forbundet med en nedsatt evne til å håndtere visse følelser. Forsøket førte til forbedringer hos en rekke anoreksipasienter – særlig når det gjaldt humør og livskvalitet.

Den nye behandlingsformen er langt fra ferdigutviklet, men forskerne har store forventninger til den. Den er nemlig veldig lett å utføre med et håndholdt apparat, og hele prosedyren er gjort på få minutter, uten at pasienten lider noen form for overlast.