Plastret er forsynt med mikronåler som måler blodsukkeret. Er det for høyt, frigir nålene hormonet exendin 4, som får bukspyttkjertelen til å produsere insulin. Insulin sørger for at sukker i blodet brytes ned og blir tatt opp i cellene i kroppen som energi.
Når blodsukkeret igjen har falt, slutter plastret å gi fra seg hormoner. Plastret utnytter dermed at bukspyttkjertelen hos mange diabetespasienter kan produsere insulin, men ikke er aktiv nok. Evnen til å regulere produksjonen av hormoner løpende gjør plasteret unikt.
Mekanismen er skapt ved å fylle nålene i plasteret med depoter av kobberfosfat, som danner en forbindelse med blodsukkeret.
Surt blod utløser hormoner
Når blodsukkeret stiger, blir pH-verdien i blodet lavere. I nålene ligger exendin 4 i depoter bundet til kalsiumfosfat. Den lave pH-verdien får kalsiumfosfat til å slippe fra seg exendin 4 til blodet.
Når blodsukkeret faller til normalt nivå, stiger pH-verdien i blodet igjen, og plasteret slutter å gi fra seg exendin 4.
Forskere ved National Institute of Biomedical Imaging and Bioengineering i USA har testet plastret på mus, og blodsukkeret til forsøksmusene holdt seg stabilt i opptil en uke.
Nålene i plasteret er tynne og lange, så de bryter gjennom blodårene. Så lenge blodsukkeret er lavt, har det ingen effekt på depotene. Her er hormonet exendin 4 bundet i lommer av kobberfosfat.
Når blodsukkeret stiger, reagerer det med kobberfosfat og exendin 4 sluppet ut i blodet. Hormonene setter kurs mot bukspyttkjertelen, der de setter fart på organets produksjon av insulin.
Når blodsukkeret stiger, reagerer det med kobberfosfat, og exendin-4 slippes fri til blodet. Hormonene setter kurs mot bukspyttkjertelen, der de starter produksjon av insulin.