Riskasting er et av fruktbarhetsritualene som fra gammel tid har hørt med til et bryllup. Risen er frø som kan spire, og er derfor et symbol på kimen til nytt liv.
Skikken antas å stamme fra det gamle Roma, der man i tillegg til ris eller korn også kastet dadler, nøtter og mynter etter de nygifte for å bane vei for lykke og gode krefter. Nå for tiden trer mange brudepar ut av kirkedøren i en skur av ris, men risen er ikke lenger uttrykk for et ønske om at de må få mange barn, men bare om en god fremtid.
I Nord-Europa kom riskastingen først på moten på 1800-tallet.
Risen er i likhet med bryllupskaken en rest av tidligere tiders rituelle handlinger ved brylluper: Både risen og kaken skulle sikre fruktbarhet og gi vern mot onde krefter som man mente drev sitt spill ved overgangen fra en status som ugift person til en status som gift.
Mange andre skikker hadde samme formål: Ved å bære bruden over dørterskelen unngikk man at hun trådte ned i overgangen mellom sitt gamle og sitt nye liv, for det var i denne overgangsfasen at de onde kreftene ble antatt å være på ferde.
I samme kategori finner vi skikken med å binde tomme hermetikkbokser etter brudeparets kjøretøy: Larmen skulle skremme vekk elendigheten.