Alfabetet

Et alfabet er en fast rekkefølge av bokstaver som brukes til å skrive et språk.

Alfabetet er kjennetegnet ved at bokstaver er symboler for talespråkets lyder. Så i motsetning til andre skriftspråk, som for eksempel hieroglyfer eller kinesisk skrift, kan man «nøye seg» med å lære tegn i stedet for hundrevis av bilder eller symboler som hver og en angir et ord eller en orddel.

Det er helt unikt ved de vestlige alfabetene at bokstavene representerer lyder. Det vil si at ved hjelp av alfabetets bokstaver kan ord staves på samme måte som de lyder.

På grunn av stumme bokstaver, språkutvikling, aksent, trykk og uttale finnes det selvfølgelig unntak der ord staves på en annen måte enn de lyder. Det gjelder for eksempel ved g og gj på norsk som uttales [j] i forbindelser som gi, gyllen, gjære og gjø.

Selv om ulike språk bruker mange av de samme bokstavene, så har hvert sitt språk ofte sitt eget alfabet.

Det norske alfabetet består av 29 bokstaver og er basert på det latinske alfabetet.

Alle bokstaver finnes både som store og små bokstaver:

A B C D E F G H I J K L M N O P Q R S T U V W X Y Z Æ Ø Å
a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v x y z æ ø å

Alfabetet blir ofte kalt det dansk-norske alfabetet fordi det er det samme på dansk og norsk.

Det norske alfabetet består av ni vokaler (de gule) og 20 konsonantene (de svarte).

I Norge – og Danmark – har bokstavene æ, ø og å blitt lagt til som ekstra bokstaver i alfabetet til de resterende 26 latinske bokstavene.

Æ og Ø har blitt brukt i de nordiske språkene helt tilbake til middelalderen, mens Å kom til senere.

Æ blir brukt som en selvstendig bokstav på norsk, dansk, islandsk og færøysk.

I det svenske alfabetet blir Ä brukt i stedet for Æ. På engelsk og fransk brukes æ veldig sjelden. Her blir det ikke oppfattet som en selvstendig bokstav, men som en ligatur. Det vil si at bokstaven oppfattes som en sammensmeltning mellom a og e.

Ø blir brukt på norsk, dansk og færøysk.

På svensk bruker man Ö, altså O med to prikker over stedet for Ø. På tysk bruker man også Ö, men bokstaven betraktes her også som en ligatur og her er det en sammensmeltning mellom o og e.

På fransk finnes ligaturen også der det derimot skrives æ som det kan skrives i for eksempel bæuf – for «okse, storfekjøtt».

Å blir brukt som skrifttegn på norsk, dansk og svensk.

Å er den yngste bokstaven i det norske alfabetet, som kom til i 1917.

På norsk og dansk er bokstavrekkefølgen lik der alfabetet slutter med Å. På svensk er rekkefølgen Å Ä Ö. Grunnen til at Å er til slutt på norsk og dansk er at Å er den siste bokstaven som ble en del av alfabetet der Å har blitt brukt mye lengre tid på svensk.

Et diakritisk tegn er en strek, prikk, ring eller hake som er plassert over eller under en bokstav. På norsk brukes flere av de diakritiske tegnene.

De mest vanlig bokstaver med diakritiske tegn til norsk er Ä, Á, É, Ô, Ö og Ü. Dessuten kan bokstavene À, Ã, Ç, Ê, Ë, Í, Ï, Ñ, Ó, Ò og Ú også finnes i norske ord.

Bokstaver med diakritiske tegn teller ikke med i det norske alfabetet. De alfabetiseres i stedet for som selve bokstaven uten det diakritiske tegnet.

Men fagfolkene er ikke enige om hvem som fant opp alfabetet, og teoriene er flere. I lang tid har mange forskere likevel satset på Ugarit-teorien som er basert på funnet av av flere tusen leirtavler i den syriske oldtidsbyen av samme navn. Leirtavlene er rundt 3500 år gamle og skrevet med 30 ulike bokstaver som til sammen utgjør Ugarit-alfabetet.

Hvem som har skrevet tavlene og står bak alfabetet, vet man ikke, men det har sannsynligvis vært en person med kjennskap til flere av de kjente skriftformene på den tiden – blant annet hieroglyfene.