Marerittscenario: Ebola har kurs mot millionby

På veggene i smugene i slumområdet henger hvite bannere med ordene «Ebola – ikke rør!». En påminnelse om den usynlige faren som sprer seg ved menneskelig kontakt. Men advarselen er vanskelig å følge i det tett befolkede området, der familier på opptil seks medlemmer lever på et enkelt rom, og veiene er så smale at fotgjengerne stadig berører hverandre.

Rustne blikkskur og gigantiske avfallsdynger tårner seg opp overalt i Kroo Bay.

Slumområdet var en gang en liten oase for lokale fiskere i Sierra Leones hovedstad, Freetown, men befolkningsveksten i den vestafrikanske storbyen har forvandlet havneområdet til en kaotisk dødsfelle.

Sykdommer som dysenteri, tyfus, kolera og malaria spres lett blant de 11 000 innbyggerne her, og i juli 2014 viser en ny dødelig fiende sitt ansikt i byen.

Den 28 år gamle sykepleieren Rebecca Johnson kjemper daglig for å behandle de fattige beboere i slumområdet.

Hun arbeider på behandlingssenteret PTS1 i Freetown, der hundrevis av ebolapasienter daglig kjemper for å overleve. Smittefaren er enorm i et miljø der kroppsvæsker og blod strømmer fra pasientene, og tirsdag 14. november begynner Rebecca Johnson selv å kaste opp og få feber.

Hun blir raskt innlagt på sin egen arbeidsplass, og kollegene tar blodprøver av henne. Når legene et døgn senere kommer inn til henne iført gule vernedrakter, er hun ikke i tvil om hvilken diagnose de har stilt.

Vi har fått 40 nye virussykdommer på 40 år

Epidemien i Vest-Afrika er det verste utbruddet av ebola verden har sett så langt. Ebola er et virus som opprinnelig stammer fra flaggermus.

Viruset gir kraftige blødninger og spres ved kontakt med kroppsvæskene fra syke mennesker. Over 70 prosent av de smittede i Vest-Afrika døde, og da epidemien endelig kom under kontroll i 2016, hadde den krevd 11 310 ofre.

Til sammenligning døde det bare 280 mennesker ved det første utbruddet av ebola i avsidesliggende landsbyer i Sudan og DR Kongo i 1976. Da sykdommen brøt ut igjen våren 2013 i Guinea, regnet de fleste med at epidemien raskt ville forsvinne igjen av seg selv.

Men Vest-Afrika har endret seg enormt i løpet av de siste 40 årene. I 1976 var Afrikas samlede befolkning 477 millioner. I dag bor det litt over en milliard mennesker på kontinentet, og ifølge FN vil tallet vokse til 2,2 milliarder i 2050.

Nettopp den enorme befolkningsveksten som preger fattige land i Afrika og andre deler av verden i dag, gir virus som ebola ideelle betingelser.

Når millioner av mennesker lever sammen i tett befolkede områder med dårlig hygiene og et utilstrekkelig helsevesen, er det vans kelig å nedkjempe et virus som ebola, hvis det først har bitt seg fast.

Samtidig spres sykdommer langt raskere og lenger i dag enn tidligere, fordi folk har blitt mer mobile og oftere krysser landegrenser.

Siden 1980 har antallet epidemier på verdensplan blitt firedoblet, og i løpet av de siste 40 årene har omkring 40 nye infeksjonssykdommer sett dagens lys – inkludert fryktede sykdommer som sars, hiv, fugleinfluensa, nipah, lasso og zika.

I gjennomsnitt oppstår det en eller flere virussykdommer i året, og hvis ikke verdenssamfunnet tar de nødvendige forholdsreglene, er det ikke et spørsmål om hvis, men snarere om når vi blir rammet av et ny.

Det mener blant andre Microsoft-grunnleggeren Bill Gates, som sammen med Tyskland, Norge og andre bidragsytere nettopp har skutt inn 4 milliarder kroner i organisasjonen CEPI – Coalition for Epidemic Preparedness Innovations. Formålet er ikke minst å utvikle vaksiner, slik at de farligste virusene kan bekjempes raskt og effektivt.

Blodet strømmer ut av alle kroppsåpninger

Tre dager etter at Rebecca Johnson ble innlagt, har sykdommen kastet henne ut i en kamp på liv og død.

Blodet strømmer ut av alle kroppsåpninger, og hun er så avkreftet at hun ikke lenger kan bevege seg.

På grunn av smittefaren får ikke Rebecca Johnson noen besøkende under sin lange dødskamp i sykesengen, og foreldrene hennes er satt i karantene, helt til legene er sikre på at datteren ikke har smittet dem med ebola.

Som sykepleier er hun fullstendig klar over at viruset har tatt livet av de fleste smittede ved sykehuset. Nå ber hun til Gud om at den samme skjebne ikke skal ramme henne.

– Ebola trenger ikke være verdens undergang, sier doktor Santigie Sesay oppmuntrende når han behandler henne.

Men selv om den unge sykepleieren vil tro på ham, er det vanskelig å overbevise seg selv om det.

Mutasjoner gjør virus mer smittsomme

Siden årtusenskiftet har et utall virus overrumplet verden. Det siste eksempelet er zika, som angriper fostre og resulterer i handikappede barn med små hoder. Sykdommen herjer fortsatt i store deler av Latin-Amerika.

I 2002 oppsto en annen ny virussykdom, sars – severe acute respiratory syndrome – som angriper luftveiene.

Utbruddet spredte seg fra Kina til Canada, Frankrike og Storbritannia før Verdens helseorganisasjon, WHO, i juli 2003 erklærte pandemien for stanset. Samme år døde 60 mennesker i Asia av fugleinfluensaen H5N1, og i 2005 nådde viruset Europa.

H5N1 smitter normalt ved direkte kontakt med fugler og har bare i enkelte tilfeller smittet direkte fra menneske til menneske.

Men forskerne frykter at virusenes evne til å mutere kan gjøre dem mer smittsomme. Når virusene kopierer seg selv, oppstår det en gang imellom små feil i den genetiske koden, mutasjoner, som i noen tilfeller gir dem nye egenskaper.

Under ebolaepidemien i Vest-Afrika dukket det opp mange mutasjoner, og ifølge britiske og amerikanske forskere var en av de nye variantene av ebolavirus, GPA82V, mer smittsom enn de tidligere variantene og spredte seg dobbelt så raskt i befolkningen.

Organisasjonen CEPI vil derfor utvikle bedre metoder for å overvåke virusenes mutasjoner og smitteveier hos dyr og mennesker, slik at myndighetene raskt kan slå alarm om et mulig nytt utbrudd.

Illeluktende flaggermus levde i et hult tre

Ebolaepidemien i Vest-Afrika har nettopp brutt ut da den tyske epidemiologen Fabian Leendertz våren 2014 reiser til fjellområdet Massif du Ziama i det sørøstlige Guinea på jakt etter virusets opphav.

Sammen med kollegene sine fra det tyske Robert Koch-instituttet setter han opp flaggermusnett i skogen, men selv om dyrene blir fanget i nettet, finner ikke virusjegerne noe spor av ebola når da tar blod- og spyttprøver av dagens fangst.

Ti dager senere får de endelig ferten av ebolaepidemiens kilde.

Et tips fører dem til landsbyen Meliandou, seks timers kjøring lenger unna, og de snakker med folk som bor der.

Noen få måneder tidligere ble den to år gamle gutten Emile Ouamouno syk etter at han hadde jaktet på en flokk «illeluktende flaggermus» som levde i et hult tre. Gutten døde og tok søsteren og moren med seg i graven.

Dessverre for Fabian Leendertz og teamet hans brente naboene ned flaggermusbolet like etterpå. Virusjegerne kan derfor ikke undersøke de dyrene gutten var i kontakt med, men analyser av asken fra det nedbrente treet viser at det var fruktflaggermusen Mops condylurus som holdt til der.

Arten er kjent for å kunne bære på ebolavirus uten å bli syk selv. Virusjegerne finner imidlertid ingen spor av ebola i de prøvene de tar av flaggermus i området, og det finnes ingen blodprøver fra den to år gamle gutten.

Fabian Leendertz kan derfor ikke fastslå 100 prosent sikkert at viruset ble overført til gutten fra en av flaggermusene, men alt tyder på at det verste ebolautbruddet i historien begynte ved foten av det hule treet.

Flere mennesker kommer i kontakt med dyr

Behovet for å skape plass til flere mennesker i storbyene har betydd at stadig større skogarealer må kuttes ned der det anlegges nye veier og bygges nye boliger.

Dermed er mye flere mennesker i blant annet Sierra Leone og Liberia kommet til å leve tett på ville dyr som flaggermus, gnagere og aper.

I flere vestafrikanske land jakter og spiser befolkningen dessuten smittebærere som flaggermus, gnagere og aper, og hvis jegerne kommer i kontakt med blod eller andre kroppsvæsker fra dyrene, kan farlige virus som ebola bli overført fra dyr til menneske.

Hele 60 prosent av alle nye sykdommer som smitter mennesker, stammer ifølge biologen Kate Jones ved Zoological Society of London fra dyr.

Overbefolkning gjør oss syke

Siden 1980 har antallet virusutbrudd blitt firedoblet på verdensbasis, og antallet ulike sykdommer har også vokst. I alt har det vært 12 102 utbrudd av 215 ulike virus i 219 land. 65 prosent av utbruddene er sykdommer som opprinnelig stammer fra dyr.

I takt med at verdens befolkning vokser, kommer flere mennesker i kontakt med ville dyr, og befolkningstettheten i storbyene og større reiseaktivitet gjør det lettere for virus å spre seg.

Hvis epidemier som ebola skal kveles i fødselen, er det nødvendig å lokalisere smittens opphav og enten nedkjempe eller overvåke smittebærerne, slik at de ikke kommer i kontakt med den voksende befolkningen.

Derfor samarbeider organisasjonen CEPI med blant annet det amerikanske helsedirektoratet, CDC, for å kartlegge mulige hotspots for epidemier ved å ta prøver av flaggermus og andre smittebærere med jevne mellomrom.

CDC administrerer ti sentre over hele verden som overvåker noen av verdens farligste virus. I de siste to årene har virusjegerne reist ut til mer enn 750 sykdomsutbrudd for å forhindre den neste dødelige epidemien.

Finner de spor av ebola, mers, nipah eller andre farlige virus, rapporterer de det til landenes regjeringer, som deretter kan advare lokalbefolkningen mot å komme i kontakt med dyrene, og de nødvendige vaksinene kan utvikles og sendes ut til de rammede områdene.

Vaksine testes på mennesker

Befolkningen i de ebolarammede områdene fikk nytt håp da den norske virusforskeren John-Arne Røttingen i juni 2015 besøkte den lille landsbyen Bonfé i Guinea.

Siden april har han ledet et internasjonalt team av forskere som tester en helt ny ebolavaksine, RVSV-ZEBOV, på mer enn 4000 mennesker.

Metoden er ringvaksinasjon, der folk rundt de smittede vaksineres. Nå vil Røttingen med egne øyne se hvordan det går med de som får vaksinene.

Bonfé har en spesiell plass i hjertet hans. Det var her legene ga den første vaksinedosen til en pasient. På det tidspunktet var en fire år gammel jente i landsbyen rammet av ebola, og for å forhindre smitte tok forskerne sjansen på å vaksinere familien hennes med den helt ferske vaksinen.

Når Røttingen går rundt i landsbyen, blir han presentert for den lille jenta. Vaksineforskeren setter seg på huk ved siden av den tidligere ebolapasienten, som har overlevd sykdommen, og poserer foran kameraet.

Han kan med glede konstatere at sykdommen aldri spredte seg fra jenta til andre beboere i landsbyen, og ingen av de andre testpersonene som fikk vaksinen, har blitt smittet med den fryktede sykdommen.

Det er for tidlig å konkludere, men det er mye som tyder på at Røttingen står med verdens første 100 prosent effektive ebolavaksine mellom hendene.

Kan ta livet av 30 millioner

Normalt tar det opptil ti år å få godkjent nye vaksiner, men med ebolavaksinen ga myndighetene dispensasjon fra den langvarige godkjenningsprosedyren på grunn av den akutte krisen.

Raskere vaksineutvikling er likevel ikke bare et spørsmål om en effektiv godkjenningsprosedyre.

Ebolavaksinen ble utviklet allerede i 1999 av en kanadisk lege ved navn Heinz Feldmann, men den var bare testet på mus, og på grunn av manglende finansiering endte vaksinen opp på en laboratoriehylle de neste 15 årene, der den bare samlet støv.

Den feilen vil Bill Gates og organisasjonen CEPI sørge for at ikke gjentar seg i framtiden. Derfor arbeider CEPI i dag med å framskynde utviklingen av nye vaksiner, slik at de i framtiden kan bli godkjent, produsert og distribuert på 90 dager eller mindre.

CEPI arbeider blant annet sammen med farmasøytiske selskaper som Merck, som har kjøpt rettighetene til RVSV-ZEBOV og i dag holder på å gjennomføre de siste testene for å få vaksinen offisielt godkjent.

Vaksinen er en manipulert utgave av et virus fra klovdyr som er ufarlig for mennesker. Noen av genene som lager proteiner på overflaten av ebolaviruset, innføres i det ufarlige viruset, som sprøytes inn i en person og infiserer cellene.

Det får kroppen til å produsere viruspartikler som ligner ebola av utseende, og på den måten aktiveres immunforsvaret, slik at personen blir beskyttet mot det ekte viruset

Vaksinen er en såkalt RNA-vaksine, en ny vaksineteknologi som CEPI har store forhåpninger til i kampen mot nye epidemier. I motsetning til tradisjonelle vaksiner kan RNA-vaksiner utvikles på få dager og raskt tilpasses til å bekjempe nye virusmutasjoner.

I desember 2016 opprettet epidemiologen Mark Woolhouse ved University of Edinburgh en liste over de 37 virusene som har størst risiko for å utløse store epidemier.

CEPI fokuserer innsatsen mot tre av sykdommene som eksperter anser for de farligste: mers (Middle East respiratory syndrome), nipah og lassafeber.

Av de tre sykdommene er lassafeber den som hittil har smittet flest mennesker. Denne blødningssykdommen, som er i familie med ebola, har rammet mellom 100 000 og 300 000.

Omkring 5000 er døde, men dødstallene kan eksplodere hvis viruset muterer og for eksempel blir luftbåret.

Da spanskesyken – den største epidemien i nyere tid – herjet kloden i 1918 og 1919, var dødeligheten også ganske lav, men fordi viruset spredte seg gjennom lufta, rammet sykdommen én milliard mennesker – om lag halvparten av den samlede befolkningen på verdensbasis på den tiden – og kom til å koste 50 millioner mennesker livet.

Ifølge CEPI er det stor risiko for at jorda i løpet av de neste 10–15 årene blir rammet av et nytt luftbåret virus som kan utløse en verdensomspennende epidemi.

Og hvis vi ikke har forberedt oss godt nok, kan den usynlige trusselen kreve opp mot 30 millioner menneskeliv.

Svineinfluensaepidemien i 2009-2010 viser hvor raskt et nytt virus kan spre seg. Den såkalte H1N1-influensaen brøt ut i Mexico i mars 2009 og spredte seg i løpet av få måneder til nesten alle verdens land.

En rift i fingeren starter en ny epidemi

– Jeg vil at hele verden skal vite at ebola ikke er verdens undergang, og at sykdommen kan overvinnes.

Det har gått mer enn tre måneder siden sykepleieren Rebecca Johnson kjempet for livet sitt på isolasjonsavdelingen i PTS1-behandlingssenteret i Freetown i Sierra Leone. 25. januar 2015 står hun på talerstolen under en konferanse i regi av Verdens helseorganisasjon, WHO, i Genève og forteller historien sin.

Rebecca Johnson overlevde ebolaviruset og ble skrevet ut i desember 2014 etter en måneds innleggelse.

Nå har hun viet livet til å hjelpe andre som har overlevd, med å vende tilbake til lokalsamfunnet, som ofte vender ryggen til tidligere smittede på grunn av frykt og overtro.

Også for beboerne i landsbyen Meliandou i Guinea, der utbruddet begynte, vil det ta lang tid før livet blir normalt igjen, selv om WHO erklærer Vest-Afrika for ebolafritt i januar 2016.

Det er knapt med mat, for epidemien skapte kaos i landbruksproduksjon i landet, og innbyggerne i den lille landsbyen bor fortsatt like ved mange potensielle smittebærere som flaggermus og gnagere.

Selv om virusjeger Fabian Leendertz og den norske forskeren John-Arne Røttingen fortsatt kjemper for å spore smittebærerne og utvikle nye vaksiner, truer faren for et nytt utbrudd bokstavelig talt like rundt hjørnet.

Gjennom en liten rift i en finger kan en dråpe blod eller spytt fra et dyr finne veien inn i et menneske og derfra reise videre ut i verden med et nytt og ukjent virus.