Nordens regnskog frøs til is

En nedkjøling som i dag holder på å snu, slik at vi kanskje er på vei tilbake mot de tropiske tilstandene.

Leire gjemmer tropiske dyr

For et par hundre år siden, i det nordlige Danmark, spiste vannet seg innover på de små øyene Fur og Mors og etterlot nakne leirskrenter som inneholder massevis av fossiler.

Forskerne har funnet over 500 arter av dyr og planter fra fortiden her. Leiren rommer knokler fra fargerike papegøyer, et 300 kilo tung havskilpadde samt et vell av forsteinede tropefisker.

Sporene etter et helt annerledes dyre- og planteliv finnes også et annet sted. På Svalbard har en flodhestlignende planteeter for eksempel satt sine tydelige fotspor i en sumpskog, og i Nordishavet har forskere funnet spor etter havkrokodiller.

Alle fossilene forteller den samme historien: En gang var Norden et tropisk paradis med temperaturer på omkring 30 grader.

Nøkkelen til forklaringen på det varme klimaet er drivhusgassen metan. For 55 millioner år siden nådde vannet i havene en så høy temperatur at det utløste en selvforsterkende oppvarming forårsaket av denne gassen.

I havbunnen som strekker seg ut fra kontinentene, var metan bundet i metan-is, også kalt klatrater. Etter hvert som temperaturen steg, brøt klatratene opp. På vei opp gjennom vannet reagerte metanet med oksygen og ble til karbondioksid, som steg opp i atmosfæren.

Karbondioksidet skapte en drivhuseffekt som hevet temperaturen, noe som igjen frigjorde mer metan fra havbunnen. Prosessen gjentok seg i løpet av de neste par hundre tusen årene. Resultatet var at temperaturen i verden steg med hele 5–8 grader.

Himalayas fjell stiger opp

De geologiske lagene avslører at den galopperende drivhuseffekten fikk en brå slutt. Og i dag kan forskerne rekonstruere årsaken: kontinentenes vandring.

Mens karbondioksidet lå som en varmende dyne over jorden, boret den indiske kontinentalplaten seg inn under den asiatiske, og verdens høyeste fjellkjede skjøt opp: Himalaya.

Når fuktige vinder fra havet blåste inn mot de majestetiske fjellene, steg luften høyt til værs, slik at skyene ble avkjølt og falt ned som regn. Dermed utløste fjellene det kraftige monsunregnet, som regionen ikke tidligere hadde opplevd.

Med regnet falt også karbondioksid fra atmosfæren og ble bundet i mineraler på fjellsidene. Karbonet ble via elvene skylt ut i havet, der det ble opptatt av små planter og dyr. Etter hvert som dyrene døde og sank til bunns, ble karbonet som tidligere varmet opp atmosfæren, avleiret på havbunnen.

I løpet av om lag 15 millioner år – fra for 50 til for 35 millioner år siden – hentet denne prosessen ut store mengder karbondioksid fra atmosfæren. Den reduserte drivhuseffekten senket jordens gjennomsnittstemperatur fra 30 til 20 grader.

Himalaya-teorien er veletablert blant geologer. Men den er mangelfull. Den kan ikke forklare hele nedkjølingen fram til i dag.

🎬 Følg jordens plater gjennom en milliard år

Derfor vakte det oppsikt da geologer utga nye resultater som tyder på at Antarktis har spilt en avgjørende rolle i det globale klimaet fra for om lag 34 millioner år siden.

Kontinentet hadde på dette tidspunktet vært landfast med Sør-Amerika og Australia. Nå rev det seg løs og ble isolert omkring sørpolen.

Her ble det nyfødte kontinentet omgitt av en kald havstrøm som fortsatt sirkulerer i dag.

Den kalde strømmen avskar Antarktis fra de globale havstrømmene som transporterer varme fra ekvator mot polene.

Derfor falt temperaturene i Antarktis, som ble helt dekket av is.

Nedkjølingen i Antarktis medførte en global nedkjøling. De globale havstrømmene kunne ikke lenger fordele varmen, og dt næringsrike vannet omkring Antarktis ble fylt med liv – som bandt karbon på havbunnen, sammen med prosessene knyttet til Himalaya.

Den ytterligere nedkjølingen av jorden innebar blant annet at regnskogen, som hadde dekket store deler av landjorda, svant inn og ble avløst av gressletter der nye arter som elefanter, kattedyr og hunder kom til.

Himalayas skapning og løsrivelsen av Antarktis kan imidlertid bare forklare den globale nedkjølingen fram til for 15 millioner år siden. Geologene har fortsatt hatt problemer med å løse mysteriet om hvordan jorden frøs helt til for nesten tre millioner år siden.

Før nå. Banebrytende forskning fra University of California viser at fjellmineraler på øyer som Java og Sumatra er hovedansvarlige for at det i dag finnes hele kontinenter dekket av is. Og igjen er de rastløse kontinentene den utløsende faktoren.

Istider blir normalen i nord

For 15 millioner år siden kolliderte den australske kontinentalplaten med den asiatiske under havbunnen i Sørøst-Asia. Enorme landmasser ble presset opp, og øykjeder med høye vulkanske fjell skjøt fram.

Ifølge forskerne fra Berkeley har de sørøstasiatiske øyene økt arealet med mer enn 1,7 millioner kvadratkilometer siden den gang. Og forskergruppen mener at framveksten av øyene er den avgjørende faktoren for å forklare det globale temperaturfallet.

Fjellene på de voksende øyene tvang ekstra nedbør ut av atmosfæren, noe som medførte den nå så velkjente effekten: Karbon falt med nedbøren, ble blandet med mineraler i fjellene og skylt ut i havet, der det ble lagret i døde mikroorganismer på havbunnen.

I perioden fra 15 til 2,75 millioner år siden betydde øyenes framvekst at konsentrasjonen av karbondioksid i atmosfæren gikk fra 500 til 280 molekyler per million i atmosfæren – som er det preindustrielle nivået.

Med den oppsiktsvekkende nye teorien står forskerne for første gang med en forklaring på hvorfor store deler av den nordlige halvkulen ble dekket av is – og jorden begynte den syklusen av istider avløst av mellomistider som fortsatt gjør seg gjeldende.

Det er altså fjellrike øyer i Sørøst-Asia som er skyld i at vi i Norden i dag aldri ser papegøyer og havskilpadder i naturen vår.

Verdens gjennomsnittlige temperatur holder nå på å stige. Den har vært 14 grader i gjennomsnitt over hele den nåværende mellomistiden, men i tidsrommet 2015–2020 var temperaturen 15,6 grader.

CO2-innholdet i atmosfæren øker raskere enn den gangen da metan utløste det tropiske klimaet i nord for 55 millioner år siden, og de aller fleste klimaforskerne er enige om at stigningen skyldes en faktor som ikke fantes for 55 millioner år siden: mennesket.

Spørsmålet som naturlig melder seg, er: Kan dagens utslipp av drivhusgasser sende kloden inn i en ny geologisk epoke helt uten istider og permanent innlandsis?

CO2-kretsløpet er komplekst, og klimamodellene inneholder så mange ukjente faktorer at de færreste forskerne tør komme med eksakte spådommer for mer enn noen hundre år.

Men jordens gjennomsnittstemperatur stiger. Og én konsekvens kan bli at jordens regnskoger går fra å ta opp til å avgi CO2 fordi høyere temperaturer senker plantenes fotosyntese.

Hvis det skjer, vil oppvarmingen løpe løpsk. Og da kan temperaturene ikke bare nærme seg det 55 millioner år gamle høydepunkt, men overgå det.