I de fleste idrettsgrenene får man poeng etter en enkel tallrekke: 1, 2, 3 osv. I tennis får man først 15, deretter 30, så 40, og partiet slutter når den ene parten vinner sin fjerde ball, men med minst to ballers forsprang.
Grunnen til den merkelige poengtellingen er å finne i tennisspillets røtter i middelalderen. Det oppsto i det 12. eller 13. århundret i Frankrike, der det het ”jeu de paume” (håndflatelek eller håndflatespill). På denne tiden brukte man ikke racketer, men hendene. Poenggivningen var basert på datidens numerologiske teorier, der tallet 60 ble oppfattet som et fullkomment tall.
På den tiden ble det delt ut 15, 30, 45 og 60 poeng. 45 er senere blitt forvansket til 40, antakelig fordi det var lettere å si, og de 60 poengene som partiet altså skulle slutte med, blir ikke lenger benyttet i praksis.
En annen merkelig ting i tennis er uttrykket ”love” for 0 poeng. En utbredt feiloppfatning er at det kommer av det franske ”l’œuf”. Det betyr egg, et slanguttrykk for det eggformede tallet null. Men uttrykket stammer i virkeligheten fra ideen om at en spiller som får 0 poeng, bare kan være motivert av sann kjærlighet (love) til det edle spillet.