En operasjon var inntil midt på 1800-tallet legens aller siste utvei. Alle kirurgiske inngrep ble nemlig foretatt uten bedøvelse, og det var ikke uvanlig at pasienten døde av sjokk over de voldsomme smertene eller kjempet så sterkt imot, at legen kunne komme til å legge snittet på galt sted.
Paradoksalt nok hadde man lenge kjent til bedøvende stoffer som morfin, lystgass og eter, men det var komplisert å dosere stoffene riktig slik at pasienten både var smertefri og våknet opp igjen etter operasjonen.
Se hvordan eteren ble framstilt, her:
I forbindelse 100-årsdagen for Morton og Warrens operasjon laget Mallinckrodt Chemical Works i 1946 en «Slik gjør de det»-film om framstillingen og distribusjonen av medisinsk eter.
Bedøvelsesmidlene ble derfor mest brukt på markedsplasser der tilskuerne moret seg over å se hvordan frivillige forsøkspersoner oppførte seg etter å ha pustet inn eter.
Flere unge leger fra den nordøstlige delen av USA ble imidlertid interessert i disse forestillingene.
En av dem, Crawford Long, oppdaget at forsøkspersonene pådro seg slag og støt under rusen uten å merke det.
Det fikk ham til å eksperimentere med eter, og i 1840-årene opererte han med hell bedøvede pasienter.
Urter ble brukt til bedøvelse under brystkreftoperasjoner.
Japansk lege var tidlig ute
Den japanske legen Hanaoka Seishu kom sine vesterlandske kolleger i forkjøpet da han allerede i 1804 gjennomførte første operasjon under full bedøvelse.
Seishu fjernet det ene brystet hos en kvinne med brystkreft. Bedøvelsesmiddelet, kalt tsusensan, var en blanding av urter som piggeple og tyrihjelm, som førte til bevisstløshet i 6–24 timer.
Tannlegen William T.G. Morton, som også hadde sett effekten av eter på markedsplassene, allierte seg med en av tidens ansette kirurger, John Collins Warren.
Etter noen innledende forsøk holdt de 16. oktober 1846 den første offentlige demonstrasjonen av en operasjon under full bedøvelse.
William Morton holder eterbeholderen, mens John Collins Warren utfører den første offentlige operasjonen under full bedøvelse på Massachusetts General Hospital i 1846.
Med tilstedeværelsen av en stor flokk vitenskapsfolk fjernet de en svulst fra nakken til en pasient uten at han viste noe tegn til smerte.
Nyheten spredte seg snart, og selv om Morton og Warrens bragder overhodet ikke var de første av sorten, høstet de en stor del av æren for at pasientenes ufattelige lidelser under kirurgens kniv nå var en saga blott.