Flere kilometer tykke ismasser som spredte seg over store deler av den nordlige halvkule, kjempevulkaner som spydde ut kvikksølv, og kilometerbrede asteroider som dundret inn i overflaten og skapte megatsunamier og glassregn.
Klimaet har gjennomgått en lang rekke ekstreme prøvelser i planetens 4,54 milliarder år lange levetid. Likevel har det vært en eller annen formen for liv her i 3,7 milliarder år.
Nå har forskere ved MIT i USA utgitt en studie i det vitenskapelige tidsskriftet Science Advances der de bekrefter at planeten vår har en stabiliserende mekanisme som over hundretusenvis av år holder temperaturen på et nivå som gjør at livet ikke blir utryddet.
Langvarig mistanke
Mekanismen forskerne mener å ha funnet beviser for, er en geologisk prosess der den langsomme nedbrytningen av stein og fjell sakte, men sikkert trekker karbon ut av atmosfæren.
Forskere har lenge hatt mistanke om at prosessen, som kalles silikatforvitring, spiller en avgjørende rolle for klodens karbonkretsløp. Men det som tidligere har vært teoretiske overveielser blant klimaforskere, har nå mye større vitenskapelig ryggdekning.
Det forklarer Tais Wittchen Dahl, som er geobiolog ved «Globe Institute» ved Københavns Universitet og forsker på nettopp stabilitet i det biogeokjemiske kretsløpet på jorden. Han har ikke selv vært involvert i studien, men er likevel begeistret for de amerikanske forskernes grep.
«Når man utarbeider klimamodeller i dag, gjetter man noen ganger på at det som skjer i et laboratorium, også vil virke globalt. Men det finnes mange ukjente stabiliserende og destabiliserende mekanismer. Denne studien bruker en ny og interessant matematisk tilnærming til problemet og ser på temperaturkurver over en periode på 65 millioner år», sier han.
Forsker: Ingen hjelp i dag
Tais Wittchen Dahl forklarer at andre klimamodeller ofte tar utgangspunkt i data fra istider og mellomistider, noe som forståelig nok bare hjelper oss med å se tilbake på perioder med is. Derfor har vi en dårlig forståelse for de mekanismene som hersket da det tidligere var høye nivåer av CO2 i atmosfæren, men ikke noe is.
I studien så forskerne på lokale temperaturkurver, blant annet fra dyphavet, som trolig avspeiler variasjoner i gjennomsnittstemperaturen på jorden. Deretter brukte de en matematisk analyse for å se om dataene avslørte mønstre som var karakteristiske for bestemte stabiliserende mekanismer.
Forskerne oppdaget et konsekvent mønster der temperatursvingninger ble dempet over en periode på hundre tusen år, og at den tiden det tok, passet med at nettopp silikatforvitring var årsaken.
Men oppdagelsen betyr ikke at vi bare kan lene oss tilbake uten å bekymre oss for temperaturstigninger og CO2-utslipp, forklarer Dahl.
«De som lever om hundre tusen år, vil ikke takke deg for at du reduserte utslippene av CO2. For den krisen som kommer av vår nåværende klimasituasjon, vil gi plass til de nye menneskene som kommer om hundre tusen år. Men de fleste av oss tenker én generasjon fram, i høyden to – og her er det en responstid på hundre tusen år», sier han.
Akkurat nå jobber geologer verden over for å finne en løsning der vi kan øke silikatforvitringen og dermed trekke CO2 raskere ut av atmosfæren.