Kan urter helbrede sykdommer?

Smerter, høyt blodtrykk og allergi kan behandles med stoffer som stammer fra planter. Forskere leter derfor etter legemidler i naturen – men i iveren etter å finne dem, kan de glemme en vitenskapelig regel: Ingen effekt er også et viktig resultat.

Shutterstock

En tåkesky av soppsporer blåser over enga med smørgule perikumplanter og daler ned over de små bladene.

Sporene begynner raskt å vokse inn mellom cellene i bladet, slik at de i løpet av noen få dager vil de visne.

Men bladene har et hemmelig våpen. I små kjertler har de lagret det kjemiske stoffet hypericin, som flerrer opp soppens cellevegger og tar livet av den ubudne gjesten. Så snart planten registrerer infeksjonen, øker den produksjonen – og det er bonden glad for.

Det kjemiske våpenet har nemlig en helt annen funksjon hos mennesker, og de tørkede bladene selges under navnet «grønne lykkepiller» på grunn av stoffets veldokumenterte effekt mot depresjon.

Og perikumplanten er ikke et enestående tilfelle. Forskere har isolert flere hundre tusen kjemiske forbindelser som planter bruker til å beskytte seg.

En rekke av dem har veldokumenterte medisinske effekter, mens virkningen av mange andre bare ser basert på muntlige overleveringer.

Og det gjør markedet for urtemedisin vanskelig å navigere i – særlig fordi de vitenskapelige studiene ikke nødvendigvis gir et bedre inntrykk av hva som er svindel og hva som er fakta.

I visse tilfeller oppfatter forskere nemlig forsøksresultater som er negative – som ikke kan påvise en gunstig effekt av urtene – som lite interessante og lar dem derfor ligge i skrivebordsskuffens mørke.

Det er en form for selvsensur. Men det er også en farlig fallgruve som kan gi et falskt inntrykk av at urtemedisin virker bedre enn det faktisk gjør.

Planter sendte Sokrates i døden

Bruken av urter som medisiner går tusenvis av år tilbake i tid. Lenge før den moderne legevitenskapen ble grunnlagt, oppdaget folk at planters blader, frukter og røtter kan påvirke kroppen på ulike måter.

For eksempel kjente folk godt til hvilke planter som var giftige. Når stammefolk i regnskogene i Amazonas gikk på jakt, brukte de kurare på pilspissene sine, ekstrakter av bark fra ulike planter.

Og da den greske filosofen Sokrates ble dømt til døden for om lag 2400 år siden, ble henrettelsen utført ved at han tvunget til å drikke skarntydesaft med et dødelig innhold av giftige alkaloider.

5000 milliarder dollar på verdensplan forventes omsetningen av urtemedisin å nå opp på i 2050.

© Shutterstock

Mange planter viste seg imidlertid å ha en gunstig effekt, og allerede i antikken kom legene på sporet av pilebark, som den gang ble gitt i form av te mot både smerter, feber og betennelse.

På slutten av 1800-tallet fant en tysk kjemiker fram til at den gunstige virkningen skyldtes innholdet av salisylsyre, og ved hjelp av en enkel kjemisk endring gjorde legemiddelfirmaet Bayer naturstoffet om til acetylsalisylsyre, som i dag inngår i velkjente legemidler som aspirin og dispril.

På samme måte brukte fortidens kloke koner tørkede blader av planten revebjelle til behandling av hjertesykdommer, lenge før forskere fant ut at planten inneholder stoffet digoxin, som får hjertet til å slå langsommere og kraftigere.

Og på samme måte har en lang rekke andre moderne legemidler sin opprinnelse i naturen.

Ofte vet ikke forskerne med sikkerhet hvilke stoffer i planten som har den medisinske effekten.

Det gjelder for eksempel for prikkperikum. Inntil for få år siden mente forskere at alt sammen handlet om stoffet hypericin. Men nå tyder nye studier på at andre stoffer i planten, som hyperforin, også er med på å påvirke mengde av såkalte nevrotransmittere i hjernen og dermed bidra til den antidepressive effekten.

64% av alle nye medisiner som ble godkjent i årene fra 1981 til 2010, hadde sitt opphav i planter, dyr, sopper eller mikroorganismer.

I 2009 nådde en samlet analyse av resultatene fra flere vitenskapelige studier, en såkalt metaanalyse, fram til tre konklusjoner når det gjelder plantens effekt på depresjon: at prikkperikum virker markant bedre enn placebo til behandling av depresjon, at planten er like effektiv som vanlige antidepressive medisiner, og at den har færre bivirkninger.

Analysen var utført av den tyske legen Klaus Linde fra Technische Universität München og var en samlet gjennomgang av i alt 29 studier som andre forskere hadde utført på over 5000 forsøkspersoner.

I 2016 nådde en lignende metaanalyse med 7000 forsøkspersoner fram til de samme tre konklusjonene, og dermed sikret planten seg en plass på listen over urter med en dokumentert virkning mot alvorlige sykdommer.

Andre veldokumenterte typer av urtemedisin er for eksempel peppermynte mot irritabel tykktarm og pelargonia mot luftveisinfeksjon.

Negative resultater må fram i lyset

publiseringsskjevhet: Noen forskere utfører en slags selvsensur som gjør at positive resultater har bedre sjanser for å bli publisert. Det kan gi et feilaktig bilde av en behandling.

FEIL

«Mislykkede» forsøk glemmes

Forskere som står bak et forsøk som ikke kan dokumentere en effekt av en bestemt behandling, oppfatter gjerne resultatene som uinteressante og forsøket som mislykket. De velger derfor å ikke offentliggjøre studien. Forskerne som står bak en såkalt metaanalyse, som er en samlet analyse av resultatene fra flere vitenskapelige studier innen samme område, overser gjerne også studier med et negativt resultat.

RIKTIG

Alle resultater offentliggjøres

Selv om et forsøk viser et negativt eller uventet resultat, som ikke passer inn i forskerens opprinnelige teori, publiserer forskeren likevel studien, slik at andre får adgang til den. Forskerne som står bak nye metaanalyser, som skal trekke konklusjoner på tvers av så mange studier som mulig, forholder seg like mye til studier med negative og positive resultater, slik at ikke de positive favoriseres.

BETYDNING

Selvsensur kan skape falske påstander

Vitenskapen får problemer når forskere ikke publiserer negative resultater, eller når metaanalyser som skal trekke konklusjoner på tvers av flere studier, først og fremst tar med positive resultater. Studier har vist at hvis bare hvert femte forsøk med negative resultater blir offentliggjort, kan forskerne bli villedet til å gå inn for usanne påstander.

Røtter kan påvirke hukommelsen

Men helsekostbutikker, supermarkeder og apoteker selger også en lang rekke urter med mer tvilsom dokumentasjon. Vitenskapelige forsøk støtter for eksempel ikke effekten av den populære hageplanten rød solhatt mot forkjølelse. I en metaanalyse fra 2014 sammenlignet forskeren Marlies Karsch-Völk fra Technische Universität München i Tyskland resultater av 24 studier med i alt 4631 forsøkspersoner, utført av andre forskere.

Analysen konkluderte med at forebyggende behandling med rød solhatt, i form av enten tørkede plantedeler, plantesaft eller ekstrakter fra røtter, bare reduserte risikoen for å bli forkjølet med ti prosent. Og tok Karsch-Völk den statistiske usikkerheten i betraktning, var effekten tvilsom.

Heller ikke effekten av planten ginseng, som visstnok skal styrke de mentale prosessene i hjernen, det såkalte kognitive funksjonsnivået, er spesielt overbevisende i vitenskapelige forsøk.

4 milliarder mennesker – altså 80 prosent av verdens befolkning – bruker ifølge WHO urtemedisiner. I u-land er det ofte den primære kilden til medisiner.

I en analyse fra 2010, basert på ni andre studier, konkluderte forskeren Jian-Cheng Dong fra Medical School of Nantong University i Kina at en daglig dose på mellom 200 og 400 milligram ginsengekstrakt ga en liten, men statistisk signifikant forbedring av korttidshukommelsen og reaksjonsevnen.

Det var derimot ingen effekt på konsentrasjonsevnen eller hjernens regnekapasitet. Jian-Cheng Dong konkluderte med at ginseng sannsynligvis kan forbedre visse aspekter av prosessene i hjernen, men at det var for få studier til å trekke en endelig konklusjon.

Krever vilje

Et generelt problem ved urtemedisin er at produktene sjelden er spesielt godt testet. Kjemikeren Giancarlo Cravotto fra Universitetet i Torino i Italia viste i 2010 at tolv prosent av de mest brukte formene for urtemedisin i den vestlige verden ikke har blitt underlagt noen som helst form for vitenskapelige studier.

Vi vet altså veldig lite om hvilke stoffer urtemedisinene inneholder, om det er trygt å innta dem, eller om de har noen gunstige effekter.

60.000 år gamle funn viser at steinalder-mennesket brukte urtemedisiner. Og det har sannsynligvis vært tilfellet i det meste av menneskets historie.

© Andrea Solero/AFP/Ritzau Scanpix

En femtedel av de mest populære urtemedisinene har gjennomgått kjemiske analyser, slik at vi i det minste vet om de inneholder stoffer med en kjent eller antatt virkning, og halvparten har blitt testet på dyr for å se om de er giftige eller har alvorlige bivirkninger. Men bare 16 prosent er testet i kliniske forsøk på mennesker.

Den manglende dokumentasjonen er også velkjent hos de amerikanske helsemyndighetene, som har et eget nasjonalt senter for alternativ medisin, NCCIH.

Denne enheten redegjør på sin hjemmeside de for 52 urter som oftest brukes som medisiner mot ulike lidelser.

For 44 av dem må NCCIH konstatere at det enten ikke er utført noen forskning på dem eller at forskningen er av en så dårlig kvalitet at det ikke er dokumentasjon for effekten.

I visse tilfeller er forbrukerne altså overlatt til det ukjente hvis de forsøker å lindre symptomene sine med urtemedisiner.

Og selv om preparatet har blitt testet i kliniske forsøk på mennesker, betyr ikke det at det nødvendigvis har en effekt. En av de mest brukte og gjennomtestede formene for urtemedisin er tranebærsaft til bruk som behandling av og forebyggelse mot urinveisinfeksjon.

1800 var tidspunktet da industrielt produserte medisiner ble mer utbredt enn urtemedisin i den vestlige verden.

Men ifølge en metaanalyse fra 2013 er den røde drikkens effekt bare en myte.

Forskeren Ruth Jepson fra helsedirektoratet i Skottland sammenlignet resultatene fra 24 studier med i alt 4473 forsøkspersoner og konkluderte med at den forebyggende effekten var veldig liten og ikke statistisk signifikant. Hun påpekte også at mange av studiene hadde et stort frafall av forsøkspersoner – opptil 55 prosent i én studie – fordi de ikke greide å drikke et stort glass tranebærjuice hver dag.

Behandlingen krever altså en viss vilje fra pasienten og egner seg kanskje ikke til de som foretrekker lette løsninger. Det samme gjelder andre former for urtemedisin, der det for eksempel kan være vanskelig å tilberede et daglig ingefærshot eller å spise en hvitløk, som avgir lukt som kan være en plage for andre.

Urter blir til medisiner

Planter produserer mange kjemiske forbindelser, som blant annet skal beskytte dem mot insekter og andre planteetere. Mange av stoffene påvirker mennesker også, og med små kjemiske endringer kan de gjøres om til effektive legemidler.

Pil mot smerter

  • Naturlig stoff:
    Salisylsyre

  • Modifisert stoff
    Acetylsalisylsyre

  • Moderne legemiddel
    Aspirin, Dispril

  • Kjemisk endring
    Molekylet påføres en såkalt acetylgruppe.

Karve mot allergi

  • Naturlig stoff
    Khellin

  • Modifisert stoff
    Natriumcromoglikat

  • Moderne legemiddel
    Lecrolyn, Lomoudal

  • Kjemisk endring
    To like molekylene kobles, slik at bivirkninger reduseres.

Valmue mot høyt blodtrykk

  • Naturlig stoff
    Papaverin

  • Modifisert stoff
    Verapamil

  • Moderne legemiddel
    Hexasoptin, Isoptin, Veraloc

  • Kjemisk endring
    En ringstruktur åpnes, slik at virkningen blir mer målrettet.

Men det store frafallet er også et rent vitenskapelig problem hvis forskerne ikke tar høyde for det når de skal trekke sine konklusjoner.

Hvis det for eksempel er de sykeste pasientene som dropper tranebærene og i stedet tar antibiotika, vil det bare være de som er i best form igjen i studien. Og de har naturligvis lettere for å bli friske – noe som øker risikoen for at den røde væsken framstår som mer effektiv enn den faktisk er.

Solskinnshistorier står alene

En annen form for skjevhet i forskningen som er gjort på urtemedisiner, skjer hvis suksesshistoriene får lov til å stå alene. Det gjelder ikke bare i vanlig kommunikasjon mellom mennesker, men også i den vitenskapelige litteraturen.

I en travel hverdag er det mange forskere som ikke prioriterer publiseringen av negative resultater – både fordi det kan oppfattes som at forsøket er mislykket, og fordi det ganske enkelt kan virke uinteressant for forskerne.

Fenomenet kalles publiseringsskjevhet eller publiseringspartiskhet og er velkjent i alle typer kliniske forsøk, men er spesielt vanlige når det gjelder studier av urtemedisiner.

Denne skjevheten kommer ofte til uttrykk i forbindelse med såkalte metaanalyser, der forskerne bak analysene ofte tar med litt flere studier med positive resultater i grunnlaget for sine samlede konklusjoner.

Vitenskapen avsier dom: Planter lindrer depresjon

Innholdet av aktive stoffer i blader, frukt og røtter, er lavt, noe som er én av flere årsaker til at det kan være vanskelig å påvise en klar effekt i vitenskapelige forsøk. Prikkperikum er imidlertid én av de plantene som har en veldokumentert effekt på hjernen. Den påvirker de såkalte nevrotransmitterne og har en effekt på depresjon.

  • Godt underbygget effekt

    • Depresjon: Prikkperikum
    • Irritabel tykktarm: Peppermynte
    • Luftveisinfeksjoner: Pelargonia
  • Sannsynligvis effekt

    • Angst: Kava-plante
    • Gikt: Steinnype
  • Mangel på gode beviser

    • Astma og allergi: Legepestrot
    • Kvalme: Ingefær
    • Hjertesvikt: Hagtorn
    • Dårlig blodomløp: Hestekastanje
  • Sannsynligvis ingen effekt

    • Hukommelsestap: Tempeltre
    • Høyt kolesterol: Hvitløk
    • Forkjølelse: Rød solhatt

Hestekastanje kan neppe hjelpe deg med dårlig blodomløp.

© Shutterstock

Biologen Ken Naumann fra Langara College i Vancouver i Canada offentliggjorde i 2018 en grundig oversikt over troverdigheten i vitenskapelige studier av urtemedisiner.

En gjennomgang av 160 metaanalyser som ble offentliggjort i perioden mellom år 2010 og 2014, viste at hele 90 prosent av analysene baserte konklusjonene på et tvilsomt grunnlag fordi de la større vekt på studier som kom fram til et positivt resultat for effekt av urtene som ble studert. Denne skjevheten er et av de største problemene for troverdigheten til urtemedisinene.

Du har med andre ord fortsatt ikke vitenskapens fulle støtte hvis du har et ønske om å erstatte pilleglassene med røtter, blader og ekstrakter. Til gjengjeld er de fleste forskere enige om at urtene har færre bivirkninger enn vanlige medisiner. Det er fordi plantene typisk inneholder lavere konsentrasjoner av flere aktive stoffer – mens de vanlige piller som regel inneholder ett aktivt stoff i en høy konsentrasjon.

Det er altså visse fordeler å hente i urtene – i de tilfellene der effekten faktisk er veldokumentert.

Les også:

Medisinsk teknologi

Drypp øynene og se knivskarpt igjen

1 minutt
Sykdommer

Dette bør du spise for å unngå irritabel tykktarm

1 minutt
kræft og stress
Medisin

Ny forskning: Stress forverrer kreft

0 minutter
Mest populære

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!