Utenfor kysten av Sør-Amerika, ved ekvator, driver et vindsystem kjent som passatvindene normalt varmt overflatevann mot Australia og New Zealand i vest. Når vannet flytter seg, stiger kaldere bunnvann opp ved Sør-Amerikas vestkyst og kjøler ned kystområdene, mens det varmere vannet i øst gir mer regn. Regnet får store luftmasser til å stige til værs, noe som er med på å holde i gang passatvindene i en evig syklus.
Under La Niña – som finner sted omtrent hvert tredje til femte år – blir effekten imidlertid forsterket. Kraftigere passatvinder enn normalt skyver enda større mengder varmt vann fra øst mot vest.
Det får enda mer kaldt bunnvann til å stige opp i det østlige Stillehavet, utenfor kysten av både Sør- og Mellom-Amerika. Havets overflatetemperatur blir lavere, noe som resulterer i kaldere vær og mindre nedbør i både Sør-Amerika, Mexico og amerikanske stater som California, New Mexico, Arizona og Texas.
Ettersom La Niña dermed har en markant innflytelse på klimaet i store deler av stillehavsområdet, kan endringene i de lokale temperaturene også måles i den den globale gjennomsnittstemperaturen.
La Niña kan ikke matche klimaendringer
Selv om La Niña resulterer i lavere gjennomsnittstemperaturer globalt, kan ikke fenomenet, ifølge Met Office, måle seg med den fortsatte globale oppvarmingen.
Sammenlignet med tidligere La Niña-år, som 2011 og 2000, tegner 2021 seg til å bli markant varmere på grunn av klimaendringene.
Ifølge forskerne viser utviklingen med all tydelighet at den globale oppvarmingen må tas ekstremt alvorlig.