Konspirasjonsteorier er skapt til å lokke hjernen din

For hjernen vår er den konklusjo- nen opplagt fordi vi fra naturens side er programmert til å finne sammenhenger. Og mekanismen får konspirasjonsteoretikere til å tro på fantastiske teorier – selv om de strider mot vitenskapelige fakta.

I virkeligheten utgjorde ikke maskinen noen trussel mot oljeindustrien. Vannmoto- ren strider nemlig mot fysikkens grunnleg- gende lover.

Det krever energi å bryte opp et vannmolekyl i hydrogen og oksygen, så med mindre motoren tilføres energi utenfra, vil den ifølge naturlovene kontinuerlig miste energi og til slutt gå i stå.

Stanley Meyers evighetsmaskin var altså ren svindel, og for- klaringen på at han døde, var at han fikk en helt normal hjerneblødning.

Nyhetsinnslaget om Stanley Meyer og konspirasjonsteorien om hans død er en tid- lig versjon av «fake news».

Begrepet får mye plass i media i dag og beskriver en alarme- rende tendens: Aktører som regjeringsledere, bedrifter og interesseorganisasjoner klarer å spre falske nyheter – ofte med egen vinning for øye, og uten at mottakerne aner uråd.

Oppblomstringen av falske nyheter skyldes at de har mye bedre vilkår i dag enn tidligere.

Den raske spredningen av historier på internett gir optimale betingelser for at feilinformasjon kan nå mange mottakere, og konspirasjonsteorier kan samle flere til- hengere – uten at for eksempel forskere kan rekke å tilbakevise påstandene.

Teorier utnytter hjernen

Konspirasjonsteorier kan overbevise tilhengere fordi de spiller på grunnleggende psykologiske mekanismer i menneskehjernen.

Teoriene appellerer for eksempel til dyptlig- gende filtreringsmekanismer som stammer fra menneskehetens fortid som jegere og sankere.

Hjernen har utviklet evnen til å gjenkjenne mønstre – fordi det forbedret sjansene for å overleve.

Hvis forfedrene våre opplevde regn flere dager på rad, kunne de utlede at regntiden var i gang, og at det derfor ville være smart å flytte til et nytt område. Og fant de samme type fotavtrykk flere ganger, visste de at et bestemt dyr høyst sannsynlig holdt til i området.

I dag bruker hjernen den evnen til for eksempel å forbinde et rødt skilt med noe forbudt.

Den automatiske filtreringen av inntrykk gjør det lettere å navigere i komplekse omgivelser – men hjernen er så opptatt av å finne mønstre at den også ser sammenhenger der de ikke eksisterer.

Det viste forskeren Mark Lorch fra Uni- versity of Hull da han i august 2017 utførte en miniutgave av et større forsøk på det sosiale mediet Twitter.

Forskerens beskjed lød: «Hei Twitter-hjerne, jeg trenger hjelp fra deg. Kan du se et mønster her?» Teksten var etterfulgt av tallsekvensen 00110010010011 og en avstemning der deltakerne kunne svare ja eller nei.

56 prosent av deltakerne i det lille forsøket mente at de kunne se et mønster i tallrekken – selv om Mark Lorch hadde satt sammen sekvensen helt tilfeldig.

Forsøket illustrerte hjernens overut- viklede evne til å finne mønstre.

I dagens samfunn blir hjernen hele tiden bombardert med informasjon, og det er fare for at den finner en masse ikke-eksisterende sammenhenger mellom årsaker og virkninger – essensen av enhver konspirasjonsteori.

Det skjedde for eksempel i 2017, da Nasa offentliggjorde nye bilder av overflaten på Mars, med noen særpregede fjellformasjoner.

Nasas forskere forklarte at strukturene er tilfeldige sedimentære avleiringer. Men UFO-entusiaster så i stedet et mønster av nøye planlagte ventilasjonsanlegg til en underjordisk by bygd av romvesener som myndighetene forsøkte å skjule.

Forenklinger lurer oss

Hjernen finner også opp andre typer møns- tre. Organet er ikke evolusjonært utviklet til å løse store, abstrakte og komplekse pro- blemstillinger, og derfor splitter den proble- mer opp i mindre biter som ofte ikke gir et riktig bilde av virkeligheten.

Et klassisk eksempel er fenomenet «gambler’s fallacy». Mange er tilbøyelige til å tro at en mynt som har blitt kastet fire ganger og hver gang har landet på kron, vil lande på mynt neste gang.

I virkeligheten vil det fortsatt være 50 prosent sannsynlighet for både mynt og kron ved neste kast, og utfallet er altså helt tilfeldig.

Men i stedet for å se på at den statistiske sannsynlighe- ten for mynt eller kron bare er 50/50 over flere tusen kast, fokuserer hjernen naturlig på de fire kastene og når fram til en helt feilaktig konklusjon.

Når hjernen overfokuserer på de begi- venhetene som nettopp har skjedd, i stedet for å se dem i et større perspektiv, virker hendelser mer utrolige – som det overras- kende i å få kron ved fem kast på rad. Fenomenet kalles i psykologien «recency bias» og er enda en av hjernens forenklingsmekanismer.

En versjon av fenomenet kom til syne i kjølvannet av den voldsomme orkanseson- gen i USA i 2017, med orkanene Harvey og Irma.

16 andre orkansesonger siden år 1900 har kostet flere liv enn 2017, men i stedet for å se den voldsomme hendelsen i et større perspektiv, fokuserte mange på hvor ekstrem begivenheten var i forhold til nor- malen. Når en hendelse virker utrolig, forsø- ker hjernen å finne andre og mer konkrete begrunnelser enn de offisielle og vitenska- pelige forklaringene.

I kjølvannet av de to store orkanene i 2017 mente mange at skadeomfanget var så stort at det umulig kunne være naturlige fenomener.

Ansvaret ble i stedet plassert hos forskningsinstitusjonen HAARP, som undersøker fenomener i ionosfæren med radiobølger.

HAARP har også blitt beskyldt for å ha forårsaket ekstreme hendelser som oversvømmelse, tørke og jordskjelv – selv om radiobølgene bare påvirker ionosfæren og ikke kan endre været – for ikke å snakke om å forårsake naturkatastrofer.

Forklaringer lokker hjernen

Nettopp naturkatastrofer er opplagte som grobunn for konspirasjonsteorier fordi de er umulige å kontrollere.

Psykologer har undersøkt tankegangen hos tilhengere av konspirasjonsteorier og har funnet ut at det er større sannsynlighet for at en per- son tror på en teori hvis den bygger på en begivenhet som utløser en følelse av manglende kontroll.

Hjernen forsøker å finne ansvarlige personer og konkrete sammen- henger å gi skylda, slik at problemene blir mer håndgripelige og dermed virker mindre diffuse og lettere å løse.

Mekanismen gjør seg også gjeldende ved andre typer voldsomme hendelser og ligger for eksempel bak en av de mest berømte konspirasjonsteoriene: At amerikanske myndigheter står bak angrepet på World Trade Center i USA 11. september 2001.

Begivenhetene var både ufattelige og helt utenfor vanlige menneskers kontroll, og derfor spiret konspirasjonen for å gi en mer håndgripelig forklaring og fjerne følelsen av maktesløshet.

De aller fleste tror imidlertid på myndig- hetenes offisielle forklaring om at den tra- giske hendelsen var et terrorangrep – men det styrker faktisk konspirasjonsteorien.

Tyske forskere har i et forsøk med 1000 personer funnet en tydelig sammenheng mellom hvor opptatt folk er av å være unike og hvor tilbøyelige de er til å tro på konspi- rasjonsteorier.

Forskerne fant også ut at det var større sannsynlighet for at forsøk- spersonene trodde på en konspirasjonsteori – faktisk en helt ukjent teori som var funnet opp til forsøket – hvis de fikk høre at teorien bare hadde noen få tilhengere.

Mennesket er samtidig et sosialt vesen som søker fellesskap. Dermed kan én kons- pirasjonsteoretiker finne sammen med andre, og som gruppe kan de styrke hverandre i sine «unike» syn på virkeligheten.

Fenomenet kalles gruppetenkning. Det innebærer at hjernen legger mer vekt på informasjon som henger sammen med eksisterende kunnskap, så grupper avviser alt som ikke passer inn i verdenssynet deres.

Derfor kan du ikke fortelle en tilhenger av flat jord-teorien at jorda er rund. Det beste våpenet i kampen mot fake news og konspirasjoner er å utsette verdensbildet deres for en naturvitenskapelig test som til slutt slår fast: Nei, jorda er ikke flat.