Genial skrythals revolusjonerte legekunsten

«Legene blir imidlertid enda blekere og kaldere enn pasienten før de trekker seg stille og rolig mot utgangen», noterer han.

Men Galen får låst dørene slik at han kan gi dem en overhaling foran den lidende stakkaren. Nummeret før det er for seint, tvinger han pasientens kjeve fra hverandre og bruker en slange til å få noe byggsuppe ned i magen.

Etter en stund våkner den unge mannen opp, tydelig på bedringens vei. Galen har sikret seg enda en seier over sine mange rivaler i Roma.

Den unge grekeren var selvlært

Frem til 100-tallet bygde legenes behandlinger i stor grad på en blanding av gamle greske prinsipper som var basert på overtro, naturmedisin og løse antakelser.

Galen ville sette disse konservative kvakksalverne på plass ved å utvikle teorier basert på anatomiske studier og kliniske erfaringer.

Han ble født i den greske byen Pergamon i år 129. Faren, Nikon, var arkitekt og hadde tjent seg rik på bygging. Han hadde derfor råd til å gi sønnen den beste utdannelsen som fantes.

Jevnaldrende barn plaget den intelligente gutten fordi han aldri gadd å leke, men Galen svarte bare at han ikke hadde tid til slik barnslig moro, han ville heller lære noe enn å leke.

Da faren i en drøm fikk en visjon om at sønnen skulle studere medisin, kastet guttungen seg ut i studiene med liv og lyst. Nikon døde da Galen var bare 19 år, og han arvet da farens formue.

«Min far lærte meg å verdsette sannheten høyere enn ære og prestisje», skrev han.

Det var en Galen i dyp sorg som etter en stund forlot sin elskede hjemby for å studere medisin ved universitetet i Alexandria – et av de beste i Romer-riket. Men den unge grekeren var ikke helt fornøyd med undervisningen, for foreleserne var enten:

«Kjedelige, pedantiske eller så tar de direkte feil», og fortsatte med at «jeg så ned på mange av mine lærere».

Han kritiserte foreleserne for å lene seg til gamle tekster i stedet for å utarbeide egne teorier ved å arbeide med syke folk eller døde dyr.

Galen bega seg ut i den kaotiske og klamme storbyen for å finne og studere råtne dyrekadavere – og den unge studenten dokumenterte funnene nøye.

Ape fikk fjernet innvollene

I en alder av 27 dro Galen tilbake til fødebyen med hodet fullt av ny medisinsk innsikt. Som ung lege i Pergamon måtte Galen imponere offentligheten hvis han ville ha noe å gjøre.

Han inviterte derfor byens leger og besteborgere til et «anatomishow».

Her så de ham kutte opp magen på en fastspent, levende makaka-ape, før han løftet innvollene forsiktig ut av det skrik- ende vesenet og utfordret de tilstedeværende til å plassere dem tilbake.

Som forventet ble han møtt med en nervøs taushet, og det endte med at det ble han som viste publikum hvordan det skulle gjøres.

Deretter skar Galen gjennom en av apens arterier, og mens blodet sprutet ut av åren, utfordret han nok en gang forsamlingen til å sy den sammen, før apen døde.

Publikum var lammet av vemmelse, så grekeren fattet selvsikkert nål og tråd for å foreta inngrepet selv.

«Jeg gjorde det klart for de intellektuelle at den som får ansvaret for byens sårede, bør være en med mine evner», skrev han.

Det skulle bli profetiske ord, for den ansvarlige for byens gladiator- skole ansatte like etter Galen til å pleie de kostbare slavekrigernes sår.

Gladiatorene overlevde lenger

Den unge legen gikk til saken med stor glød, for han hadde bare en embetsperiode på sju måneder til å vise hva han var god for. Galen fetet dem opp med kokte bønner og bygg, for å unngå at sverdsnitt skulle treffe musklene så lett.

De gangene det likevel skjedde, sydde han musklene sammen ved hjelp av de nyeste teknikkene fra Alexandria.

Selv tarmer som stakk ut av store snitt i magen, fikk grekeren dyttet på plass slik at såret kunne lukkes forsvarlig.

De nye metodene økte gladiator- enes sjanser for å overleve betraktelig, for hver gang de entret arenaen, var det med en overhengende risiko for å dø.

Galen skrev, uten falsk beskjedenhet, at bare to gladiatorer døde de første sju månedene, mens forgjengeren mistet 16 krigere.

Suksessen betydde at han ble gjenvalgt til posten fire ganger. Etter tre år med mye nyttig praktisk erfaring i bagasjen, var Galen klar til å ta det neste store skrittet: å prøve krefter med de største legene i rikets hovedstad.

Legene kjeklet som små barn

Med rank rygg og skyhøye ambisjoner dro den 32 år gamle Galen til Roma, der han fant en legestand preget av kniv- skarp konkurranse.

Nyankomne leger ble ofte omringet og bombardert med spørsmål, mens etablerte medisinere kranglet høylytt over sykesengene.

Den selvsikre grekeren viste seg å være en knallhard debattør og polemiker, som uimponert kastet seg inn i kampen for å få befestet sitt navn og sine ideer.

Etter en stund i byen fikk han høre om en 21 år gammel adelskvinne som ikke hadde hatt menstruasjon på lenge og led av stygg hoste.

Hennes konservative og høyt respekterte leger – med en viss Martianus i front – nektet å foreta årelating, noe Galen mente ville fjerne ubalansen i kroppen hennes.

Da kvinnen døde, utviklet en diskusjon seg nesten til håndgemeng mellom legene, før en opphetet Galen kalte Martianus «ondsinnet og kranglevoren».

Den nyankomne oppkomlingen visste imidlertid utmerket at han ikke kunne markere seg utelukkende ved å kritisere de andre legene i byen – tiden var derfor inne til å demonstrere hva han kunne.

Galen skar i dyr

Grekeren inviterte nå byens elite til å overvære et av hans dramatiske «anatomishow».

Idéen var at publikum skulle utfordre ham til å foreta ytterst kompliserte inngrep på fastspente dyr. Til det hadde han valgt ut geiter og griser, for de kunne brøle høyt.

Galen ville nemlig vise at han kunne kontrollere nervene rundt strupehodet.

Da han forklarte sine hensikter til publikum, protesterte filosofen Alexander fra Afrodisias og krevde at de først tok en grundig filosofisk debatt om sansene.

Han hadde kalt Galen et «muldyrhode» i et av sine skrifter, så den greske legen forlot fornærmet podiet mens han mumlet at han ikke visste at det fantes vulgære skeptikere blant publikum.

Etter overtalelse kom den utilfredse legen tilbake på scenen, der han med skalpellen la et snitt i halsen på en fastspent, levende gris.

Mens Galen forsiktig skar seg inn til strupehodet, forklarte han alt han gjorde til sine fornemme tilhørere.

Til slutt bandt grekeren en snor rundt larynx- nervene, og da han strammet den med sine blodige fingre, tok det bare et millisekund før det ikke kom en lyd mer fra grisen.

«Bare de færreste er i stand til å gjøre dette», sa Galen.

Da han løsnet snoren igjen, ble luften igjen fylt av skrikene. Publikum var lamslått, og dette var bare oppvarmingen. I løpet av de neste dagene fortsatte grekeren å vise prøver på sine ferdigheter ved å gjøre det publikum bad om.

De utfordret ham til å lokalisere muskler og organer, og for hvert korrekte inngrep steg Galens stjerne hos Romas elite.

Den selvsikre kamphanen inviterte også rivalene sine til en offentlig paneldebatt «vedrørende menneskets puls» foran Vespasians forum. Etter en heftig ordveksling endte debatten i nevekamp.

Stjernen fryktet for sitt liv

På bare fem år hadde Galen nådd målet. Grekerens unike evner var respektert av både eliten og den brede offentligheten. Men selvskrytet og de offentlige ydmykelsene av rivalene hadde også skaffet ham et utall misunnelige og mektige fiender.

I tillegg hadde et privat sverteskriv mot rivalene begynt å sirkulere, og derfor fryktet Galen at de ville prøve å begå attentat mot ham. I år 166 besluttet den ellers så selvsikre legen seg derfor for å flykte fra byen.

«Et brev fra keiserne. Jeg er innkalt», konstaterte Galen tørt.

En slave fikk beskjed om å selge Galens hus i Roma, mens han selv bega seg til sin elskede hjemby, Pergamon.

I to år levde medisineren et stille liv der han skrev bøker og behandlet sine landsmenn – men så fikk han et brev fra rikets høyeste autoritet i hendene.

“Et brev fra kejserne, hvor de indkalder mig”, konstaterede Galen tørt.

Keiserne Marcus Aurelius og Lucius Verus – som delte makten i Romerriket – var på vei til krig mot germanerne, og nå ville de ha Galen til å møte dem i Aquileia nord i Italia.

«Jeg hadde ikke noe annet valg enn å dra», skrev grekeren.

Etter en lang og hard ferd ankom han hærens leir. Like etter ble alle planer om en militær offensiv knust.

“«Da jeg kom til Aquileia, senket epidemien seg over byen som aldri før. Keiserne flyktet til Roma», het det.

Sykdommen dekket ofrene med svart utslett samt sår med byller, og kostet keiser Lucius Verus livet på vei tilbake til hovedstaden.

Men det var ikke bare keiserens hær som fikk merke epidemien – den brøt også ut i Roma, og dermed hastet Galen til byen for å hjelpe.

Her prøvde han seg med alle mulige behandlinger: melk fra områdene rundt Vesuv, jord fra Armenia og urin fra guttebarn. Men ingenting hjalp.

«Som et beist tilintetgjorde epidemien ikke bare noen få, men senket seg over hele byer», noterte han.

Det var ingen overdrivelse. Historikere anslår, at op mod 15 millioner af Romerrigets 60 millioner indbyggere mistede livet gennem de 15 år, hvor epidemien med jævne mellemrum rasede.

Ut fra Galens beskrivelser av symptomene mener forskere i dag at det må ha dreid seg om kopper – en sykdom som primært spres via fysisk kontakt med andre smittede individer.

Epidemien gjorde Marcus Aurelius til enehersker i Romerriket. Han var ivrig etter å komme tilbake til fronten for å kjempe mot germanerne, og han ville ha rikets beste livlege med seg.

Men den akademiske grekeren var ikke interessert i krig – for der kunne han risikere å dø. Han sa derfor at medisinguden Æskulap hadde vist seg i en drøm og forbudt ham å bli med.

Den religiøse keiseren lot derfor Galen bli hjemme, der han skulle passe den åtte år gamle keiserarvingen, Commodus.

Keiseren lot sin vesle sønn bo i prektige villaer som lå spredt over hele Italia, så den greske legen grep sjansen til å utføre plikttjenesten i vakre omgivelser, mens han skrev bøkene sine.

Commodus ble dødelig syk

Midt i den heftige skriveaktiviteten ble den unge Commodus dårlig.

«De sa at behandlingen av Commodus var helt fantastisk», skrev Galen, og benyttet anledningen til å hovere:

«Men beskrivelsen var helt utilstrekkelig».

Keisersønnen hadde feber, og mens andre leger anbefalte faste, insisterte Galen på å gi ham mat, drikke og hvile. Med få timers unøyaktighet kunne han forutsi feberanfallene.

Da Commodus etter en stund kunne friskmeldes, var seieren i boks.

Keiseren helbredet med ull og olje

I år 176 vendte Marcus Aurelius omsider hjem til Roma, der han ble sengeliggende med store magesmerter.

Galen var kanskje stolt av behandlingen av Commodus, men «det som skjedde med selveste keiseren, var virkelig forbløffende», skrøt han.

Marcus Aurelius’ smerter ga seg uttrykk i magekramper og diaré. Keiserens to livleger ga ham grøt, uten at det hjalp. Til slutt måtte Galen tilkalles for å helbrede rikets syke leder.

«Magen er tynget av maten han har inntatt», skrev han senere, en klar stikkpille til keiserens livleger. Den greske legens diagnose var et lotteri, men han hadde rett, for behandlingen av forstoppelsen – ull dyppet i varm planteolje – virket raskt. Marcus Aurelius ble så lettet at han utbrøt:

«Nettopp! Det var akkurat det du sa!» og «Vi har bare én sann lege».
I et senere skrift la Galen til: «Som dere vet, sa han alltid at jeg var den fremste blant alle leger».

Med helbredelsen av keiseren nådde karrieren sin definitive topp. De neste 40 årene fortsatte Galen med å spre lærdommen ved å skrive bøker.

Kunnskapene hans satte standarden frem til renessansen, der han i akademiske kretser gikk under navnet «legeprinsen».