Skrekkfilm skremmer livet av deg

Skrekkfilmregissører utnytter urinstinktene våre og trykker på knapper som lurer hjernen til å forberede oss på livstruende farer.

Ved hjelp av enkle lyder skaffer de seg adgang til bestemte hjernesenter, og med merkelige scenarier skrur de på følelses­registret vårt, slik at selv det ulogiske skremmer oss fra sans og samling.

Kroppen forbereder blodtap

Når kroppen reagerer på sataniske skapninger i en skrekkfilm, er det et desperat forsøk på å beskytte oss.

Forsøkspersonene på det nederlandske senteret hadde større risiko for blodpropp etter filmvisningen fordi produksjonen av proteinet koagulasjonsfaktor VIII var mye høyere. Proteinet svømmer rundt i blodet og holder øye med om det er gått hull på en blodåre.

Hvis det oppdager et hull, setter proteinet i gang en biokjemisk dominoeffekt som forsegler hullet ved hjelp av et nett av proteiner. I livstruende situasjoner skrur kroppen opp produksjonen av proteinet slik at blodtap raskt kan stanses.

Hjernen kan imidlertid ikke alltid skille mellom virkelige farer og effektene i en skrekkfilm, og det innebærer at forsøkspersonenes kropper er på vakt uten at det er nødvendig.

Alle disse blodproteinene er overflødige og øker faktisk risikoen for at blodet koagulerer til en livstruende blodpropp.

Frits Rosendaal regnet seg fram til at risikoen var økt med hele 19 prosent.

Skrik utløser hjertebank

En velkomponert skrekkfilm trenger ikke noen nervepirrende handling for å fungere – regissøren kan fylle deg med gru bare ved hjelp av lys og lyd.

Et gammelt triks er liberal bruk av høye skrik og en forsker i Sveits har avslørt hvorfor lyden virker.

I et forsøk fra 2015 viste Luc Arnal fra Université de Genève at vi ikke oppfatter skrik på samme måte som andre lyder, som bearbeides i hørselssenteret i hjernens tinninglapper.

Et skrik skjærer seg rett inn i hjernens fryktsenter, amygdala. Det lille området i tinningelappen styrer blant annet frykt- og forsvarsreaksjoner. I området finnes det omkring tolv millioner nevroner som kan utløse rask pust, hjertebank, økt svetteproduksjon og skjerpet oppmerksomhet.

Ved å ramme amygdala vekker et skrik altså ur­instinkter i oss som er utviklet for at vi skal flykte eller ta opp kampen øyeblikkelig. En reaksjon som opprinnelig har sikret menneskets overlevelse fordi et skrik er et uttrykk for at noen – og dermed også den som hører skriket – er i stor fare.

Luc Arnal undersøkte også hvordan skriket finner veien til amygdala. Han fant ut at lyden skiller seg fundamentalt fra lydbildet i vanlig tale. Skriket inneholder nemlig en helt spesiell kombinasjon av frekvenser som ikke finnes i andre lyder.

På hjerneskanninger kunne Arnal se at hørselssenteret ikke oppfatter denne lydprofilen så godt, mens amygdala derimot er ekstremt følsom overfor de spesielle frekvensene.

Hjernesenter skrur på følelsene

Generelt arbeider et hjernesenter som amygdala aldri alene. Til alle døgnets timer kommuniserer hjernecellene våre på kryss og tvers for å løse de oppgavene vi støter på.

Når frykten overmanner kroppen, er det derfor et resultat av at amygdala, i samråd med en rekke andre hjernesenter, har kommet fram til at du er i livsfare.

Japanske forskere demonstrerte i 2016 hvordan noen skrekkfilmer bruker hjernesentrenes koordinerte maskineri til å lure amygdala. Kazufumi Yoshihara og fors­kergruppen hans ved Kyushu-universitetet skannet hjernen på 32 forsøkspersoner mens de fikk se på skrekkfilmen «I Know What You Did Last Summer».

Når forsøkspersonene ble redde, steg hjerneaktiviteten i og mellom to hjerneområder: amygdala og fremre cingulum cortex, eller ACC (anterior cingulate cortex) – et område dypt inne i den forreste delen av hjernen. ACC fungerer som en volumknapp som skrur følelsesregisteret opp eller ned slik at det passer med de sanseinntrykkene og den informasjon hjernen fanger opp.

Men ACC har også en annen viktig funksjon. Området holder øye med om noe i omgivelsene virker feil eller ulogisk. Hvis du ser tegnene >>>>>, forholder ACC seg helt i ro, men området slår alarm om uordenen i >>><>.

På samme måte aktiverer en absurd og helt ulogisk scene i en skrekkfilm ACC, som sender en kaskade av nervesignaler til amygdala. Reaksjonen får amygdala til å slå alarm og skru på en voldsom fryktfølelse.

Med andre ord får fryktsenteret vårt beskjed om å forsterke alle fryktreaksjoner når et grotesk monster bryter ut av brystet på en astronaut i klassikeren «Alien», eller når en jentes hode snurrer rundt en hel omgang i «Eksorsisten». Dette er en av grunnene til at skrekkfilmer veldig ofte viser fryktelige
begivenheter som er høyst urealistiske.

Skrekkfilmer gjør oss gladere

Hjertebank, svette og ukontrollert angst stopper oss ikke fra å betale for å se skrekkfilm. Sjangeren er fortsatt en av de mest populære, og i 2007 forklarte to forskere hvorfor.

Tross hjertebank, svette og ukontrollert angst er det mange som gladelig betaler for å se skrekkfilmer. Sjangeren er fortsatt en av de mest populære, og i 2007 forklarte to forskere hvorfor.

Eduardo Andrade fra University of California og Joel Cohen fra University of Florida delte 87 forsøkspersoner opp i to grupper: de som elsket skrekkfilmer, og de som avskydde dem.

Forskerne spilte av ti minutter med skrekk fra «Eksorsisten» eller «Salem’s Lot» for alle forsøkspersonene. Både før og etter filmvisningen ble de spurt om humøret sitt.

Resultatet viste helt tydelig at alle deltakere følte frykt og angst etter klippene – men ikke på bekostning av positive følelser. De forsøkspersonene som avskydde skrekkfilmer, hadde like mange positive følelser før og etter filmen, mens skrekkelskerne var fylt av langt flere muntre følelser.

Gener gjør oss redde

I 2008 viste tyske forskere fra Universität Bonn at det tilsynelatende er en genetisk forklaring på hvorfor folk reagerer så forskjellig.

Psykologen Christian Montag og kollegene hans registrerte reaksjonene hos 96 kvinner som så filmklipp av søte dyreunger, nøytrale husholdningsredskaper eller skrekkinnjagende voldsscener. Deretter undersøkte de kvinnenes gener.

Noen kvinner hadde en bestemt mutasjon i genet COMT som gjorde dem veldig lette å skremme. Folk med denne genetiske varianten vil altså reagere svært kraftig på effektene i skrekk­filmer. Montag har vist at genvarianten har oppstått ganske sent i menneskets utvikling og kanskje er en tilpasning til et liv i en beskyttet hverdag.

Fryktspiral oppstår

I den nyeste skrekksjangeren, «nevroskrekk», går regissører nå helt målrettet etter å påvirke de hjernesentrene som gir deg panikk.

I filmen «Vi må snakke om Kevin» viser første scene en desperat mors mareritt, hvor hun nærmest drukner i røde safter på en tomatfestival. Da hun våkner, er huset hennes overmalt med rødt. Frykten gjennomsyrer scenene og påvirker publikum til også å føle den.

I løpet av filmen blir det klart at vi er inne i hodet på moren til en massemorder. Regissøren framprovoserer med røde nyanser og skarpe lysglimt fra fortiden en rekke forbigående følelser: Skyld, håp, fortvilelse og sorg streifer gjennom tilskuernes hjerner.

Den nederlandske medieprofessoren Patricia Pisters kaller resultatet for «en spiral av frykt, et varmt bad av sorg, ikke gjennom en helt klassisk historiefortelling, men gjennom lyd, bilde og ny, avansert datateknologi som pirker direkte i følelser i urhjernen vår».