Få vitenskapens klimaguide: Slik roer du ned klesforbruket

Den chilenske søppelfyllingen er et symptom på en moteindustri som har gått amok. Siden år 2000 har klodens klesproduksjon blitt fordoblet, og i dag kan motehusene spytte ut to kolleksjoner i måneden.

Produksjonen skal mette vårt astronomiske forbruk av klær. Men en tredjedel av klærne som importeres til EU, blir aldri solgt – i stedet råtner ligger de på lagre eller ender på søppelfyllinger.

Konsekvensen er at klesindustrien i dag er en av de mest forurensende industrier i verden.

Heldigvis kan du selv hjelpe med å løse problemet.

Klær forurenser overalt

Produksjonen av klær og sko står for opp mot ti prosent av verdens samlede utslipp av drivhusgasser. Bare matvare- og byggeindustrien slipper ut mer CO₂ enn moteindustrien.

Store deler av utslippene skyldes produksjonen av kunstige tekstiler, for eksempel polyester, som svelger omkring hundre millioner tonn olje i året – og slipper ut tre ganger så mye CO₂ som bomull. Problemet blir enda større i årene som kommer. Den globale polyesterproduksjonen forventes nemlig å stige med 47 prosent i løpet av de neste ti årene.

Moteindustrien forurenser imidlertid ikke bare atmosfæren. Forskere anslår at sektoren produserer over 92 millioner tonn avfall i året – som blant annet ender i Atacama-ørkenen i Chile.

Kjemisk behandling og farging av klær og tekstiler står for omkring 20 prosent av all industriell vannforurensning, mens klær er ansvarlig for 35 prosent av all mikroplast i havene.

Den globale klesproduksjonen krever også ekstreme mengder vann, som brukes i alt fra bomullsproduksjon til behandling og farging av tekstilene. Forskere anslår at industrien bruker opp mot 215 000 milliarder liter vann i året – noe som svarer til over 40 ganger det årlige vannforbruket i hele Storbritannia.

Den klima- og miljøødeleggende klesindustrien har også store menneskelige kostnader. De klærne vi kjøper, produseres nemlig billig ved at industrien utnytter lave lønninger og dårlige arbeidsforhold i utviklingsland som for eksempel Bangladesh.

Forbruket er fordoblet på førti år

De ekstreme miljømessige konsekvensene av moteindustrien kan føres direkte tilbake til den voksende etterspørselen etter klær og sko. I perioden fra 1975 til 2018 steg det globale forbruket av klær fra 5,9 kilo til 13 kilo per person. I USA ble forbruket av klær tidoblet fra 1960 til 2018.

I alt er det globale forbruket nå over 62 millioner tonn klær i året – et tall som er ventet å stige til 102 millioner tonn i 2030.

Den økende mengden klær er et resultat av en svært vellykket forretningsmodell som selger mer og billigere klær. Hele modellen er avhengig av at forbrukerne kjøper igjen og igjen for å følge de stadig vekslende motetrendene.

Det mest ekstreme eksempel på fenomenet er nok den kinesiske motegiganten Shein. Merket sprer seg via det sosiale mediet TikTok, der influensere viser fram såkalte sheinhauls – store mengder billige klær som de ofte bare bruker én gang.

Shein er nå den største nettbutikken i verden, og selskapet sender mellom 700 og 1000 ulike nye klesplagg ut på markedet hver eneste dag. Tanken er at forbrukerne bestemmer hvilke av de nye produktene som skal få en produksjon på opptil hundre tusen eksemplarer om dagen.

Motehus villeder kunder

Ekspertene er enige om at hovedproblemet med moteindustrien er mengden klær som produseres.

Hvert år siden 2018 har den svenske kleskjeden H&M for eksempel sittet på usolgt inventar for over fire milliarder dollar. Mengdene usolgte klær er så store at et svensk kullkraftverk i 2017 droppet kullet og brant klær fra H&M i stedet.

Moteindustriens svar på problemene med manglende bærekraft har vært å forsøke å få forbrukerne til å kjøpe bærekraftige tekstiler, men resultatet har dessverre bare vært økt forbruk og en svært begrenset miljø- og klimaeffekt.

En studie fra 2022 viste at 59 prosent av de bærekraftige initiativene og produktene som moteindustrien reklamerte med, viste seg å være falske eller villedende – 91 prosent for H&Ms vedkommende.

Etterspørselen etter bærekraft er imidlertid virkelig nok. Ifølge en studie av unges forbruksvaner bekymrer 65 prosent av de unge seg for miljøet, mens 85 prosent sier at de ikke vil kjøpe annet enn bærekraftige produkter.

Den økende etterspørselen etter gjenbruksklær avspeiler seg imidlertid ikke i produksjonskjeden. Faktisk gjenbrukes bare omkring 13 prosent av alle tekstiler i en eller annen form – og bare én prosent blir til nye klær.

Kulturen må endres

Moteindustrien har vært langsom til å omfavne bærekraft. Men ifølge flere eksperter holder det på å skje endringer.

Første skritt er å innse at problemet først og fremst må løses ved at vi reduserer forbruket av klær.

Et eksempel på endring er leie av klær. I stedet for at vi kjøper klær som bare brukes noen få ganger før de kasseres, kan klærne leies. Etter leie leveres klærne tilbake slik at andre kan få glede av dem. Den modellen har blant annet klesprodusenten Ganni tatt til seg. Ganni bruker kasserte Levi's-klær til å produsere klær som utelukkende kan leies.

Men hvis leie av klær skal bli en holdbar modell, krever det en stor kulturendring, for modellen er vanskelig å kombinere med de ekstremt korte tidshorisontene som trendutviklingen jobber innenfor.

Samtidig med kulturendringene trenger vi imidlertid også nye teknologier som kan bidra til å redusere den ekstreme produksjonen av tekstiler.

Teknologi kan utgjøre en forskjell

I framtiden skal ikke klodens klesavfall ende på søppelfyllinger som den i ørkenen i Chile, men i stedet i avanserte maskiner som gjør det mulig å bruke tekstilene på nytt.

I dag kan klesfibrene delvis gjenbrukes ved at en rekke ruller river opp tekstilene slik at de kan brukes i nytt stoff. Problemet er at fibrene skades, noe som gjør det vanskelig å bruke dem til å lage nye klær av. Men ny teknologi forsøker å løse problemet.

Amerikanske Ambercycle forsøker seg for eksempel med en teknologi som skal skille tekstilfibre på molekylnivå slik at de kan brukes i nytt garn. Målet er å gjøre tekstilavfall så verdifullt at det ikke ender på søppelfyllingen.

Og i Finland har Infinited Fiber funnet opp en teknikk som kan gjøre om brukte cellulosefibre fra for eksempel bomull og papp til en fiber som de kaller Infinna, og som minner om stoffet viskose. Prosessen kan angivelig gjentas i det uendelige, og den første produksjonen i stor skala åpner etter planen allerede i 2024.

Hvis vi skal lykkes med å skape en bærekraftig klesproduksjon, krever det ifølge Det europeiske miljøbyrået, EEA, tre ting: innsamling og gjenbruk, optimering av ressursforbruk og økt sirkularitet.

Og de fleste eksperter er enige om at særlig sirkularitet er nøkkelen til å løse utfordringene. Sirkulær økonomi bygger på bærekraft via deling, leasing, gjenbruk og reparasjon av eksisterende materialer og produkter. Dermed forlenges produktenes livssyklus.

I praksis handler det om å redusere sløsing til et minimum. Når et produkt er brukt opp, beholdes materialene i økonomien hvis mulig, slik at de kan brukes igjen og igjen.

Den tankegangen står akkurat nå i skarp kontrast til moteindustriens lineære bruk og kast-kultur, men det er en tankegang som du selv kan være med på å trumfe gjennom.