Egyptiske læger

Mumier gjorde egypterne til oldtidens beste leger

Brannsår, smerter i magen eller en brukket arm. I faraoenes Egypten kunne legene kurere nesten alle lidelser, og de var kjent over hele verden. Bak egypternes suksess sto mumier, skriftspråk – og magi.

Brannsår, smerter i magen eller en brukket arm. I faraoenes Egypten kunne legene kurere nesten alle lidelser, og de var kjent over hele verden. Bak egypternes suksess sto mumier, skriftspråk – og magi.

Parke, Davis and Company/NIH/Polfoto/Corbis/

«To uttørkede griseøyer, antimon, rød oker og litt honning blandes sammen, males fint og helles i øret på mannen, slik at han straks helbredes».

Slik skulle blindhet kunne kureres i faraoenes Egypt.

For moderne leger kan den omtrent 3500 år gamle oppskriften virke helt hinsides, men de egyptiske legene gikk likevel for å være de mest respekterte i oldtiden. Kunnskapene deres var så berømte at kongene i naborikene ofte sendte bud etter dem når de selv eller deres nærmeste ble syke.

Blant annet forteller den greske historikeren Herodot, som besøkte Egypt på 400-tallet f.Kr., at perserkongen Kyros ba den egyptiske faraoen Amasis om å sende sin beste øyelege.

Og enda tidligere, rundt 700 f.Kr., omtaler den greske dikteren Homer Egypt som stedet «der den fruktbare jorden er rikest på kraftige planter, tallrike legeurter og en mengde giftige vekster», og hvor «alle har langt større kunnskap om medisin enn folk andre steder».

De døde reddet de levende

Egyptiske legers forsprang til konkurrentene skyldtes ikke minst egypternes tradisjon med å mumifisere de døde.

Hjernen ble fjernet ved at man førte en lang krok inn gjennom et nesebor og brøt en tynn knokkelvegg for å trekke ut hjernemassen.

I flere samtidige kulturer var det tabu å skjære i lik, og de avdøde ble enten begravd eller brent. Egypterne derimot åpnet nidkjært de dødes kropper for å fjerne organene og balsamere likene.

Den krevende prosessen ga egypterne enestående kunnskap om menneskets anatomi. Det kom faraoenes levende undersåtter til gode når legene brukte erfaringene sine med menneskekroppen til å diagnostisere og helbrede.

Under balsameringen lærte egypterne om alle deler av kroppen. Hjernen ble fjernet ved å føre en lang krok inn gjennom et nesebor og bryte en tynn beinvegg for å trekke ut hjernemassen.

Denne teknikken forutsetter god kjennskap til kraniets anatomi, og moderne nevrokirurger bruker samme kanal inn når de skal utføre kikkhullsoperasjoner i hjernen.

Tarmene og de indre organer – bortsett fra hjertet, der egypterne mente at den avdødes sjel satt – ble tatt ut gjennom et lite snitt i lysken, sortert og plassert i krukker. Balsamererne har utvilsomt hatt god kjennskap til hvor i buk- og brysthulen de forskjellige organene befant seg – og trolig også hvilken funksjon de hadde.

Skalpeller på stribe

Oldtidens egyptere hadde en lang rekke kirurgiske redskaper til rådighet, og kunne både balsamere og utføre avanserte operasjoner.

© Science Museum/SSPL

Av den berømte Smith-papyrusen fra 1600-tallet f.Kr. fremgår det at de egyptiske legene også kjente til menneskets puls, og visste at pulsslagene avhang av hjertet.

Blodets kretsløp var imidlertid ukjent for dem – det omtales i hvert fall ikke i de egyptiske kildene, og de medisinske skriftene skjelner ikke mellom blodårer, sener og nerver.

Legene var spesialiserte

Egypternes store kunnskap om sykdommer og lidelser ble ytterligere forsterket av at mange leger spesialiserte seg innenfor bestemte sykdommer i stedet for å arbeide bredt.

«Hver lege behandler bare én lidelse. Landet er fullt av leger, noen behandler øyet, noen tennene, noen innholdet i buken, og andre indre lidelse», skriver den greske historikeren Herodot.

Han får støtte i flere antikke kilder, som ramser opp navn og titler på rundt hundre egyptiske leger.

En av de tidligste spesialistene var Ir-en-akhty, som er kjent fra en inskripsjon i Giza. Han levde rundt år 2100 f.Kr. og var ekspert på øyesykdommer, men behandlet også mage- og tarmlidelser, og muligens urinveissykdommer.

På grunn av all kunnskapen han hadde om klysterer og sykdommer i endetarmen fikk Ir-en-akhty tittelen «neru pehuyt». Helt bokstavelig oversatt betyr det «anusvokter».

Egyptisk relief

Fra relieffer kjenner egyptologer navnene på rundt hundre egyptiske leger. Mange var ansatt ved faraoens hoff.

© Polfoto/Corbis

Andre spesialister fikk titler som «han som kjenner de indre væskene» eller «han som kjenner menneskekroppens organer som er skjult for øyet».

Gratis legehjelp til soldater

Til tross for den utbredte spesialiseringen var ikke leger nødvendigvis forbeholdt faraoer og stormenn. Også fattige egyptere kunne besøke lokale medisinmenn – som imidlertid var langt mindre spesialiserte.

Soldater og arbeidere hadde gratis tilgang til legehjelp. De fleste større byggeprosjekter hadde dessuten etter alt å dømme tilknyttet leger som tok seg av arbeiderne.

For eksempel nevner en steintavle funnet ved et steinbrudd i Sinai-ørkenen legene Renef-seneb og Akmu, som tilsynelatende har vært en form for bedriftsleger som var ansatt for å se til skadde arbeidere.

Den greske historikeren Diodorus Siculus reiste selv rundt i Egypt og studerte lokale skikker. Han forteller at syke og sårede soldater «ble behandlet uten betaling, fordi de egyptiske legene ble lønnet av staten».

Etter alt å dømme har både arbeidere og soldater vært i trygge hender.

De mange skadene som beskrives i de medisinske papyrusene, viser omfattende erfaring med kvestelser og beinbrudd.

Ved pyramidene har arkeologer funnet en rekke skjeletter med brudd i særlig underarmer og bein. Mange viser tegn på at den knekte knokkelen har blitt satt korrekt på plass – trolig med en skinne, og i noen tilfeller også med strekk – og har grodd pent.

Selv større operasjoner kunne egyptiske leger håndtere. Arkeologer har funnet flere kirurgiske instrumenter, og relieffer viser leger omgitt av redskaper som beinsager og skalpeller.

Også skjelettfunn bekrefter at egypterne kunne operere og amputere. Forskerne har undersøkt skjeletter som viser at det i alle fall var noen pasienter som overlevde behandlingen.

Gudene kunne kurere

Egypts kunnskap om medisin og kirurgi ble vanligvis samlet i såkalte Livets hus – medisinske sentre som ofte lå i forlengelse av templene.

Her nedfelte og kopierte «skrivere av Livets hus» – lærde menn – gamle medisinske tekster og bevarte kunnskap om forskjellige sykdommer for ettertiden.

I tillegg til å være kunnskapssentre fungerte Livets hus også som medisinske skoler, der små gutter lærte å lese og skrive og kopiere papyruser alt som seks-sjuåringer. I tiårsalderen ble guttene sendt i lære hos en etablert lege, og lærte legegjerningen i praksis ved å behandle syke.

At Livets hus lå plassert like ved templer var ikke tilfeldig, for religion og magi spilte en stor rolle i Egypt – også innenfor legekunsten. Egypterne kjente ikke til mikrobiologi og genetikk, og antok at sykdommer som skyldtes virus, bakterier eller gener måtte være guders og demoners verk.

Derfor arbeidet mange leger også som prester, og innledet ofte en ellers helt rasjonell legebehandling med å utføre en religiøs seremoni og be en guddom om hjelp.

Smith- og Ebers-papyrusene er rundt 3500 år gamle, og blant de eldste medisinske tekstene som fins.

© MEPL/Bridgeman Art Library/Ritzau Scanpix/New York Public Library/PR

Legene skrev ned kunnskapen

Alt 3000 år f.Kr. utviklet egypterne et skriftsystem. Dermed var det mulig å overlevere og bygge videre på kunnskap fra generasjon til generasjon. De egyptiske legene overdro kunnskap i medisinske papyruser, som blant annet beskrev symptomene og behandlingen av ulike sykdommer.

To av de mest berømte er Smith- og Ebers-papyrusen, oppkalt etter samlerne som brakte dem til henholdsvis USA og Tyskland. Begge skriftene stammer fra 1600- 1500-tallet f.Kr., men er kopier av medisinske tekster som er enda eldre, helt tilbake til rundt 3000 f.Kr.

Smith-papyrusen – en fem meter lang rull – er en håndbok i kirurgi. Den beskriver 48 tilfeller av sår i hode, hals, skuldre og bryst. Dessverre kom ikke kopiskriveren lenger ned enn til brystkassen, og forklaringen slutter midt i en setning.

I papyrusen får legen detaljerte anatomiske beskrivelser og anvisning i hvordan han skal undersøke, diagnostisere og behandle hvert enkelt tilfelle – og hva utsiktene er for at pasienten skal overleve.

Ebers-papyrusen er en 20 meter lang rull som tar for seg indremedisin.

Dokumentet gir anvisning på behandling av sykdommer og symptomer, men inneholder også magiske besvergelser til å drive ut sykdomsfrem-kallende demoner.

Papyrusen beskriver behandling av blant annet leddsmerter, gikt, hoste, astma, hodepine, forstoppelse – og inneholder også historiens eldste kjente beskrivelse av en kreftsvulst.

Magi gjorde sitt inntog i legekunsten parallelt med at faraoenes storhetstid var på hell. Rundt år 1000 f.Kr. begynte det ellers velfungerende riket å gå i oppløsning. Kilder fra perioden viser at legekunsten samtidig med samfunnets forfall gled i retning av flere magiske og religiøse seremonier.

For eksempel fins bare ett trolldomsformular i den berømte Smith-papyrusen fra 1600-tallet f.Kr., mens de magiske påkallelsene blir hyppigere i senere papyruser.

Historikerne kan ikke gi en entydig forklaring på dette skiftet, men noen forskere mener at den økende tiltroen til magiske krefter skyldes at det overnaturlige var mer forlokkende.

Sammenlignet med moderne legekunst var den egyptiske kostbar, ubehagelig og smertefull – som for eksempel kirurgens sløve kniv. Magi og religion tilbød derimot pasientene en lettfattelig årsakssammenheng.

Dessuten var trolldom og guddommelig innflytelse en så akseptert og rotfestet del av hverdagslivet at egypterne ikke tvilte på at gudene både kunne helbrede undersåttene sine og gjøre dem syke.

Egypterne blev raske af urtemedicin

Dadler var gode mod åreforkalkning, og aloe vera dæmpede eksem. Egypterne var forud for deres tid med et kabinet af medicin fra naturen.

Og ofte hjalp trolig trollmennenes formularer og prestenes bønner: Dels har placeboeffekten vært en viktig faktor – og dels går mange lidelser faktisk over av seg selv, eller de blir i alle fall bedre med tiden.

Grekerne bygde videre

Den egyptiske medisinens storhetstid var ugjenkallelig over i 332 f.Kr., da Aleksander den stores styrker inntok Egypt. På basis av lokal legekunst skapte de nye herskerne en medisinsk skole i Alexandria, der greske leger bygde videre på de omfattende erfaringene egypterne hadde gjort seg.

Her tilegnet noen av tidens mest berømte leger seg kunnskap ved blant annet å dissekere levende, dødsdømte forbrytere og undersøke plasseringen og funksjonen til indre organer og blodårer.

Omtrent 350 år senere ble Egypt erobret av romerne, som overtok både den alexandrinske skolen og arven etter de egyptiske legene. Skolens mest berømte elev var den romerske legen Galen. Hans lære ble grunnlaget for all europeisk medisin helt frem til 1500-tallet.