Kaos i klimaet utløser massedød

Den siste masseutryddelsen fant sted for 66 millioner år siden, og da døde 75 prosent av alle klodens dyrearter ut – blant annet de store dinosaurene. Den gangen traff en enorm asteroide jorden og forårsaket raske og dramatiske klimaendringer som fikk næringskjeder til å bryte sammen.

Den masseutryddelsen vi nå står midt oppe i, er forsterket av blant annet forurensning og kamp om leveområder, men den viktigste faktoren er global oppvarming forårsaket av brenningen av kull, olje og gass.

Økende temperatur kan bety undergangen for en stor del av livet på jorden. I en studie fra 2021 kom biologer fram til at en temperaturstigning på 5,2 grader i forhold til før industrialiseringen vil utrydde 70–95 prosent av alle arter på kloden.

Temperaturen har allerede steget om lag én grad, og hvis vi ikke stanser utslippene av CO₂, vil den stige enda tre til åtte grader før år 2100.

I løpet av de siste hundre årene har en til to prosent av alle arter av pattedyr, fugler, fisk og krypdyr dødd ut. Det høres kanskje ikke mye ut, men i et komplekst økosystem kan det ha uforutsette konsekvenser å fjerne bare en enkelt art.

Et av de mest berømte forsøkene som viser økosystemers kompleksitet, foregikk på 1960-tallet, i tidevannssonen i en bukt i USA. Zoologen Robert Paine bestemte seg for å undersøke arters innbyrdes avhengighet ved å fjerne en lokal art av sjøstjerner.

Siden arten levde av muslinger, førte forsøket, som ventet, til at antallet muslinger steg voldsomt. Men inngrepet hadde mye større konsekvenser for økosystemet. Omkring halvparten av alle andre arter som levde i tidevannssonen da forsøket begynte, forsvant.

Paines eksperiment viste at sjøstjernen hadde avgjørende betydning i det lokale økosystemet, og han lanserte betegnelsen «nøkkelart» for å beskrive en slik art som spiller en svært viktig rolle for et helt økosystem. Hvis en nøkkelart forsvinner, kollapser systemet.

Senere har andre forskere funnet en lang rekke nøkkelarter: I Yellowstone nasjonalpark betydde utryddelse av ulven for eksempel at de beitende byttedyrene vokste vesentlig i antall og satte andre dyrs næringskilder under press.

Det utryddet nesten beveren, forstyrret dyrelivet i elvene og førte til erosjon fordi beverne ikke lenger bygde demninger. Da myndighetene bestemte seg for å gjeninnføre ulven, ble balansen gjenopprettet.

Forskere har ikke full oversikt over nøkkelarter i økosystemene, så når en unnselig gnager dør ut, vet man ikke nødvendigvis om det skjer uten konsekvenser – eller om hele økosystemet faller sammen som et korthus.

Korallrev skal reddes

Med den takten som arter dør ut i nå, er det ikke til å unngå at nøkkelarter vil være blant dem som forsvinner. Men organisasjoner, myndigheter og forskere kjemper hardt for å redde så mange arter som mulig.

Et godt sted å begynne er korallrev, for her er artsmangfoldet enormt. Mer enn en million ulike arter – fra mikroorganismer til store fisker – hører hjemme i korallrev, og omkring 275 millioner mennesker er avhengige av revene som næringskilde.

Dessverre dreper varmere hav og endringer i havenes pH-verdi revene, men ved å beskytte mot overfiske og forurensning kan man utsette korallrevdøden.

Stadig flere rev er under spesiell beskyttelse – for eksempel verdens største korallrev, Det store barriererev, utenfor østkysten av Australia. Her er nesten 350 000 km², et areal på størrelse med Tyskland, beskyttet som naturpark av myndighetene.

DNA lagres i frossen ark

Ikke engang i en nasjonalpark er det mulig å holde liv i alle arter, og hvis det siste eksemplaret av en art dør, går mye kunnskap tapt. Derfor jobber forskere for å bevare data om arter selv etter at det siste individet er forsvunnet.

Det er viktig å bevare detaljert kunnskap om hvordan ulike arter har sett ut. Hvis tilfeldige fotografier og gamle konserverte eksemplarer er eneste vitnesbyrd om en utdødd dyreart, er det stort rom for tolkning, men det skal prosjektet Digital Life gjøre noe med.

Målet med prosjektet er å bruke 3D-fotoutstyr til å fotografere truede dyrearter og lagre de detaljerte bildene i en stor database.

Bildene kan danne grunnlag for animasjoner og på den måten gi folk flest mulighet til å dra på en virtuell oppdagelsesreise blant arter som ikke finnes lenger.

Men for forskere er ikke dyrenes fysiske trekk nok. Derfor samler biologer inn vevsprøver og DNA fra hundrevis av truede arter og oppbevarer dem i DNA-banker.

En av verdens ledende DNA-banker er den britiske Frozen Ark – Den frosne arken. Her har biologer samlet celler fra store og små dyr og frosset dem ned i kryogeniske frysere som holder temperaturer på ned til –140 grader.

Ved så lave temperaturer kan DNA-et holde i årtusener. Det åpner for at forskere kan undersøke eller reparere utdødde arters DNA med metoder som ikke er oppfunnet ennå.

DNA-bankene er en slags Noas ark der all verdens arter er samlet, og faktisk har forskere planer for hvordan de vil slippe dyrene ut av arken igjen.

Med ny DNA-teknologi vil de vekke de utdødde artene til live og slippe dem ut i naturen slik at de kan innta sin gamle plass i økosystemet igjen.

Utdødde dyr skal gjenoppstå

Forskerne kaller det «av-utryddelse», og det første dyret som genforskere gjenoppliver, blir kanskje en mammut.

Den ullhårede mammuten er nær beslektet med den asiatiske elefanten og levde i Europa, Asia og Nord-Amerika, der den spilte en viktig rolle i økosystemene.

Ved å snaubeite de arktiske tundraene forhindret mammuten at steppene ble tilvokst av skog, og dermed ble det plass til blant annet hjort, bison og villhest.

Klimaendringer og kanskje menneskers jakt utryddet mammuten for 4000–5000 år siden, men nå vil bioteknologifirmaet Colossal bringe kjempen tilbake og gjenopprette det tapte økosystemet.

Colossal vil ikke lage en genetisk kopi av den utdødde arten, men klippe ut gener av den asiatiske elefantens DNA og erstatte dem med gener fra den utdødde mammuten ved hjelp av det banebrytende genverktøyet CRISPR.

Metoden vil skape en ny hybridart som er tilpasset livet i det kalde nord.

Klimaendringer, krypskyttere og krympende leveområder truer i dag elefanter i Asia og i Afrika, og Colossal mener at den nye hybridarten er det eneste som kan redde kjempene.

Dessuten viser beregningene at mammutbestander på tundraen vil redusere utslippene av drivhusgasser.

Den arktiske permafrosten inneholder omkring 1600 milliarder tonn frossent metan. Denne drivhusgassen er opptil 84 ganger så kraftig som CO₂. Hvis flokker av åtte tonn tunge mammuter tramper rundt på den frosne jorden, presses jordlagene sammen slik at utslippene av metan forsinkes – i hvert fall i teorien.

Colossal håper at mammutens gjenoppstandelse vil finne sted i 2027, men det er bare første skritt. Firmaet vil gjenopplive flere andre arter som har bukket under for klimaendringer. Kanskje kommer isbjørnen en dag på listen.