Fra vitenskapens arkiver: «Kriminelle er som dyr»

mmet av atavisme – tilbakeskritt i den menneskelige utvikling – som gjør dem mer dyriske enn lovlydige borgere.

Fordypningen i Villellas hodeskalle tilsvarer den som fins hos flere aper og gnagere, noterer italieneren. Hjertet hans banker, for Lombroso er sikker på at han akkurat har skrevet historie: Helt på egen hånd har han løst kriminalitetens gåte.

Selv om den 36 år gamle vitenskapsmannen ikke kan underbygge teorien sin med annet enn iakttagelser, overtro og fordommer, går han i gang med å skrive en bok – for berømmelsen venter der fremme.

Soldater inspirerer forskeren

Cesare Lombroso kom til verden i den italienske byen Verona i 1835. Faren var en velstående forretningsmann, og familiens velstand ga sønnen uante muligheter – og problemer med å velge karriere. Han begynte på både lingvistikk, arkeologi og litteratur, før valget falt på medisinstudiet.

Som ung var han feltlege i den andre italienske uavhengighetskrigen i 1859 og under medisinsk behandling av soldatene la overklassesønnen Lombroso merke til noe som var helt ukjent for ham: tatoveringer.

Oftest var motivene «uanstendige», skrev han, og han mente de tatoverte hadde lav moral. Da Lombroso forlot hæren og ble professor i psykiatri ved universitetet i Pavia, fortsatte tanken om tatoveringene og deres betydning å forfølge ham. I boken L’uomo delinquente, «Den kriminelle mann», skrev han i 1876:

«Folk som har vært i direkte kontakt med kriminelle, vet at disse ikke er som vanlige mennesker. For å avdekke om deres natur ganske enkelt driver dem til å begå forbrytelser, må vi studere fysikken og psykologien deres».

Utseende avslører skurker

Lombroso var særlig opptatt av de kriminelles fysikk, og med målebånd, linjal og et vell av sinnrike instrumenter målte han de døde kriminelle både opp og ned. Alt fra tenner og hender til føtter og hårfarge ble analysert og koblet med kriminalitet.

Lombroso vek ikke tilbake fra drastiske konklusjoner ut fra sitt ofte spinkle tallmateriale, som han selv anså for å være seriøs forskning:

«Det er nesten alltid noe underlig ved utseendet til en kriminell», oppsummerte han. Lange armer, små hodeskaller og kraftige kjever var bare noen av kjennetegnene politiet måtte være på utkikk etter når de etterforsket forskjellige mistenkte etter en forbrytelse.

I førsteutgaven av «Den kriminelle mann» bygde den ivrige legen tesen sin om små hodeskaller på hodemålinger fra bare 66 dømtekriminelle – for øvrig uten å sammenligne resultatet med målinger av et tilsvarende antall italienere med ren vandelsattest.

Lombroso dristet seg til å slå fast at kriminelle tilbøyeligheter ikke bare var medfødt, men også enkle å gjenkjenne hvis politiet bare visste hva de skulle være på utkikk etter.

Målinger foretatt på 832 kriminelle i italienske fengsler avslørte at forbrytere gjerne var litt høyere enn gjennomsnittet, og «at utseendet deres verken er raffinert eller behagelig», skrev Lombroso.

Tjuveradder hadde ifølge legen uttrykksfulle ansikter, små og skrå øyne, tykke øyenbryn og skjeve neser. Voldtektsforbrytere kunne gjenkjennes på utstående ører, strålende øyne og fyldige lepper.

Sjekk munnen for ulvetenner

Mordere var et kapittel for seg. Førstegangsforbrytere hadde karakteristiske smale lepper, mens seriemordere sendte folk et kaldt blikk med sine ofte blodskutte øyne. De hadde dessuten en stor ørnenese og godt med kullsvart hår på hodet.

I jakten på seriemordere var det også verdt å undersøke de mistenktes tenner, understreket Lombroso, for dersom en mann hadde begått drap flere ganger før, hadde han sannsynligvis ulveaktige, overdimensjonerte hjørnetenner.

«Den kriminelle mann» var imidlertid ikke noe lett verk å lene seg på hvis politiet en vakker dag ville følge anvisningene i boken. Etter gjennomgangen av tyver, voldtektsforbrytere og mordere forvirret Lombroso leseren med følgende konklusjoner:

«Nesten alle forbrytere har utstående ører, tykt hår og tynt skjegg», før han kastet ut flere tall på dømte kriminelle som undergravde hans egne påstander.

For eksempel var det bare 28 prosent av de kriminelle Lombroso målte som hadde de omtalte utstående ørene, et påstått sikkert tegn på et forbrytersk vesen.

Kvinnelige forbrytere fikk også et par ord med på veien. De var som regel «lavere enn andre kvinner, og har fått menstruasjon i tidlig alder», kunne Lombroso slå fast.

Ifølge forskningen hans var ikke alle tegn på kriminalitet medfødte skavanker. Vaneforbrytere ble gradvis preget av sine utallige samvittighetsløse handlinger.

Rynker, særlig rundt nese og munn, var utbredt, fordi de aktuelle personene hadde en tendens til å bryte ut i kynisk latter, som – når det ble gjentatt ofte nok – fremkalte permanente rynker.

Smale lepper var fremherskende hos en rekke andre forbrytere, som knep leppene sammen i hatefulle grimaser mens de begikk sine ulovligheter, postulerte vitenskapsmannen.

Kjeven vokser på forbrytere

En av Lombrosos mest besynderlige teorier gikk ut på at hardkokte kriminelle kunne gjenkjennes på den overdimensjonerte underkjeven.

Når voldsmenn og mordere bet tennene sammen mens de slo, sparket og stakk med kniver, påvirket det knoklene i underkjeven og fikk den til å vokse.

De verste kriminelle kunne derfor utpekes ved å kikke etter menn med underbitt eller kraftige kjever. De overdimensjonerte kjevene var uttrykk for robusthet, men også for ufullkommen evolusjon.

«Disse trekkene får dem til å minne mer om svarte amerikanere, den mongolske rase eller forhistoriske mennesker enn den hvite rase», mente Lombroso.

Førsteutgaven av «Den kriminelle mann» inneholdt naturligvis også et helt kapittel om de ulike tatoveringene som opprinnelig hadde satt Lombroso på sporet av teorien om at forbrytere er primitive mennesker på et lavere utviklingsmessig stadium:

«Blant europeere er atavisme den mest utbredte forklaringen på tatoveringer. Alle primitive stammer gjennom tidene har brukt tatoveringer, og det er bare naturlig at en skikk som var vanlig både blant primitive folkeslag og forhistoriske folkeslag, dukker opp i Europas underklasse», forklarte Lombroso.

Underklassen besto ifølge legen av bønder, sjøfolk, arbeidere, gjetere, soldater og kriminelle. Han anbefalte at myndighetene holdt særlig godt øye med tatoverte menn, selv om hans eget tallmateriale igjen motsa ham.

Blant lovlydige soldater hadde 11,6 prosent tatoveringer, mens bare seks prosent av de kriminelle var tatovert. Lombrosos bok vakte stor oppsikt og fikk betydelig omtale i europeiske aviser.

Kritikere angrep italienerens generelle mangel på statistikk over lovlydige borgere. Denne mangelen gjorde at tallene ikke kunne sammenlignes.

I andreutgaven, som kom ut alt to år senere, beklaget Lombroso at han i liten grad kunne oppfylle ønsket om mer statistisk data, men at han ville rette opp i dette senere.

Deretter hev han seg over nye såkalte sikre kjennetegn på at en mistenkt var kriminell. Håndskriften var en av dem.

Lombroso merket seg at mordere, landeveisrøvere og banditter skriver langstrakte bokstaver – for eksempel er streken gjennom bokstaven t ofte forlenget, påsto han. Han mente også at han nå hadde belegg for å si at et kriminelt sinnelag var arvelig.

Betydelig flere barn av kriminelle gikk i foreldrenes forbryterske fotspor: 6,4 prosent kom fra alkoholiserte hjem, 3 prosent hadde en forelder som satt i fengsel, og 26 prosent kom fra et hjem med «dårlig omdømme», kunne Lombroso lese seg til i offisiell statistikk over 2800 ungdomskriminelle.

Dropp vitnene, anbefaler Lombroso

I årene 1876 til 1884 var Lombroso en etterspurt foredragsholder som gjerne viste bilder av dømte forbrytere, slik at tilhørerne kunne grøsse av skurkenes stygge utseende.

Han skrev også ivrig på en tredje og vesentlig fyldigere utgave av boken sin. Da den kom ut i 1884, var det med en takk til 45 navngitte europeiske forskere som ifølge Lombroso hadde tatt ideene hans til seg:

«Som det ydmyke insekt som sprer pollen, har denne boken fått et frø til å spire og bli til en frukt».

Boken hadde med et resymé av et bisart forsøk der Lombroso forsøkte å bevise at kriminelle kunne identifiseres på sin manglende evne til å rødme.

«I århundrer har manglende rødming vært betraktet som et tegn på amoralsk oppførsel og uærlighet», skrev Lombroso med sin sedvanlige begeistring for å ta utgangspunkt i fordommer og anekdoter. Deretter gjorde han rede for forsøket sitt.

59 unge kriminelle i alderen 19-26 år ble en etter en ført inn i et lokale, der Lombroso satt taus og stirret på dem – i forventning om at de ikke ville rødme av skam. Det gjorde imidlertid 61 prosent av dem, til Lombrosos skuffelse. Da angrep han i stedet måten de rødmet på:

«I motsetning til normale mennesker var rødmingen begrenset til kinnene og pannen – og da vi ga dem en reprimande for deres forbrytelser, rødmet de heller ikke normalt, selv om vi visste at de rødmet på cellen, for eksempel når de kranglet med noen», skrev Lombroso.

Italiensk lovgivning på slutten av 1800-tallet ga ikke mening, mente den kjente vitenskapsmannen. Dersom en person begikk noe ulovlig – ikke på grunn av for eksempel sjalusi eller raseri, men fordi han var på like lavt utviklingstrinn som forhistoriske mennesker – så var det ikke håp om at straff ville få ham på bedre tanker.

Lovene måtte tilpasses til det faktum at den «fødte kriminelle» aldri bedret seg. Da Lombroso ble intervjuet om emnet i 1895, anbefalte han å sette hardt mot hardt:

«Hvis den dømte er født kriminell, må han fengsles på livstid, selv om det ikke er snakk om en stor forbrytelse».

Han argumenterte også for at dødsstraff kunne være den beste løsningen for å beskytte samfunnet mot de mange gjengangerne blant forbryterne.

Samme år gikk han så langt som til å foreslå at juryer skulle avskaffes når en tiltalt fikk sin sak for retten. Problemet med juryer var, ifølge Lombroso, at de «fulgte hjertene sine i stedet for fakta».

I stedet hadde han denne teorien om hvordan fremtidens langt mer rettferdige rettssaker skulle forløpe: Etter en kort presentasjon av saken skulle eksperter fortelle om tiltaltes høyde, størrelse og vekt på hodeskalle samt antropologiske kjennetegn – for eksempel om personen hadde høy smerteterskel, som var et typisk kriminelt trekk.

Når dommeren hadde fått seg forelagt disse opplysningene, kunne han avgjøre om den tiltalte var skyldig eller uskyldig.

Fascistene låner teorien

På begynnelsen av 1900-tallet ble Lombrosos bøker fortsatt debattert i hele Europa. Når den italienske vitenskapsmannen hadde problemer med å tilbakevise kritikken med saklige argumenter og statistikk, forsøkte han i stedet å gjøre det klart for leserne at det var noe i veien med skeptikerne:

«Det er håpløst å forvente at blinde plutselig kan se, og enda mer håpløst å forvente det fra dem som later som de er blinde fordi de ikke vil se».

Til tross for kritikken ble den kontroversielle legen tatt alvorlig i flere land. Hjemme i Italia viste innflytelsen hans seg blant annet på skjemaet som ble brukt til å registrere siktede i arrestene på begynnelsen av 1900-tallet.

Det hadde nemlig rubrikker til å beskrive blant annet siktedes anatomiske kjennetegn og smerteterskel. Lombroso så for seg at en test av smerteterskelen kunne avsløre om en person forsøkte å simulere sinnssykdom for å slippe straff.

Cesare Lombroso døde 19. oktober 1909, men ideene hans levde videre. Da fascistene kom til makten i Italia elleve år senere, fikk en av hans beundrere, Benigno Di Tullio, en sentral rolle i utformingen av landets straffelov. På hans initiativ opprettet fascistene lukkede institusjoner til barn fra «dårlige hjem».

På institusjonen undersøkte leger og vitenskapsfolk barna for å vurdere om de risikerte å utvikle seg til kriminelle. Falt undersøkelsen uheldig ut for et barn, risikerte uskyldige barn å bli tvangsfjernet og dømt til å bli innesperret på ubestemt tid.