Skalperte indianerne sine fiender?

Krigerfolk overalt i verden har hatt for vane å hjemføre deler av slagne fiender som trofé, for eksempel ører, tunge eller penis. De nordamerikanske indianerne var kjent for å skalpere sine fiender – det vil si at de skar av issehuden med håret. Tradisjonen eksisterte før de europeiske nybyggerne kom dit, men den ble langt mer utbredt i årene etter. Det skyldtes ikke at indianerne så et nytt og tallrikt bytte i de nyankomne, men at kolonimyndighetene utbetalte dusør for skalper. Det gjorde at indianerstammer som ellers aldri hadde hatt innbyrdes problemer, plutselig begynte å overfalle hverandre. Mange tror at skalpen bare ble tatt fra lik – eller at offeret døde som følge av skalperingen. Men det kjennes atskillige eksempler på folk som har levd i årevis etter at de ble skalpert. Det har bare ikke vært noe lett liv. Ofrene var utsatt for infeksjoner, samtidig som de risikerte at benet i det blottlagte kraniet døde og råtnet vekk slik at det ikke lenger var noe som kunne beskytte hjernen. Og hvis hele issehuden var fjernet, hadde de ytterligere et problem ved at øyebrynene hele tiden falt ned i øynene fordi det ikke lenger var noe som kunne holde dem oppe.