Coronavirus

Coronavirus sprer seg – bør du frykte en pandemi?

Et nytt virus sprer seg, med bekreftet tilfeller på fire kontinenter og flere tusener smittede. Det finnes foreløpig ingen effektiv behandling, og siden viruset kan mutere ytterligere, vokser frykten for et globalt sykdomsutbrudd. Men er det en realistisk frykt, og hva skal det til for at viruset blir virkelig farlig?

Et nytt virus sprer seg, med bekreftet tilfeller på fire kontinenter og flere tusener smittede. Det finnes foreløpig ingen effektiv behandling, og siden viruset kan mutere ytterligere, vokser frykten for et globalt sykdomsutbrudd. Men er det en realistisk frykt, og hva skal det til for at viruset blir virkelig farlig?

Shutterstock

I desember 2019 kom de første rapportene om et mystisk virus som florerte i den kinesiske millionbyen Wuhan, med symptomer som hoste, høy feber, pusteproblemer og lungebetennelse.

Senere har sykdommen dukket opp i Nord-Amerika, Europa og Australia, og de siste tallene viser at 6000 er smittet, mens 132 er døde.

Det er derfor ingen tvil om at viruset sprer seg, men hvor alvorlig er det egentlig? Og er det fare for en verdensomspennende pandemi?

Fra fredelig til farlig virus

Det nye viruset, som har fått navnet 2019-nCoV, ble i begynnelsen av 2020 identifisert som et såkalt coronavirus.

Det er en veldig vanlig virustype som står bak de fleste forkjølelser og luftveisinfeksjoner.

I sjeldne tilfeller kan det utvikle seg til en spesiell infeksjonssykdom, en såkalt zoonose, noe som betyr at viruset begynner å smitte fra dyr til mennesker.

Tre faktorer avgjør om en smittsom sykdom som oppstår i et dyr, kan overføres til mennesker og utvikle seg til en sykdom som smitter mellom mennesker: Mikroorgansimen må i kontakt med en dyrevert, derfra må den finne veien til mennesker for til slutt å være i stand til å overvinne artsbarrieren og immunforsvaret vårt.

© Shutterstock

1. Dyrevert

Det er bl.a. avgjørende om mikroben finnes i en eller mange dyrearter, hvor stor tetthet vertene har, og om sykdommen overføres direkte f.eks. ved bitt, eller indirekte.

© Shutterstock

2. Menneskekontakt

Hvordan og hvor ofte vi møter mikroben, er avgjørende for om den overføres. Det kan f.eks. skje ved at vi trenger inn i dens levesteder, at tettheten av sykdomsbærende blodsugende insekter øker, eller at vi endrer atferd og f.eks. spiser mer kjøtt.

© Shutterstock

3. Sannsynlighet for infeksjon

Hvis mikroben kan overvinne immunforsvaret hos nær beslektede pattedyr, er det grunn til å være på vakt, mens vi ikke har stort å frykte fra sykdommer i fjernt beslektede dyr. Varighet og hyppighet av kontakt betyr mye, i likhet med at god hygiene er avgjørende for om dyrenes mikrober kan få kontakt.

De første menneskene som ble smittet av det nye coronaviruset, arbeidet eller dro ofte til Wuhans dyre- og fiskemarked, der mennesker og dyr har tett og regelmessig kontakt.

Markedet har derfor de rette forholdene for smitte mellom dyr og mennesker, og det er også bred enighet om at 2019-nCoV har oppstått her. Kinesiske forskere mistenker slanger for å stå bak den første smitten, men det er fortsatt ikke endelig påvist.

Ebola og SARS smittet også fra dyr

Mange av de mest dødelige sykdommene i moderne tid stammer fra dyr, blant annet ebola, HIV og SARS og MERS. De siste to er, akkurat som 2019-nCoV, coronavirus.

Inntil videre er det imidlertid bare eldre og svekkede mennesker som har mistet livet av det nye viruset. Og selv om viruset nå ser ut til å smitte mellom mennesker, så må man være i tett kontakt med smittede for å få sykdommen.

Verdens helseorganisasjon har ikke erklært situasjonen som en «internasjonal helsekrise», men bare en krise begrenset til Kina, der de aller fleste smittetilfellene også er.

Dessuten vurderer Det europeiske senteret for forebyggelse av og kontroll med sykdommer (ECDC) at risikoen for en større smittespredning i Europa er liten.

Risikoen for en dødelig pandemi er foreløpig begrenset, siden coronavirusets smitteevne er moderat og dødeligheten lav. Men risikobildet kan raskt endre seg.

Nye studier viser for eksempel at smitte kan skje opptil 14 dager før symptomer viser seg, noe som gjør det vanskelig å finne de som er smittet og demme opp for viruset. Og det den lange inkubasjonstiden kan særlig bli farlig hvis det nye viruset begynner å mutere enda mer.

Smitteevne kan skape en pandemi

Et av de viktigste parametrene for spredning er evnen til å smitte. Det gjelder både smitteevnen fra dyr til mennesker og smitteevnen mellom mennesker.

Mutasjoner kan skape et dødelig virus

Det nye coronaviruset har allerede mutert da det hoppet fra dyr til mennesker og senere begynte å smitte mellom mennesker. Den vil med all sannsynlighet også fortsette å mutere, noe som kan bli farlig.

Coronavirus hører nemlig til gruppen av RNA-virus, som er noe mer ustabile enn DNA-virus.

Det skyldes at det enzymet som hjelper RNA-virus med å formere seg, ikke er så effektivt for å rette de feilene som kan oppstå i prosessen – og det gir grobunn for en veldig høy mutasjonsrate.

Mutasjoner i et RNA-virus kan oppstå på to ulike måter.

Små naturlige mutasjoner i viruset kan utvikler seg til en ny variant, noe som forvirrer immunforsvaret. Det er årsaken til at mange opplever å få influensa flere ganger på én sesong.

Mutasjonstype 1:

Den andre muligheten er at to eller flere virus kombineres og danner en ny type av virus.

Det er ofte årsaken til nye sykdommer som immunforsvaret vårt ikke gjenkjenner.

Pandemien med svineinfluensaen H1N1 i 2009 var for eksempel basert på virus fra griser, mennesker og fugler. Svineinfluensaen hadde mange likheter med spanskesyken, og det estimeres at opp mot 203 000 mennesker døde av sykdommen.

Det forekommer imidlertid ikke like ofte den første typen av mutasjoner.

Mutasjonstype 2:

Hvis coronaviruset muterer, kan det endre på to viktige parametere – smitteevnen og dødeligheten. Mutasjoner kan i beste fall svekke virusets egenskaper, men det kan også styrke dem og gjøre dem mer farlige.

Det er imidlertid umulig å forutsi, og derfor er det viktig å overvåke og lære mer om det nye viruset.

© Shutterstock

Slik temmet forskerne SARS

SARS var en ny form for coronavirus som første gang så dagens lys i 2002. Viruset rammet blant annet luftveiene og hadde en høy dødelighet, på 10 prosent, noe som fikk verdenssamfunnet til å slå alarm på kort tid.

I kampen mot SARS ble overvåking av sykdommen hos både mennesker og dyr satt i system.

Dessuten koordinerte Verdens helseorganisasjon moderne teknologi, kommunikasjon og laboratorier i et internasjonalt nettverk av eksperter. Varmeskannere på flyplasser ble også hyppig brukt til å avsløre sykdommen.

Dag for dag delte de dataene og laboratorieprøvene som raskt gjorde det mulig å identifisere kilden til SARS og hele tiden følge utviklingen tett.

Det siste store utbruddet av SARS kom i 2003.