Prismottakeren David Julius ved California-universitetet i San Francisco i USA forsket på slutten av 1990-tallet på hvorfor vi oppfatter det å spise chili som brennende eller kanskje direkte smertefullt, og hvorfor vi kan bli varme av å spise sterk mat.
Sammen med kolleger klarte Julius etter flere års arbeid å peke ut det reseptormolekylet som registrerer påvirkningen av capsaicin – det aktive stoffet i chili – og sender signalet videre til hjernen, der vi oppfatter det som varmt.
Samme reseptor, som fikk navnet TRPV1, sender også et signal til hjernen hvis den faktisk registrerer en høy temperatur, mens reseptoren TRPM8 sender signal om kulde.
Den andre prismottakeren, Ardem Patapoutian ved Scripps Research, også i USA, har forsket på hvordan vi registrerer en mekanisk påvirkning som for eksempel en berøring.
Patapoutian pekte ut 72 gener som han mistenkte for å gjøre reseptorer i huden i stand til å føle en berøring. Etter møysommelig å ha skrudd av de 71 genene uten resultat, var det treff ved det 72. genet. Uten dette genet kunne cellene i laboratoriets petriskål ikke lenger registrere en fysisk påvirkning.
De oppdagelsene som ligger til grunn for nobelprisen, ligger mange år tilbake i tid, men nobelkomiteen har valgt å dele ut prisen til Julius og Patapoutian i år fordi forskningen har vist seg å være uhyre viktig for forståelsen vår av mennesket.
Kroppens evne til å registrere temperatur og mekanisk påvirkning er fundamental for opplevelsen vår av omverdenen, og oppdagelsene til Julius og Patapoutian ble startskuddet for en hel rekke viktige innsikter om kroppens følesans.
Mange hadde ventet at årets nobelpris i fysiologi eller medisin skulle gå til forskning relatert til covid-19, men vitenskapelige nobelpriser deles som regel først ut noen år etter det forskningsmessige gjennombruddet – når forskningen har vist seg å være viktig.