Global oppvarming: Voldsom kjedereaksjon truer oss

Når temperaturen stiger, smelter isen, og havene stiger. Det kan ødelegge jordas geologiske balanse og utløse vulkansk hyperaktivitet, enorme metaneksplosjoner og kaskader av jordskjelv i en enorm kjedereaksjon.

Publisert den 16.01.19

Av Niels Hansen

II juli 2014 dukket det plutselig opp et kjempemessig krater på Jamal-halvøya nordvest i Sibir. I løpet av noen få uker ble to lignende mystiske hull oppdaget på tundraen i Sibir.

Teorier om alt fra meteorittnedslag til testing av hemmelige våpen forsøkte å forklare de opptil 80 meter vide jordhullene.

Men etter en grundigere inspeksjon måtte geologene fastslå at kratrene ikke var forårsaket av en gjenstand som med stor kraft hadde slått ned i bakken. Hullene var blitt til som følge av enorme gasseksplosjoner under jordoverflaten.

Gassbomber gjemmer seg i permafrosten

Når den [globale oppvarmingen smelter permafrosten i Sibir, Canada og Alaska, tiner samtidig store lagre av drivhusgassen metan som ligger frosset i bakken.

Metan tar 164 ganger mer plass som gass enn som is, så trykket i bakken øker eksplosivt når metanet smelter. Til slutt vil de underjordiske gassbombene detonere og skape store kratre i bakken.

Les også: 10 overraskende konsekvenser av global oppvarming

Forskerne ser for seg at mange flere lignende hull vil oppstå over hele Arktis når kloden blir varmere. Men hullene er bare en første forsmak på den enorme rekken av konsekvenser oppvarmingen vil medføre.

Gass holder på varmen

Den globale oppvarmingen skyldes et økt nivå av drivhusgasser som blant annet metan og CO2 i atmosfæren. Gassene returnerer litt av varmestrålingen fra Jorden til den nedre atmosfæren før varmen forsvinner i universet. Uten isoleringen ville Jorden vært 30 °C kaldere – mens for mye drivhusgass i atmosfæren hever temperaturen på Jorden.

Siden 1800-tallet har jordatmosfærens innhold av CO2 økt med over 40 prosent – særlig som følge av forbruket av kull, olje og gass.

Samtidig er det blitt 0,85 °C varmere, og følger utslippet av drivhusgasser samme mønster, har den før år 2100 steget med ytterligere 2,6–4,8 °C, ifølge FNs klimapanel.

Når en istid slutter, tar det ca. 10 000 år å øke temperaturen fem–seks °C.

Vekker en sovende kjempe

Ifølge Bill McGuire, vulkanolog og professor ved London University College, har varmen mer vidtfavnende konsekvenser enn jordhull i tundraen i Sibir. Han snakker om å ”vekke en sovende kjempe” og tenker på jordskorpen som ellers anses å være urokkelig og uforanderlig.

Oppvarmingen vil få milliarder av tonn masse på jordoverflaten til å omfordele seg ved at is på land smelter og renner ut i havet.

Jordskorpen vil deretter tilpasse seg de nye trykkforholdene ved både å heve og senke seg på forskjellige steder, noe som gir økt jordskjelvfare.

Demning utløste jordskjelv

Et damprosjekt i India i 1960-årene understreker hvor liten ekstra belastning jordskorpen tåler før den reagerer.

Konya-demningen var bare så vidt ferdig da den ekstra trykkbelastningen på jorden fra demningen selv og de oppdemmede vannmassene førte til at området ble rammet av det første jordskjelvet i manns minne.

Noen år senere, 11. desember 1967, kom det et jordskjelv som målte 6,3 på Richters skala. 200 omkom. Senere er voldsomme jordskjelv registrert ved nye damanlegg på mer enn 1000 steder rundt om i verden.

Ny magma utløser vulkaner

Et av de mest spektakulære eksemplene på sammenhengen mellom varmere klima og flere naturkatastrofer stammer fra Island.

Frem til for 16 000 år siden var øya dekket av ca. 1000 meter is, men på 4000 år smeltet nesten alt sammen. Da gikk vulkanene på øya amok.

Gjennom 1500 års vulkansk hyperaktivitet lå antallet utbrudd 30–50 ganger over normalen. Bill McGuire mener at de ekstra mange vulkanutbruddene skyldtes ny magma som ble til som følge av redusert trykk på jordskorpen da isen smeltet.

Forutså enormt utbrudd

Teorien fikk ham i 2013 til å varsle om at et utbrudd var på vei i den islandske vulkanen Bárðarbunga som ligger under den stadig mindre Vatnajökull-breen.

Bill McGuires beregninger viste at trykkavlastningen fra den smeltende isen hadde skapt en hel vulkanfull ekstra magma som måtte ut.

Det skjedde i august 2014 – det største vulkanutbruddet på Island på 200 år.

Klimaet forsøker å regulere seg selv

Drivhuseffektenhar også konsekvenser som er merkbare langt inn i fremtiden. Jorden er riktignok utstyrt med selvopprettende mekanismer, slik at planeten igjen kan bli sitt gamle jeg. Et eksempel er ozonlaget.

I 1985 slo forskerne alarm da de oppdaget at det beskyttende laget over Antarktis var blitt dramatisk mye tynnere. Årsaken var utslippene av de såkalte KFK-gassene som blant annet ble brukt som drivgass i sprayflasker og som kjølemiddel.

Grunnet de skadelige effektene ble disse gassene forbudt av EU i slutten av 1980-årene, og straks utslippene ble mindre, begynte ozonlaget i det stille å reparere seg selv.

Har lang levetid

Skadene på ozonlaget er imidlertid ennå synlige, blant annet fordi KFK-gassene, CO2 og lystgass har en ekstremt lang levetid. Tilsvarende vil det ta lang tid før virkningene av den globale oppvarmingen begynner å reduseres.

Når utslippene av drivhusgasser opphører, tar det oppimot 1000 år før temperaturen begynner å synke. I verste fall kan det gå bortimot 500 000 år før klimaet finner tilbake til rytmen som var enerådende før utslippene av drivhusgasser skjøt fart mot slutten av 1900-tallet.