Nå skal vi vaksineres mot angst

Flere og flere får diagnosen angst, og lidelsen rammer hver tredje av oss i løpet av livet. Nå har forskere oppdaget hvorfor hjernen går i alarmberedskap, og utpekt to gener som endrer seg når barn blir utsatt for traumatiske opplevelser. Og snart kan genterapi og vaksinasjon fjerne selve årsaken til angst.

Flere og flere får diagnosen angst, og lidelsen rammer hver tredje av oss i løpet av livet. Nå har forskere oppdaget hvorfor hjernen går i alarmberedskap, og utpekt to gener som endrer seg når barn blir utsatt for traumatiske opplevelser. Og snart kan genterapi og vaksinasjon fjerne selve årsaken til angst.

Hjerneforskere og psykologer står overfor et paradoks: I mange land faller mordratene drastisk, kriger blir sjeldnere og velstanden større, færre må gå sultne til sengs, sykdom preger livet i mindre grad enn noensinne før, og levealderen har aldri vært høyere.

Det burde altså være mindre å bekymre seg for, men likevel blir flere rammet av angst.

Verdens helseorganisasjon, WHO, mener at antallet angstdiagnoser har steget med 15 prosent i løpet av de siste ti årene.

Det anslås at 264 millioner mennesker verden over nå lider av angst, og omkring hver tredje av oss vil på ett eller annet tidspunkt i livet utvikle sykelig angst.

Angsten hjelper oss til å passe på og være klare til å handle i farlige situasjoner. I små doser og under de rette omstendighetene er angst et nyttig alarmsignal som forhindrer oss i å svinge inn en mørk og øde sidegate eller kaste oss ut i risikable økonomiske disposisjoner.

Men for noen blir angsten sykelig og gjennomsyrer tankene så mye at det forhindrer dem i å leve et normalt liv.

©

Flere og flere lider av angst

Ifølge WHO vokser andelen av personer som lever med angst, og spesiell ungdommen er hardt rammet. I en studie av 22 millioner amerikanske barn og unges besøk hos helsesystemet fra 2013 til 2017 ble andelen av pasienter med angst mer enn fordoblet.

Derfor ser forskerne nå inn i hjernen på pasienter med angst for å finne årsaken til lidelsene.

Med hjerneskannere har de avslørt de hjerneregionene som skrur opp og ned angsten, og identifisert genetiske endringer som utløses av traumatiske begivenheter.

Med den nye kunnskapen har forskerne utviklet behandlinger som retter opp i hjernens genfeil og til syvende og sist vaksinerer oss helt mot å utvikle angst.

Sosiale medier skaper angst

En del av grunnen til den voksende angsten er sannsynligvis at åpenheten omkring psykiske lidelser har blitt større, slik at flere angstrammede i dag henvender seg til legen og får en diagnose.

Den effekten forsterkes av at de medisinske definisjonene på angst også har endret seg gjennom årene.

Sosial angst ble altså ikke akseptert som en egentlig sykdom før på 1990-tallet, men ble i stedet betraktet som et personlighetstrekk.

De fleste forskerne er imidlertid enige om at angst faktisk rammer en stadig større del av befolkningen.

Som en av de mest sannsynlige forklaringene peker mange forskere på at sosiale medier skaper et press for å leve opp til egne og andres forventninger.

En annen mulig forklaring er at folk sover mindre enn tidligere, og at søvnmangelen påvirker hjernen i en uheldig retning.

Mens årsakene til den voksende angsten er omdiskutert, er en annen tendens til gjengjeld klar: Kvinner rammes nesten dobbelt så ofte som menn.

Det skyldes til dels at de mannlige og kvinnelige kjønnshormonene påvirker kommunikasjonen mellom nervecellene i de delene av hjernen som er involvert i angstreaksjoner, på hver sin måte.

Testosteron gjør at det skal mer til før menn begynner å føle angst, mens kvinnenes østrogen og progesteron gjør det vanskeligere for dem å venne seg til en tilbakevendende angstframkallende situasjon, selv om den viser seg å være helt ufarlig.

Fra naturens side har alle mennesker en instinktiv angst for plutselige lyder eller gjenstander som nærmer seg med høy fart.

Andre former for angst kommer til oss på bestemte tidspunkt i livet, da de blir relevante.

©

Kvinner i alle aldre er hardest rammet av angst

Angst er omtrent like utbredt i alle aldersgrupper, men lidelsen rammer kvinner nesten dobbelt så ofte som menn.

Babyer er redde for fremmede og for å være alene, i ungdomsårene setter frigjøringen fra foreldrene derimot i gang en angst for å bli utelukket fra vennekretsen, og senere i livet er hverdagsting som helse, økonomi og fysisk sikkerhet blant de mest typiske årsakene til angst.

Det er altså helt normalt og som regel også nyttig at vi noen ganger bekymrer oss og for eksempel blir redde når vi leser om et terrorangrep.

Men hvis bekymringene biter seg fast, og du dag etter dag gruer deg ved tanken om å bli offer for terrorisme, har du sannsynligvis blitt rammet av det som legene kaller generalisert angst.

Lys skrur angsten av og på

Helt sentralt for hjernens bearbeiding av alle former for angst er den lille, mandelformede regionen amygdala, som ligger dypt inne i tinninglappene.

Amygdala behandler følelsesmessige reaksjoner på sanseinntrykk og signaler fra de indre organene og utløser den såkalte kamp- eller fluktresponsen som setter kroppen i alarmberedskap.

Studier har vist at når mennesker utsettes for angstframkallende stimuli, stiger aktiviteten i amygdala, men hos pasienter med angst er aktiviteten høyere enn hos friske.

Omvendt reagerer ikke mennesker og dyr som har skader på amygdala naturlig på farer, men utviser for eksempel nysgjerrighet overfor slanger i stedet for å unngå dem.

Forskere har designet et virus og infisert hjerneceller med den, slik at de danner et stoff som roer ned angstsenteret, amygdala. Metoden har vist seg å være effektiv på aper, og forskerne tror mennesker i framtiden også kan bli vaksinert mot angst.

©

Virus får hjernen til å danne signalstoff

Et gen (blått) som koder for signalmolekylet NTF3, settes inn i et helt ufarlig virus (gult). Viruset sprøytes inn i hjerneområdet amygdala, der det infiserer nervecellene og får dem til å danne store mengder av signalmolekylet.

©

Dempende nevroner aktiveres i amygdala

NTF3-signalmolekylene trenger ut av de infiserte nervecellene og binder seg til reseptorer som kalles NTRK3, som sitter på en spesiell type nerveceller. Disse nervecellene har en dempende effekt på aktiviteten i amygdala.

©

Nytt nettverk demper angsten

Bindingen mellom signalmolekyl og reseptor får nervecellene til å vokse og danne nye forbindelser. Det skaper et nettverk av nerveceller som arbeider sammen om å dempe aktiviteten i amygdala og dermed redusere angst.

En av de første forskerne som kunne levere et håndfast bevis på amygdalas avgjørende rolle for angst, var nevrologen Kay Tye fra Stanford University i California.

Hun brukte i 2011 en avansert teknikk som kalles optogenetikk til dette. Først tok hun i bruk genspleising for å sette inn to ulike gener i nevronene – nervecellene – i den nederste delen av amygdala på mus. Genene kodet for to ulike lysfølsomme proteiner.

Via en tynn lyslederfiber som Tye opererte inn i musehjernene, kunne hun belyse dyrenes amygdala og på den måten kontrollere aktiviteten til nervesignalene.

Blått lys skrudde på signalene, mens gult lys skrudde dem av. Forsøkene viste at når amygdala ble aktivert, reagerte musene med typiske tegn på angst og trakk seg vekk fra åpne områder i buret.

Derimot forduftet all angst nærmest øyeblikkelig når det gule lyset skrudde av amygdala. Det fikk musene til å våge seg ut i det fri igjen.

Slanger utløser instinktiv angst

Kay Tyes avanserte metode for å justere aktiviteten i amygdala og dermed regulere følelsen av angst minner i prinsippet om det som skjer i hjernen under normale omstendigheter.

Men i stedet for farget lys er det nervebaner fra andre områder i hjernen som sørger for å skru opp eller ned aktiviteten i amygdala.

Disse hjerneregionene er en del av pannelappene, som rommer hjernens kognitive funksjoner, altså evnen til å tenke, analysere og planlegge.

Grovt sagt står amygdala for den umiddelbare og helt ufiltrerte følelsen av angst, mens de kognitive delene av hjernen forsøker å justere angsten slik at den passer til situasjonen og våre tidligere erfaringer.

Forsøk har vist at angst oppstår i hjerneområdet amygdala. Ved å sette inn lysfølsomme gener i mus kunne forskerne skru av og på amygdala og dermed dyrenes angst.

Synet av en slange vil for eksempel utløse en nærmest instinktiv følelse av angst, men når du oppdager at slangen bukter seg et sted i Norge, og tydeligvis ikke er en huggorm, vet du antageligvis at den er helt ufarlig, antageligvis en snok.

Den kunnskapen får området vmPFC i den forreste, nedre delen av pannelappene til å sende dempende signaler til amygdala, slik at angsten blir redusert.

Stikk motsatt fungerer området ACC, som stimulerer aktiviteten til amygdala, slik at følelsen av angst blir forsterket.

Hvis du for eksempel kan mye om slanger og vet at en innlandstaipan er verdens giftigste slange, vil synet av nettopp denne slangen få ACC til å sende stimulerende signaler til amygdala, slik at den opprinnelige, instinktive angsten blir sterkere.

Følelsen av angst er altså kontrollert av et nettverk av nervesignaler mellom amygdala, vmPFC og ACC, og derfor kan sykelig angst oppstå på flere ulike måter på grunn av feil i hvert av disse områdene.

Den italienske psykiateren Paolo Brambilla fra Universitetet i Milan gjennomgikk i 2019 en lang rekke vitenskapelige studier der andre forskere hadde brukt ulike skanningsteknologier til å sammenligne hjernene hos personer med generalisert angst og hos friske mennesker.

En felles iakttakelse blant mange av de 89 studiene var at både størrelsen og aktiviteten til de to angstfremmende hjerneregionene, amygdala og ACC, var større hos pasienter med angst, mens det angstdempende området vmPFC var mindre og ikke like aktivt.

Skremte aper ble vaksinert

Hjernens strukturelle oppbygning og aktiviteten til de enkelte hjerneregionene er altså viktige parametere for hvor utsatte vi er for å bli rammet av angst.

Det utnyttet biopsykologen Andrew Fox fra University of California i et eksperiment fra 2019, der han i prinsippet vaksinerte aper slik at de ikke kunne bli rammet av angst.

©

Angsten har mange ansikter

Angst spenner fra fobier, der symptomene bare utløses av bestemte situasjoner, til PTSD og panikkangst, der svette, hjertebank og svimmelhet rammer uten varsel og skape store
problemer i hverdagen. Legene skiller mellom fem typer angst.

Fox begynte med å utsette 46 unge rhesusaper for en typisk angstframkallende situasjon, der et menneske går inn i buret uten å ha øyenkontakt med dyrene.

Hvert enkelt individs angstrespons ble vurdert, og forskeren brukte deretter en rekke molekylærbiologiske metoder til å identifisere de genene som med sin aktivitet i amygdala kunne kobles til apenes reaksjon.

Et av disse genene var NTF3, som koder for et signalmolekyl. Jo mer aktivt genet var i en apes amygdala, desto større tendens hadde apen til å bevare roen i den skremmende situasjonen.

Fox satte nå inn genet i et harmløst virus og sprøytet det inn i amygdala på fem av de ti apene som i den første testen hadde vist en ensartet moderat angstreaksjon.

Prosedyren svarer til den man bruker i eksperimentelle DNA- eller RNA-vaksiner mot for eksempel covid-19.

I dette tilfellet var teorien bak forsøket at viruset ville infisere nervecellene i amygdala og få dem til å produsere store mengder av signalmolekylet akkurat som hos de apene som i den første testen hadde vært mindre redde.

Da de fem vaksinerte apene fikk besøk av et menneske som unngikk å se dem i øynene, var de tydelig mindre redde enn de fem andre apene som ikke hadde blitt vaksinert.

Fortsatt vet ikke Fox og kollegene hans akkurat hvordan NTF3-genet holder angsten under kontroll, men de antar at signalmolekylet stimulerer dannelsen av et nettverk av nerveceller som demper aktiviteten i amygdala.

Det vil forskerne nå undersøke nærmere, og de forventer at metoden kan bli begynnelsen på en helt ny måte å behandle og forebygge angst på hos mennesker.

«NTF3 er det første molekylet der vi har kunnet demonstrere en årsakssammenheng med angst hos aper. Det kan være hundrevis eller faktisk tusenvis av dem», sier Fox.

Fobier er angst for noe helt konkret, for eksempel høyder, åpne plasser, fly, nåler – eller klovner.

© shutterstock

Misbruk endrer barns hjerner

En av de angstformene som har vært gjenstand for intens forskning, er PTSD, der en person igjen og igjen gjenopplever redslene fra en traumatisk begivenhet.

I de aller fleste tilfellene kan leger og psykologer peke ut en helt konkret episode som er årsaken til den alvorlige lidelsen.

De typiske ofrene for PTSD er soldater som har opplevd voldsomme krigshandlinger og barn som har blitt utsatt for overgrep.

I en oversiktsartikkel fra 2020 beskriver barnepsykiater Charlotte Cecil fra Erasmus Medical Centre i Rotterdam hvordan seksuelle overgrep på barn kan endre genene deres, slik at hjernen oppfører seg annerledes for resten av livet.

Spesielt veldokumentert er endringene i de to genene NR3C1 og SLC6A4, som begge er involvert i hvordan nerveceller i blant annet amygdala kommuniserer med hverandre ved hjelp av signalstoffet serotonin.

De seksuelle overgrepene setter gang i en biokjemisk prosess i nervecellene som fester bestemte molekyler, såkalte metylgrupper, på de to genene.

Prosessen, som kalles metylering, endrer ikke på genenes funksjon, men gjør dem mindre aktive enn normalt, og den endringen er permanent.

Det betyr sannsynligvis at serotonin ikke lenger kan opprettholde kommunikasjonen mellom nervecellene i amygdala, og det kan være årsaken til at opp mot hvert tredje barn som har vært offer for misbruk, utvikler PTSD.

Nye lykkepiller retter genfeil

Teorien styrkes av at de fleste formene for angst nettopp er kjennetegnet ved dårlig fungerende serotoninsignalisering i blant annet amygdala.

De mest anvendte legemidlene mot angst er de såkalte SSRI-ene, lykkepiller, og disse medikamentene virker nettopp ved å gjenopprette nervecellenes evne til å kommunisere med hverandre ved hjelp av serotonin.

©

Terapi virker litt bedre enn juksebehandling

En stor angstundersøkelse viser at kognitiv terapi bare virker litt bedre enn placebobehandling, mens medisiner er mest effektivt. Effekten av behandlingene varierer imidlertid mellom ulike typer angst.

Men kanskje kan misbrukte barn med PTSD snart få en behandling som helt fjerner årsaken til lidelsen.

I 2017 viste kinesiske forskere fra Xi'an Jiaotong-universitetet at de kunne fjerne de såkalte metylgruppene fra gener i hjernen og dermed gjenopprette genenes normale funksjon.

Forskerne brukte stoffet 5-Aza-dc, som er kjent for å bygge seg inn i genenes DNA og forhindre at det blir festet metylgrupper.

Resultatene av forsøket tyder på at stoffet fjernet de metylgrupper på NTF3-genet som var årsaken til at musene hadde utviklet angst på grunn av alkoholisme.

Forskerne drømmer om at innsprøytinger med stoffet også kan fjerne metylgruppene fra de to påvirkede gener hos misbrukte barn.

I så fall kan det kanskje bli framtidens behandling som en gang for alle kurerer barna for PTSD.

Hvorfor flere og flere rammes av angst, vet forskerne fortsatt ikke, men til gjengjeld kjenner de nå hjernens angstmekanismer så godt at de kan behandle lidelsen effektivt.

Og om få år vil genmodifiserende stoffer og vaksiner kanskje endelig overbevise hjernen om at det ikke er så mye å bekymre seg for i en tryggere verden.