På 1700-tallet herjer koppeviruset i Europa. Opp mot 400 000 mennesker dør årlig av den smittsomme sykdommen som gir verkende, væskefylte blemmer over hele kroppen.
Sykdommen virker ustoppelig, helt til den engelske legen Edward Jenner en dag får en uhørt idé. Han vil skape en permanent kur ved å infisere pasientene sine med kukopper.
Pasienter med sykdommen kopper får kroppen dekket av utslett. Det består først av små røde og flate knopper på hender, føtter og ansikt. I gjennomsnitt får pasientene 250 knopper bare i ansiktet. Hvis ikke pasienten dør av blodforgiftning eller organsvikt, tørker byllerne ut etter om lag tre uker og etterlater små, dype arr som et evig minne om pinslene pasienten måtte gjennomgå.
- mai 1796 poder Jenner den åtte år gamle gartnersønnen James Phipps med pusset fra sårene på hendene til en budeie som er smittet med kukopper. Etter et par dager med sporadisk feber har gutten det fint bortsett fra litt hevelse omkring såret.
Etter seks uker poder Jenner den friske James Phipps med pusset fra menneskekopper. 18 dager senere er gutten fortsatt frisk. Den fryktede sykdommen har blitt holdt i sjakk av de kukoppene som Jenner infiserte gutten med tidligere.
Verdens første vaksine har sett dagens lys, og det skorter ikke på anerkjennelse fra legekollegene.
Som dr. Matthew Baillie, som er lege ved et av de største sykehusene i London, begeistret skriver om Jenners vaksine: «Det er den mest banebrytende oppdagelsen i medisinens historie!»
Vaksine forbereder kroppen på kamp
Vaksinen med kukopper virket fordi den forberedte og forsterket kroppens immunforsvar mot det lignende – men langt farligere – menneskekoppeviruset.
Når pasientene senere ble infisert med koppevirus, var kroppens immunforsvar allerede kjent med faren og kunne uten problemer nedkjempe viruset før det spredte seg.
Samme prinsipp gjelder for alle andre vaksiner: Utsett kroppens immunforsvar for døde eller svake utgaver av viruset, slik at kroppens forsvarsverk, som består av millioner av hvite blodceller, lærer å gjenkjenne og bekjempe fienden i tide.
Slik virker en vaksine
Kroppen infiseres med virus
Kroppens immunsystem reagerer på vaksinen ved å bygge opp antistoffer som bekjemper sykdommen. Dessuten utvikler kroppens forsvar også såkalte hukommelsesceller, som husker sykdommen til neste gang.
Kroppen husker sykdommen
Når kroppen møter det samme viruset eller den samme bakterien igjen, begynner immunsystemet straks med å produserer antistoffer. Dermed rekker kroppen å forhindre sykdommen i å spre seg.
I 1978, etter at et globalt vaksinasjonsprogram ledet av WHO hadde utbredt vaksinen til det meste av verden, krevde kopper sitt siste offer.
Og kopper er slett ikke den eneste fryktede sykdommen som har blitt bekjempet med en vaksine.
På 1900-tallet laget forskere en lang rekke vaksiner mot livsfarlige sykdommer, inkludert poliovaksinen i 1955, MMR-vaksinen (meslinger, kusma og røde hunder) i 1971 og HPV-vaksinen i 2006.
Sommeren 2020 erklærte WHO at Afrika har vært fri for vill polio i fire år, og sykdommen eksisterer nå bare i Afghanistan og Pakistan.
Sykdommen polio var utbredt i det meste av verden da Verdens Helseorganisasjon, WHO, startet et globalt vaksinasjonsprogram i 1988.
I 2017 var det bare noen få land få land som slet med vill polio, og i 2020 ble Afrika offisielt erklært for polio-fritt. Vill polio eksisterer nå bare i Afghanistan og Pakistan. Det finnes en variant av polio som har mutert fra polio-vaksinen. Denne er imidlertid svært sjelden og forekommer bare i områder der en for liten del av befolkningen er blitt vaksinert. I 2020 er det inntil videre blitt identifisert 117 tilfeller i Afrika.
Skepsis mot vaksine vokser
Fordi en vaksine aktiverer immunforsvaret, kan behandlingen gi sykdomslignende bivirkninger som feber, hodepine og svimmelhet. De forekommer som regel hos barn, siden de ikke har et like sterkt immunforsvar som voksne.
I 1998 spredte det seg en frykt i store deler av befolkningen for at en vaksine mot MMR kunne gi spesielt barn mye verre bivirkninger.
Det skyldtes en artikkel i det vitenskapelige tidsskriftet The Lancet av den britiske legen Andrew Wakefield fra Royal Free Hospital i London.
I artikkelen konkluderte legen med at det eksisterte en sammenheng mellom autisme, tarmsykdommer og MMR-vaksinen.
Allerede noen få år etter utgivelsen av studien kunne konsekvensen leses av rett i statistikken.
Færre barn fikk vaksinen, og på bare fem år ble antallet tilfeller av meslinger i Storbritannia fordoblet, og i 2006 døde den første personen av en akutt infeksjon med meslinger på 14 år.
Også i resten av Europa falt andelen av vaksinerte barn, og antall tilfeller av meslinger steg med 400 prosent fra 2008 til 2011.
Men påstandene i artikkelen tålte ikke nærmere etterprøving. I dag har The Lancet trukket tilbake artikkelen, og flere og flere lar igjen barna sine bli vaksinert mot MMR.
Vaksine skal utrydde fryktet sykdom
Vaksiner har reddet millioner av menneskeliv, men noen av verdens mest dødelige sykdommer, som for eksempel tuberkulose, hiv og malaria, strever forskerne fortsatt med å finne en effektiv vaksine mot.
Tuberkulose ble nesten utryddet i den vestlige verden på 1960-tallet takket være oppdagelsen av et antibiotikum ved navn streptomycin.
Sykdommen lever imidlertid fortsatt i beste velgående i fattigere deler av verden, og det anslås at ti millioner mennesker rammes av sykdommen hvert år på verdensplan.
Nå er det imidlertid nytt håp for de mange millionene som smittes hvert år.
I 2018 testet den farmasøytiske bedriften GSK en ny vaksine ved navn M72/AS01E på 3300 voksne i Kenya, Sør-Afrika og Zambia.
Alle testpersonene hadde en latent tuberkuløs infeksjon – altså en tilstand der de er infisert med tuberkulosebakterien, men ikke har utviklet en aktiv sykdom.
Bare 13 av testpersonene som mottok vaksinen, hadde utviklet tuberkulose tre år senere. For de deltakerne som mottok en placebovaksine, var det dobbelt så mange.
WHO kaller vaksinen for et «gigantisk vitenskapelig gjennombrudd», og håpet er at den nye vaksinen kan bli første skritt på veien til å utrydde tuberkulose fra jordens overflate.
Nye legemidler skal utbre vaksiner til klodens fattigste
Vaksiner gis til pasienter med sprøyter. Metoden er effektiv, men har sine begrensninger. Vaksinen skal for eksempel oppbevares kjølig, noe som gjør det vanskeligere å vaksinere i stor skala, særlig i u-land.
Derfor arbeider forskere for å utvikle alternativer til sprøyten.
1. Vaksine blir oppløst i munnen
Et amerikansk forskerteam har utviklet en ny metode som stabiliserer levende virus og andre biologiske legemidler i en raskt oppløselig film.
Den nye vaksinen skal ikke nødvendigvis oppbevares kjølig og kan gis gjennom munnen.
Fordi de ingrediensene som brukes til å produsere vaksinen, er billige, og prosessen er forholdsvis enkel, kan kutte kostnadene forbundet med en rekke vaksinekampanjer.
Og siden vaksinefilmen ikke tar særlig mye plass, kan store mengder med letthet bli transportert og distribuert.
2. Supervaksine gir full immunitet med én sprøyte
I u-land må barn ofte reise over store avstander når de skal ha en vaksine, hvis de i det hele tatt har adgang til den. Det problemet forsøker amerikanske forskere nå å løse.
De har nemlig funnet opp små, naturlig nedbrytbare beholdere som gjør det mulig å gi flere vaksiner med bare en enkelt innsprøyting.
Det er avgjørende, for i praksis vil det kunne innebære at et barn kan få den fulle vaksinen mot polio, hjernehinnebetennelse og lungebetennelse i bare én innsprøyting.
Alt etter hvilket stoff forskerne bygger beholderne av, frigis vaksinen i kroppen på ulike tidspunkt.
Dermed kan en vaksine være full av små beholdere – som måler bare 400 mikrometer i lengden – som først frigir medisiner etter for eksempel 7 eller 41 dager.
3. Vaksinasjonsplaster er like effektivt som sprøyten
I 2017 utviklet amerikanske forskere et plaster med mikroskopiske nåler som beskytter effektivt mot influensa.
Plastret skal sitte 20 minutter på armen, helt til de mikroskopiske nålene som overfører vaksinen til huden, er oppløst. Deretter kan plastret kastes i en vanlig søppelbøtte.
Vaksinen har potensial til å øke den andelen av befolkning som blir vaksinert mot for eksempel influensa, siden man kan klare vaksinasjonen hjemme i stedet for å dra til legen.
Dessuten kan plastret oppbevares ved høyere temperaturer enn vanlige vaksiner, noe som kan få stor betydning for vaksineutbredelsen – for eksempel i fattigere deler av verden – dels fordi det blir lettere å få vaksinen ut til folk, og dels fordi oppbevaringen av vaksinen blir lettere uten krav om kjøleskapskapasitet og elektrisitet.