2020 ble koronaens år. Det er det ikke mye godt å si om – men krisen har hatt én positiv bivirkning: CO2-utslippene fikk en skikkelig på tygga.
Det forventes at de samlede utslippene ender med en reduksjon på opp mot 7 prosent.
Gode nyheter – men ikke godt nok.
Vi er nemlig fortsatt på vei mot 3,2 graders temperaturstigning, konkluderer FNs Miljøprogram i sin årlige klimarapport.
I 2015 signerte 196 land Paris-avtalen, og forpliktet seg dermed til å holde den globale oppvarmingen under 2 grader – og aller helst 1,5 grader – for å unngå de mest katastrofale konsekvensene.
Hvis det skal lykkes, må de globale CO2-utslippene ifølge FN reduseres med 7,6 prosent hvert eneste år. Selv med koronaeffekten kommer vi altså ikke i mål.
I dag slipper ut vi i alt 59 gigatonn drivhusgasser i året globalt sett. Tallet må reduseres til 25 gigatonn i 2030.
Vi er kanskje på vei ut i det verste scenarioet
2020 vil bli det nest varmeste året noensinne målt. Det merker vi blant annet i i stigningen i antallet ekstreme værbegivenheter.
Samtidig peker flere forskere på at vi allerede har eller er tett på å ramme en rekke av de såkalte vippepunktene, der de høye temperaturene setter gang i dominoeffekter som er vanskelige å bremse igjen.
For eksempel betyr høyere temperaturer at mer organisk materiale fra jordens øverste jordlag omsettes til CO2, som slippes ut i atmosfæren. Og jo mer hvit is som smelter fra Arktis, desto mindre sollys reflekteres ut igjen, og det varmer opp havvannet slik at det smelter mer is. Og så videre.
Noen forskere mener faktisk at utviklingen for tiden svarer til det scenarioet som FNs klimapanel kaller for «RCP8.5». Det er det verste av de offisielle scenariene, og det anslås at det ville føre til en temperaturstigning på nesten 5 grader.
Hvis temperaturen stiger med 5 grader, vil det føre til flere tropiske orkaner og ekstreme nedbørsmønstre. Kystområder vil bli oversvømt, og tørre områder blir så varme at landbruk blir umulig. Omkring 200 millioner mennesker vil tvinges til å flykte fra hjemmene sine før 2050.
Samlet sett er bildet dystert, og utviklingen er alvorlig. Men det finnes også håpefulle lyspunkter blant årets nyheter. Her er tre av de største:
Lyspunkt 1
Flere politikere lytter til vitenskapen
Teknologiske løsninger og personlige livsstilsendringer er viktige brikker i kampen mot klimaendringene, men uten politisk handling og globalt samarbeid hjelper de ikke.
Derfor kom det som en gledelig overraskelse da Kinas president Xi Jinping i høst erklærte at landet – som slipper ut mest drivhusgasser – vil være CO2-nøytralt før 2060. Japan og Sør-Korea fulgte raskt opp.
EU skrudde også opp de grønne ambisjonene i november, da en plan om vindenergi til 300 millioner europeere ble annonsert og i desember, da et nytt mål om 55 prosent reduksjon av drivhusgasser i 2030 kom fra Brussel. Det europeiske målet er klimanøytralitet i 2050.
Endelig forventes det – med Joe Biden som ny president – at USA igjen melder seg inn i den vitenskapelig velbegrunnede Paris-avtalen, som Donald Trump har trukket landet ut av.
Politiske utspill er én ting. Noe annet er å omsette dem til virkelighet. Det er for eksempel lettere sagt enn gjort å legge om en så stor økonomi som Kinas fra kullkraftavhengigheten til fornybar energi.
Men også her finnes det gode nyheter.
Lyspunkt 2
Fornybar energi dundrer fram
2020 har vært et ekstremt godt år for den fornybare energien. Vind- og solenergi har vokst eksplosivt på bekostning av de forurensende fossile drivstoffene. I et år der den samlede energietterspørselen falt med 5 prosent, har forbruket av fornybar energi vokst med 7 prosent.
Solenergi leverer nå den billigste formen for elektrisitet noensinne med historisk lave priser på strøm fra nye solanlegg. Grønn energi har rett og slett blitt god forretning.
Derfor forventer Det internasjonale energibyrået at solenergi vil stå for 80 prosent av den samlede veksten i fornybar energi over de neste tyve årene – og at fornybar energi samlet sett vil passere kull som verdens primære energikilde allerede fra 2025.
Lyspunkt 3
Koronaeffekten har vist at endring er mulig
Da koronakrisen stengte ned verden i høst, falt CO2-utslippene i perioder med 17 prosent. Det er det største fallet siden andre verdenskrig. Og selv om vi ikke når det samlede reduksjonsmålet for året, kommer vi tett på.
Det kan også merkes på atmosfærens CO2-konsentrasjon, som måles i enheten deler per million – antallet CO2-partikler per 1 million luftpartikler. Den meteorologiske verdensorganisasjonen anslår at koronakrisen vil barbere mellom 0,08 og 0,23 deler per million av den samlede stigningen i 2020.
I det store bildet er det en dråpe i havet, men fra et optimistisk perspektiv har koronakrisen vist oss at vidtrekkende endringer i den menneskelige atferden faktisk har en håndgripelig effekt på klimabudsjettene.
FNs Miljøprogram mener derfor at krisen bør betraktes som en mulighet. Hvis vi investerer gjenopprettingskronene våre riktig – i grønn energi, grønne jobber og ikke i de fossile industriene – kan det alene være med på å skjære 25 prosent av utslippene i 2030.
Så – er vi på vei ut over stupet?
I 2018 skrev klimaforskeren Kate Marvel at klimakrisen ikke er et stup, men en sklie.
2020 har vist at vi fortsatt er på vei nedover sklien. Konsentrasjonen av CO2 i atmosfæren stiger, utslippet reduseres for langsomt, og vi begynner å se bekymringsverdig tegn på de fryktede dominoeffektene.
Men samtidig har det blitt en politisk vinnersak å ta vitenskapen alvorlig, og forhåpentligvis er det handling på vei. Samtidig er økonomiens usynlige hånd gått inn i kampen på klimaets vegne: Det blir en dårligere og dårligere forretning å bruke forurensende energi sammenlignet med alternativet.
Og så har vi sett med egne øyne at endring er mulig.