Obduktion i 1600-tallet

Kampen om menneskets anatomi: Danske drepte 1500 års legekunnskap

I 1500 år støttet legene seg til de gamle grekerens teorier om menneskets anatomi. Men så slapp danske Thomas Bartholin en vitenskapelig bombe som snudde bildet på hodet. Nå var det ingen vei tilbake.

I 1500 år støttet legene seg til de gamle grekerens teorier om menneskets anatomi. Men så slapp danske Thomas Bartholin en vitenskapelig bombe som snudde bildet på hodet. Nå var det ingen vei tilbake.

AKG/Ritzau Scanpix

I slutten av mars 1654 sniker tre menn seg gjennom Københavns gater. Anatomen Thomas Bartholin og hans to assistenter skal dissekere et ferskt lik. Skjæring i døde mennesker regnes fremdeles som likskjending blant mange, så de tre mennene må være diskré.

Følget stanser ved et hus og banker på. En kvinne åpner og tar dem med inn i et skittent kammer. I hjørnet ligger liket av en 30 år gammel mann som har vært død i fire timer. Mens kvinnen holder vakt foran døren, griper Bartholin og hans to assistenter skalpellene for å åpne liket. Like etter kommer det et gledesutbrudd fra Bartholin. I sin senere avhandling skriver han:

«Men se! Der har vi jo to lymfekar!»

Lykken er stor hos de tre mennene.

Omtrent samtidig med svenske Olof Rudbeck har Thomas Bartholin og hans to assistenter oppdaget lymfekar i et menneske – en del av kroppens kretsløp. Oppdagelsen forkaster de 1500 år gamle teoriene om at leveren er kroppens bloddannende organ. Lymfekarene leder nemlig næringsstoffer bort fra leveren, og dermed kan det ikke være i dette organet blodet dannes.

Feilaktige teorier besto i 1500 år

Siden den greske legen Galen på 100-tallet e.Kr. fremsatte sine teorier om menneskets anatomi, hadde vitenskapen vært overbevist om at blodet ble dannet i leveren i en slags kokeprosess.

«Men se! Der har vi jo to lymfekar!» Thomas Bartholin, anatom

Først rundt 1500-tallet ble Galens lære for alvor utfordret. På denne tiden begynte kirken å gi lærde ved universitetene i Europa tillatelse til å skjære i menneskelik. Arbeidet foregikk i såkalte anatomiske teatre. Vitenskapsfolk måtte raskt forundret konstatere at kroppens indre langt fra stemte med Galens teorier. Blant annet greide ikke anatomene å lokalisere «livsånden» som den gamle grekeren påsto fantes i blodet.

Samtidig fulgte også en endring i måten å tenke på i Europa. Nå skulle en vitenskapsmann ikke lenger bare granske de klassiske tekstene – som for eksempel Galens teorier – men granske naturen med egne øyne og avdekke dens hemmeligheter. Også Danmark-Norge var med på den nye bølgen, og i 1644 fikk Københavns Universitet et anatomisk hus.

Den nærmest eneveldige lederen for avdelingen, Thomas Bartholin, var en av Europas mest anerkjente anatomer. Ofte foretok Bartholin dissekeringene, mens rikets kong Fredrik 3. fulgte ivrig med fra sidelinjen.

Kongen lovet til og med å sende en jevn strøm av ferske lik fra henrettede forbrytere til Bartholins nye anatomihus.

Bartholin får inspirasjon

Selv om den danske anatomen ivrig studerte andres observasjoner, drømte Bartholin om å se med egne øyne det fagfellene hadde funnet. Særlig var Bartholin opptatt av franskmannen Jean Pecquets funn av noen hittil ukjente kar i dyr og av engelskmannen William Harveys teorier om blodets kretsløp i kroppen.

Obduceret gris

Thomas Bartholin dissekerte både levende og døde dyr i sin iver etter å kartlegge menneskets anatomi.

© BIU Sante

Folk strømmet til universitetet for å studere innvoller

Mange av Europas universiteter opprettet anatomiske teatre der leger kunne arbeide mens tilskuerne så på. Disseksjonen foregikk ved at anatomen åpnet liket og beskrev sine funn. Organene ble lagt ut på bordet og vist frem for de måpende tilskuerne. Magesekk, tarmer og andre bløt-deler ble fjernet først og senere brent. De neste dagene skar anatomen seg vei gjennom muskler, sener og knokler.

«Forestillingen» kunne gå over flere uker, og interesserte betalte gjerne for å se på – tross manges motvilje mot dissekeringer. Under visse forestillinger – blant annet i Nederland og Italia – fikk tilskuerne servert mat mens et kammerorkester sørget for god stemning.

Ved å beregne hvor mye blod som passerte gjennom hjertet, konkluderte den engelske legen i 1628 med at leveren for å stemme overens med Galens teorier måtte produsere rundt 245 liter blod om dagen. Dette tallet var altfor stort i forhold til menneskets vekt.

Etter flere års arbeid og mange dype kutt i både døde dyr og mennesker, var Bartholin i 1650-årene den første som kom med en detaljert beskrivelse av funksjonen til karene Pecquet hadde funnet. Blant annet fant Bartholin ut at disse lymfekarene, som han kalte dem, inngår i blodets kretsløp.

Etter dissekeringen av den 30 år gamle mannen er Bartholin overbevist om at han er den første som har funnet Pecquets kar i et menneske, og at karene inngår i et finmasket nettverk. Og fordi karene ikke fører bloddannende næring til leveren, men tvert imot bort fra den, kan ikke organet være bloddannende, argumenterer han. Dermed punkterer han den 1500 år gamle læren for godt.

Leveren angripes

Funnet er revolusjonerende, og Bartholin går straks i gang med å beskrive oppdagelsen i avhandlingen Vasa lymphatica in Homine nuper inventa – Lymfekarene som nylig er funnet hos mennesker. Skadefro legger han til undertittelen «og leverens begravelse».

Ingen som er ved sine fulle fem, kan tro dette. Jean Riolan, anatom

Den danske anatomen vet hvilket minefelt han er på vei ut i. Både han selv, Pecquet og Harvey har tidligere måttet tåle hard skyts fra de såkalte galenistene, som tviholder på oldtidens medisinske verdensbilde. En av motstanderne er franske Jean Riolan, regnet som Europas ledende anatom.

Da Bartholins avhandling kommer ut i mai 1654, lar angrepet fra Jean Riolan heller ikke vente lenge på seg. Samme sommer sender franskmannen ut et motskrift. Da en av

Bartholins assistenter i en bokhandel får fatt i Riolans «skamløse skrift», blir assistenten så sint over det «denne ondskapsfulle, gamle mannen» skriver at stemmen svikter ham. Den nesten 40 år eldre Riolan retter et bitende angrep mot Bartholin, som han nedlatende kaller «en jypling av en anatom som bare har vært professor i en fem års tid».

Riolan avviser dansken med ordene:

«Ingen som er ved sine fulle fem, kan tro på dette. Å kjenne til disse karene er unyttig, å undersøke dem er tåpelig, og det er ikke til noen hjelp når det kommer til praktisering av legekunsten».

Thomas Bartholin

Anatomen Thomas Bartholin la seg ut med en av Europas mest anerkjente forskere, Jean Riolan, da han offentliggjorde sin avhandling om lymfekar og lever.

© MEPL/Ritzau Scanpix

Bartholin trumfede Riolan: Leveren fikk sin gravskrift

Da den danske anatomen Thomas Bartholin kartla lymfekarsystemet i 1654, beviste han samtidig at leveren hadde en annen funksjon enn man hittil hadde trodd.

Før Bartholins oppdagelse mente legene at leveren fikk næring fra tarmene og omdannet den til blod. Men nå viste det seg at det ikke kunne stemme, ettersom næringsstoffene i virkeligheten ble ledet bort fra leveren via lymfekarsystemet.

Leveren kunne med andre ord ikke være bloddannende. Bartholin oppdaget dessuten at lymfekarene fins i alle menneskets organer, og at den klare, saltholdige væsken som de inneholder, blir ført ut i venene via et komplisert system. Med det funnet kunne han nå forklare nøyaktig hvordan menneskets kretsløp fungerer. Leverens virkelige funksjon – å produsere galle – lå så langt fra det Bartholin hadde lært at han kalte oppdagelsen «leverens gravskrift».

Riolan avslutter tiraden med å latterliggjøre Bartholins navn på det nye karet, Vasa Lymphatica. Ifølge Riolan er navnet riktig så treffende. Det minner nemlig om det latinske ordet lymphaticus, som betyr skjør.

Men Riolans angrep svekker ikke Thomas Bartholins anerkjennelse. I Paris skriver Pecquet med beundring «at det knapt fins noe anatomisk spørsmål som ikke ville kunne klarlegges hvis Bartholin slipte sin disseksjonskniv eller festet sitt skarpsindige blikk på det».

Også rektoren ved Københavns Universitet, Ole Worm, støtter Bartholin:

«Man skulle tro at han (Riolan, red.) var oppdratt blant gamle kjerringer som koser seg med å kives, sverte, spotte og rive i stykker modige folks rykte», skriver han i et brev til sin professor, og råder ham til å late som ingenting og i taushet «forbigå den hissige gamle mannens svertekampanje».

Riolan slår tilbake

Men Jean Riolan nekter å gi seg. For den franske anatomen er det ren og skjær galskap at både landsmannen Jean Pecquet og nå også Thomas Bartholin ønsker å frata leveren rollen den har hatt i 1500 år. Bestyrtet sender Riolan et advarselsbrev til parisiske leger:

Jean Riolan

Anatomen Jean Riolan var også den franske dronningens livlege.

© Bridgeman Images/Ritzau Scanpix

Riolan forsvarte leveren til sin død

Selv om anatomen Jean Riolan forsvarte grekeren Galens 1500 år gamle lære til det siste, mente franskmannen at anatomiske observasjoner bidro med mer kunnskap enn timevis av lesning.

Likevel nektet han etter Thomas Bartholins oppdagelser å gi slipp på leverens eldgamle posisjon som bloddannende organ. I det galenistiske verdensbildet ble blod dannet i leveren. Her ble det så tilført «den naturlige ånd». Senere fløt blodet ut i kroppen, og når det passerte hjertet og hjernen, fikk det tilført henholdsvis «livsånd» og «dyreånd».

Riolan fryktet at angrepet på leveren også ville bety slutten på Galens teorier om hvordan sykdom oppsto og kunne leges. Ifølge grekerens lære skyldtes sykdommer ubalanse i de fire kardinalvæskene – blod, slim samt gul og svart galle. Overvekt av en av væskene medførte sykdommer.

Riolan mente i likhet med Galen at pasienter kunne helbredes med årelating – tapping av blod. Til sin død nektet Riolan å innrømme at han hadde tatt feil om leverens rolle i kretsløpet.

«En ung mann ved navn Pecquet har fratatt leveren dens eldgamle verdighet som bloddannende organ og skjøvet den ut i glemselen, mens en annen ung mann, anatomen Thomas Bartholin i København, endatil har skrevet en gravskrift over den».

Bartholin sitter ikke stille og ser på. Mot slutten av 1654 sender han ut et skriv der han fornærmer Jean Riolan. Bartolin skriver at lymfekarene og deres funksjon når det gjelder leveren er ugjenkallelig bevist. Etter Bartholins mening bør ikke Riolan «misunne andre som har oppnådd det han selv ikke har greid på grunn av alderdom».

Bartholin gikk over i historien

Ved å spille på alderdommen treffer Bartholin et ømt punkt hos franskmannen. Ærekjær og bitter konstaterer Jean Riolan «at Bartholin må glede seg til hans død. Da har han ingen til å motsi seg på anatomiens område».

Den gamle anatomen får rett i det. Da Jean Riolan dør 19. februar 1657, er han en av de siste galenistene. Nye generasjoner av forskere anerkjenner i stedet Pecquets, Harveys og Thomas Bartholins oppdagelser og beskrivelse av lymfesystemets betydning for leveren.

I dag har lymfekarene fått navn etter Bartholins tittel på avhandlingen om lymfekarene: Vasa Lymphatica.