Bakterier som invasjonsstyrke

Wolbachia spres via hunnens egg slik at neste generasjon mygg allerede er smittet fra de klekkes. Fordi hannmygg er en blindgate for bakterien, har den utviklet noen triks som maksimerer antallet smittede hunnmygg i neste generasjon, blant annet et listig fenomen kalt cytoplasmisk inkompatibilitet.

Det resulterer i at hannmygg smittet med Wolbachia, som parer seg med en ikke-smittet hunn, destruerer hennes avkom. Hunner uten Wolbachia kan altså bare få avkom med hanner som heller ikke er smittet med Wolbachia, mens hunner med Wolbachia kan få avkom med alle hanner. Det gir de infiserte hunnmyggene en gedigen fordel og sikrer samtidig Wolbachia-bakterien svært rask spredning.

Derfor så O’Neill Wolbachia som en invasjonsstyrke som kunne spre seg selv og en eller annen biologisk bombe til hele myggbestanden. Det har lenge vært kjent at Wolbachia kan endre livssyklusen hos insekter, og O’Neill forsøkte derfor å fremavle en bakterie som ga hunnmygg halvparten av normal levetid. Tanken var at myggene da ville dø før de rakk å overføre smitten til mennesker.

Det lyktes faktisk nylig å utvikle en bakteriestamme som var stabil i flere generasjoner av mygg og i tillegg forkortet myggenes levetid. Men myggene ble syke, og derfor spredte ikke bakerien seg raskt nok i myggpopulasjonen.

Underveis oppdaget forskerne imidlertid overraskende at flere Wolbachiastammer satte dengueviruset fullstendig sjakkmatt i myggene. Og det skjedde til og med uten at myggene ble syke. Spesielt effektiv var en bakteriestamme kalt wMel, som vanligvis lever i bananfluer. Forskerne vet ikke nøyaktig hva årsaken er, men resultatene var så lovende at de ville teste ut strategien i naturen.

Risikovurderinger ble utført

I løpet av tre år forklarte forskerne sine planer for innbyggerne i landsbyene Gordonvale og Yorkeys Knob. Imens utførte uavhengige instanser omfattende sikkerhetsvurderinger, som konkluderte med at det ikke var noen nevneverdige risikomomenter ved prosjektet.

Da regnsesongen begynte i januar 2011, satte forskerne ut 10 000– 20 000 mygg per uke i hagene ved 600 hus i hver landsby i løpet av ti uker. Forskerne brukte feller til å samle mygglarver og følge utviklingen, som gikk over all forventning – andelen mygg med Wolbachia bare økte og økte, helt til bakterien etter fem måneder hadde kolonisert stort sett hele myggbestanden i begge byene. Bildet var fortsatt det samme etter tørketiden, og forskerne følger fremdeles utviklingen.

Etter at forskerne har vist at de våger å slippe myggene fri i sitt eget hjemland, er de nå i full gang med å etablere forsøk i denguevirusets kjerneland som Vietnam, Brasil, Indonesia og Thailand. Kanskje kan Wolbachia til og med også brukes mot andre myggbårne virus. Fra studier i bananfluer er det kjent at wMel kan gi beskyttelse mot vestnilvirus, og i mai 2011 viste amerikanske forskere at malariamygg infisert med Wolbachia inneholder langt færre malariaparasitter enn ikke-infisert mygg.

Men selv om Scott O’Neill og kollegene hans ser optimistisk på fremtiden, er de også forsiktige og påpeker at de bare nettopp har begynt. De vet derfor ikke ennå om hyppigheten av denguefeber i Wolbachia-myggenes områder vil falle. Det kan bare fremtiden vise. Men hvis strategien lykkes, vil veien være banet for at en bakterie i mygg gjør slutt på en virussykdom i mennesker.

Tropesykdommen dreper minst 40 000

Utbredelse: Denguefeber er utbredt i tropiske områder i store deler av verden. 50–100 mill. rammes årlig, og 40 000–50 000 mennesker dør.

Symptomer: Varierer fra milde influensalignende utbrudd av feber til alvorlige tilfeller med sterke smerter i muskler og ledd samt overveldende tretthet.

Behandling: Det finnes ingen effektiv behandling av sykdommen og heller ingen vaksine.