Hva er en istid?
En istid er en periode der de globale temperaturene faller markant slik at innlandsis og isbreer vokser fram ved polene og sprer seg utover jorden.
Siden jordens fødsel for om lag 4,5 milliarder år siden har det vært minst fem store istider.
Hver av de store istidene har vart i mange millioner år, og forskerne mener at jorden har tilbrakt opp mot en fjerdedel av sin samlede levetid i perioder med istid.
Den siste store istiden startet for 2,6 millioner år siden og er ikke slutt enda. Vi lever med andre ord altså fortsatt i en istid.
I periodene mellom de store istidene er jorden helt isfri, og det er som kjent ikke tilfellet i dag, der omkring en tiendedel av klodens landareal er dekket av is.
De store istidene består av perioder med mindre istider – også kalt glasiasjoner – som varer i mange tusen år. De blir fulgt av varmere perioder, mellomistider, der isen trekker seg tilbake.
Når var den forrige istiden?
Den forrige mindre istiden sluttet for omkring 11 500 år siden og ble fulgt av den varmere mellomistiden vi befinner oss i i dag. Denne tidsperioden kalles også for holosen.
Weichsel, som den forrige istiden kalles, nådde høydepunktet for nesten 22 000 år siden. Da dekket isen hele Norden – med unntak av en liten flik av Danmark – og hele det nordlige Russland, Grønland og store deler av Nord-Amerika.
Den forrige istiden, weichsel, dekket det meste av Nord-Europa fram til en varmere mellomistid satte inn for om lag 11 500 år siden.
Da isen trakk seg tilbake på grunn av stigende temperaturer, fikk smeltevannet havnivået til å stige, og landskapet fikk det utseendet vi kjenner i dag.
Det varmere været var imidlertid ikke uten kostnader.
Istidens avslutning betydde at om lag en tredjedel av alle de større pattedyrartene på jorden døde ut, blant annet sabeltigeren og mammuten.
Ved slutten av den forrige istiden for om lag 11 500 år siden forsvant de ikoniske mammutene.
Hvordan oppstår en istid?
Istidene som kommer og går, er bestemt av jordens bane rundt solen, som skifter mellom å være elliptisk og nesten rund, samt av små endringer i jordaksens vinkel.
Variasjonene har innflytelse på hvor mye solstråling som treffer jordoverflaten på ulike breddegrader, og dermed også hvor varmt eller kaldt det er.
Disse syklusene blir kalt Milankovitć-sykluser etter den jugoslaviske geofysikeren Milutin Milankovitć, som første gang beskrev fenomenet på 1930-tallet.
Ifølge Milankovitć har jordens bevegelse tre egenskaper som varierer:
- eksentrisitet – formen til jordens bane rundt solen
- inklinasjon – jordaksens helning
- presesjon – jordaksens retning
De tre syklusene gjentar seg med en periode på henholdsvis om lag 100 000 år, 41 000 år og 21 000 år.
Syklusene fører til kompliserte endringer i mengden energi som treffer jorden på ulike årstider og steder. Det er disse endringene som fører til de store temperaturfallene som forårsaker en istid.
Klimaforskere er i dag enige om at skiftet til istid faller sammen med perioder der en sone rundt den 65. nordlige breddegraden mottar veldig lite solenergi om sommeren.
Hvis snøen ikke smelter om sommeren, blir mindre sollys absorbert av bakken. Resten blir reflektert til verdensrommet av den snøhvite overflaten. Det forsterker den avkjølingen som startet på grunn av variasjoner i jordens bane rundt solen.
Slik oppstår en istid
Sirkelform gir kaldere somre
Jordens bane går fra elliptisk til sirkulær i en syklus på om lag 100 000 år. I den sirkulære banen er jorden om lag like langt fra solen hele året. Det reduserer antallet varme somre som kan smelte isen.
Liten helning øker ismengden
Jordaksens helning varierer mellom 22 og 24,5 grader over om lag 41 000 år. Jo mindre vinkelen er, jo mindre blir forskjellen mellom sommer og vinter, noe som får isen til å bli liggende hele året.
Snurrebass gir lavere temperaturer
På 21 000 år beveger jorden seg om lag 20 grader rundt sin egen rotasjonsakse. Dette flytter den nordlige halvkulen litt, slik at den befinner seg lengst vekk fra solen om sommeren, noe som forsterker kulden.
Når kommer den neste istiden?
En mellomistid, som den vi befinner oss i nå, varer som regel et sted mellom 10 000 og 30 000 år. Når den opphører, blir kloden sendt tilbake i fryseren under en ny istid som varer mellom 90 000 og 100 000 år.
Da den siste istiden opphørte, for 11 500 år siden, kunne en ny istid nærme seg. I hvert fall i teorien.
Spør man forskerne, er det ikke grunn til å frykte en permanent vinter foreløpig. Den menneskeskapte globale oppvarmingen har nemlig økt temperaturene i en slik grad at det har blitt mye vanskeligere for en istid å få fotfeste på kloden.
Ifølge FNs klimapanel, IPCC, kommer den neste kalde perioden på den nordlige halvkulen først om cirka 30 000 år.
Paleoklimatolog Michael Sandstrom ved Columbia University i New York har undersøkt hvor mye CO2 luften inneholder i henholdsvis varmetider og istider, og han mener at det blir lenge til en ny istid. «Vi pumper så mye CO2 ut i atmosfæren at vi sannsynligvis ikke vil få istid de neste 100 000 årene», sa han til nettstedet Live Science i 2017.
Liten istid lammet Europa
Fra rundt år 1450 til 1850 var Europa plaget av ekstrem kulde. Perioden er i dag kjent som «den lille istiden».
Gjennomsnittstemperaturen var omkring 1,5 grader lavere enn i dag, og perioden var den kaldeste perioden siden den forrige egentlige istiden herjet for om lag 11 500 år siden.
De kaldeste årene under den lille istiden falt mellom 1645 og 1715, da et isende kvelertak knuget Vest-Europa så millioner frøs, sultet og døde.
Fugler ble forvandlet til istapper og falt ned fra himmelen. Det var uår over hele Europa, noe som skapte massiv hungersnød. Havner, elver og sjøer frøs til is.
Det siste fikk særlig engelskmennene merke vinteren 1683/84, som er den kaldeste vinteren i landets historie.
Da var hele Themsen islagt i to hele måneder, og isen nådde en tykkelse på 28 centimeter.
Themsen i London frøs til is i flere omganger under «den lille istiden», noe som banet vei for såkalte frostmarkeder.
Det er flere årsaker til de kalde vintrene særlig i Vest-Europa under den lille istiden.
Flere forskere har blant annet pekt på ekstrem vulkanaktivitet i perioden.
Når vulkanutbrudd er store nok, sender de millioner av kubikkmeter aske og svoveldioksid ut i atmosfæren som kan stenge for sollyset i årevis, slik at det ikke varmer opp jorden.
Andre forskere peker lavere solaktivitet i perioden som den primære årsaken.
I 2018 la britiske forskere ved University College i London og Universitetet i Leeds fram en alternativ forklaring på den lille istiden: utryddelsen av Amerikas urbefolkning.
Før europeerne invaderte Amerika, levde det om lag 60 millioner mennesker der. Mellom år 1492 og år 1600 ble 90 prosent av alle innfødte utslettet på grunn av krig og sykdom.
Utryddelsen la millioner av hektar jordbruksområder øde, og her vokste det opp skog. De nye trærne sugde så mye CO2 ut av atmosfæren at temperaturen falt med 0,15 grader celsius, skriver forskerne i sin studie.