illustration, anti-vaxx, 1800-tallet, satire

Den første vaksinen vakte frykt hos britene

I 1796 kunne verden trekke et lettelsens sukk, for koppevaksinen var oppfunnet. Nå var kuren mot den dødelige sykdommen funnet. Men snart bredte mistilliten seg, og de første antivakserne tok til gatene.

I 1796 kunne verden trekke et lettelsens sukk, for koppevaksinen var oppfunnet. Nå var kuren mot den dødelige sykdommen funnet. Men snart bredte mistilliten seg, og de første antivakserne tok til gatene.

James Gillray/Library of Congress

Tusenvis av mennesker marsjerte gjennom byen Leicester i Midt-England i mars 1885.

Demonstrantene ropte sinte slagord, og som protestens høydepunkt hogg de tilstedeværende halsen over på en mannshøy dukke.

Dukken skulle verken forestille en tyrannisk hersker eller en forhatt landsforræder.

Den var en avbildning av den berømte engelske legen Edward Jenner, som nesten 100 år tidligere hadde utviklet vaksinen mot den dødelige virussykdommen kopper.

Demonstrasjonen i Leicester var bare en av mange protester mot Jenners vaksine på slutten av 1800-tallet.

Britiske myndigheter hadde nemlig bestemt ved lov at vaksinen skulle være obligatorisk for alle innbyggere under 14 år, og dette utløste en massebevegelse.

Tvangsvaksineringen var ikke bare et inngrep i den personlige frihet – den var også livsfarlig, mente mange.

Vaksinen kom fra kyr

Jenners vaksine regnes i dag som en av medisinhistoriens største prestasjoner.

Tilbake på 1700-tallet var kopper en sykdom som hvert år drepte 400 000 mennesker verden over.

Flere leger hadde eksperimentert med en forebyggende behandling, men gjennombruddet kom ikke før i mai 1796, da Jenner rispet armen til åtte år gamle James Phipp og infiserte ham med puss fra en ku som var smittet med kopper.

To måneder senere vaksinerte Jenner den unge forsøkspersonen med puss fra et koppesykt menneske – et inngrep som garantert ville ha gjort James Phipp syk, men Jenner satset på at de milde kukoppene hadde gjort gutten immun.

Forsøket var vellykket, og Jenners oppdagelse ble feiret i vitenskapelige kretser. Det gikk ikke lang tid før avhandlingen hans om koppebehandling var utgitt på seks språk.

barn, kopper

Sykdommen kopper gir hodepine, høy feber og vabler. Dødeligheten er 20-60 pst.

© Shutterstock

Skremte foreldre kom i fengsel

I 1853 skjønte politikerne i det britiske parlamentet at vaksinering mot kopper var så viktig for folkehelsen at de gjorde den obligatorisk for alle barn under tre måneder.

En senere lov, som ble vedtatt i 1867, utvidet aldersgruppen til 14 år og gjorde det samtidig mulig å kaste foreldre i fengsel hvis de nektet å la barna sine vaksinere.

Men om legevitenskapen var begeistret for vaksinen, var motstanden mot den stor blant vanlige folk. Sinte foreldre tok til gatene for å protestere mot loven.

Det var ikke noe nytt med motstand mot at mennesker grep inn i en sykdoms naturlige forløp.

Allerede mens vaksiner bare var på eksperimentstadiet tordnet den engelske presten Edward Massye mot “den farlige og syndige praksisen det er å pode.”

I en preken som han holdt i 1722, slo presten fast at sykdom er sendt av forsynet som en straff for menneskets synder og at alle forsøk på å forhindre sykdommen var “et djevelsk tiltak”.

1800-tallets antivaksere hadde imidlertid også mer jordnære grunner til å protestere: De stolte ikke på den nye behandlingsmetoden. De sverget i stedet til årelating og varme omslag. Dette hadde i århundrer vært anerkjente midler mot så godt som alle lidelser.

Avanserte inngrep som det å la leger innpode sykdom i barna deres forekom foreldrene å være livsfarlig og vanvittig: Mange mente behandlingen var et bedrag legene hadde klekket ut for å tjene penger.

En av datidens karikaturtegninger viste et legekontor hvor alle pasientene fikk utvekster etter podingen – utvekstene utviklet seg til kalvehoder!

En annen tegning viste politibetjenter som jaktet på barn med løftede køller for “å forgifte blodet deres og skaffe legene et honorar”, som teksten fortalte.

“Heller en fengselscelle enn et forgiftet barn”, forkynte et banner.

barn, vaccineres

Vaksinering kan gi svake sykdomssymptomer som gjør foreldrene urolige.

© Shutterstock

Vaksinefrykten får ny næring

Autisme og kroniske smerter – om og om igjen blir vaksine møtt med skepsis og avvisning. Legenes argumenter hjelper ikke alltid.

Leicester, anti-vaksernes hovedstad

Med rettssakene som fulgte fikk motstanden mot vaksinering stor oppmerksomhet, og antall dømte vaksinenektere steg jevnt fra bare to i 1869 til 1154 i 1881 og cirka 3000 i 1884.

Den mest intense motstanden kom i Leicester i Midt-England.

Her fungerte fengslingen av vaksinenektere som en oppfordring til nye protester, kunne lokalavisen Leicester Mercury melde i juni 1884:

“Omtrent kl. 7.30 hadde mange vaksinemotstandere samlet seg. Med et banner i spissen ledsaget de en ung mor og to menn som alle hadde bestemt seg for å melde seg til politiet fremfor å la barna sine vaksinere. De som var til stede, uttrykte sin største sympati for den unge kvinnen som var tydelig påvirket av situasjonen. Men likevel holdt hun hodet høyt hevet og var fast bestemt på heller å komme i fengsel enn å overlate barnet sitt til vaksinasjonslegens nåde og barmhjertighet”, fortalte avisen.

Motstanden mot vaksinen nådde sitt foreløpige høydepunkt i Leicester på denne tiden. Bare 707 av samtlige 2281 barn som ble født i byen i andre halvdel av 1883, ble vaksinert.

Bystyret måtte oppgi vaksinering som veien til å oppnå immunitet blant innbyggerne. I stedet ble det innført omfattende karantenetiltak for at de smittede ikke skulle gi sykdommen videre.

Slik klarte man å begrense sykdommens omfang, og i oktober 1884 fikk de gode resultatene bystyret til å be helsemyndighetene i London om å redusere rettsforfølgelsen av vaksinemotstanderne.

Myndighetene nektet blankt – en beslutning som førte til nye massedemonstrasjoner, og under en av dem ble Edward Jenner-dukken halshogd.

Den neste epidemien ble hard

Befolkningens rasende protester gjorde legene forferdet. De fryktet at en ny epidemi ville hjemsøke Leicester.

I 1893 gikk det galt. Hundrevis av smittede fylte sykehusene, og dødssyke koppepasienter måtte hjemsendes av mangel på plass.

Leicester kunne notere seg for en tragisk rekord: Byen hadde landets høyeste andel av tilfeller – mer enn to av tre barn var smittet.

Men vaksinemotstanderne vaklet ikke, og i 1898 måtte parlamentet lempe på loven slik at foreldre kunne si nei av samvittighetsgrunner.

I 1907 sluttet britene helt med tvangsvaksinering. På dette tidspunktet hadde de gode resultatene av behandlingen kombinert med folkeopplysning overbevist de fleste om at de burde la seg vaksinere.

Etter hvert – nesten 200 år etter Edward Jenner – kunne Verdens helseorganisasjon (WHO) i 1978 erklære den fryktede sykdommen for utryddet.