Hvorfor viser vi tenner når vi smiler?

For fem–syv millioner år siden fjernet menneskets utviklingslinje seg fra sjimpansens, og samtidig inntraff det en viktig fysiologisk forandring: Våre forfedre mistet de store, kraftige hjørnetennene man kjenner fra de andre menneskeapene og flere andre dyr i tillegg. Tyggeapparatet vårt endret seg for å gi plass til en utvidelse av hjerneskallen, og samtidig mistet vi hjørnetennenes fryktinngytende utseende. Det våre forfedre i realiteten gjorde, var å bytte ut et våpen mot en litt større hjerne og evnen til å gå oppreist på to ben. De før så skremmende hjørnetennene var nå bare en tom trussel som måtte erstattes med andre metoder, og våre forfedre utviklet truende positurer med en stein eller en stav. Apene viste ennå frem tennene for å jage fienden på flukt, men fordi våre forfedres små hjørnetenner var uegnet til å skremme noen som helst, holdt vi opp med å blotte tanngarden for å fremstå som truende. Men forfedrene hadde ennå evnen til å vise tenner, selv om det ikke lenger var bruk for den. Evolusjonen tar imidlertid aldri pause, og den lar ikke en utviklet evne stå uvirksom. Derfor fant mennesket et nytt bruksområde for evnen til å vise tenner. Vi utviklet vår kompliserte ansiktsmimikk og i samme forbindelse tannsmilet. Ansiktsbevegelsene er tilpasset vår intelligens og til behovet for å kommunisere og uttrykke en rekke ulike følelser, og i denne sammenhengen spiller smilet en meget viktig rolle.