Hvorfor er ”å være” uregelmessig på mange språk?
Jeg har lagt merke til at verbet ”å være” er uregelmessig på alle språk jeg har noe kjennskap til. Hva er årsaken til det?
Før i tiden hadde de fleste verbene sterk bøyning i fortid. Man ville for eksempel si: ”Jeg grov i hagen” (i dag: gravde). Men i en lang periode har det vært en utvikling i språket mot større systematikk, og derfor er mange av de uregelmessige fortidsformene i ferd med å forsvinne. Fortsatt sier vi ”jeg bar”, men mange unge sier allerede i dag ”jeg bærte”. Språkforskerne har konstatert at de ordene som holder seg mest uforandret, er de som brukes oftest. Og på alle språk er ”å være” naturlig nok et av de aller hyppigste ordene. Men på for eksempel hebraisk og arabisk samt esperanto er ”å være” regelmessig.