Kiropraktikk: Kan en dytt i ryggen fjerne smerter?

Ifølge kiropraktikken oppstår mange av kroppens sykdommer ved at ryggvirvler blir forskjøvet i forhold til hverandre, slik at nervene i ryggraden kommer i klem. Men er det i det hele tatt mulig?

Måleren viser nå at verktøyet leverer et trykk på mer enn 50 kilo på den avdødes ryggvirvel. Ryggraden bøyer seg litt, slik at åpningene mellom ryggvirvlene blir mindre – kantene på åpningen nærmer seg langsomt nervene. Så brekker knokkelen under presset.

Crelin gjentar forsøket ulike steder på ryggraden og på fem andre avdøde personer. Det skjer aldri at ryggvirvlene trykker på nervene – selv når presset på knoklene er så høyt at det er like før de bryter sammen.

Årsaken er at det alltid er god plass rundt nervene i ryggraden.

Crelins forsøk fra 1973 avslører at grunnlaget for kiropraktikken ikke holder vann. Skjeve ryggvirvler berører ikke nervene.

Men det betyr ikke nødvendigvis at behandlingen er håpløs – det er mulig at kiropraktorens press på ryggraden kan hjelpe mot andre problemer i ryggen, som bidrar til smerter og sykdom.

En lang rekke forsøk har tatt for seg den påstanden. I første omgang ser det ut til at behandlingen gir en forbedring i pasientenes symptomer. Problemet er at de fleste forsøkene er preget av en lang rekke helt grunnleggende feil, noe som gjør resultatene mer eller mindre ubrukelige.

Forskerne må derfor navigere forsiktig gjennom virvaret av forsøk når de skal finne sannheten om kiropraktikken.

Kiropraktorer forkaster teori

Kiropraktikkens far, Daniel David Palmer, var overbevist om at stort sett alle sykdommer i kroppen stammer fra ryggsøylen – og at alle disse sykdommene kunne behandles ved grundig fysisk bearbeiding.

Palmer bygget teorien på at nerver fra ryggsøylen når ut til alle organer i kroppen, og at nervene så ut til å bli påvirket hvis ryggvirvlene satt feil i forhold til hverandre.

Selv de minste forskyvningene av ryggvirvlene – så små at vi i dag ikke ville kunne se dem på en CT-skanning – resulterte ifølge Palmer i det han kalte vertebral subluksasjon: et trykk på nervene i ryggraden.

Han mente at 95 prosent av alle sykdommer skyldes vertebral subluksasjon, mens de resterende 5 prosentene skyldes forskyvninger i andre deler av skjelettet.

Mange såkalt ortodokse kiropraktorer slutter til seg fortsatt Palmers 125 år gamle påstander, og det er mulig å finne klinikker som tilbyr kiropraktisk behandling av ryggsøylen for å motvirke lidelser som hodepine, høyt blodtrykk, lavt blodtrykk, nedsatt lungefunksjon, svekket immunforsvar og mageproblemer.

I dag finnes det ingen beviser for at små forskyvninger i ryggsøylen skulle være årsaken til sykdom. Og mange kiropraktorer tar avstand fra Palmers ideer. De begrenser seg til å hevde at kiropraktisk manipulasjon av ryggsøylen kan lindre lokale smerter i ryggen.

Den versjonen av kiropraktikk dominerer blant annet på den femårige kiropraktorutdannelsen i Danmark og fire andre europeiske land – en universitetsutdannelse som har mange fag til felles med det tradisjonelle medisinstudiet.

De velutdannede kiropraktorene utøver behandlingen av ryggsmerter ved sykehus og private klinikker. Og i mange europeiske land får pasientene sine offentlige tilskudd – uansett om de har en henvisning fra en lege eller ikke. Men selv ikke denne moderate utgaven av kiropraktikk er det enighet om, og det er langt mellom forsøk som tyder på at det virker.

Små forsøk overdriver effekt

Den amerikanske kiropraktoren Sean Hannon skriver i 2004 en oversiktsartikkel der han gjennomgår «hundrevis» av studier som har testet effekten av kiropraktikk. Artikkelen kommer fram til at kiropraktikk har en klar og positiv virkning, og den har senere blitt flittig sitert av kiropraktorer over hele verden.

Ved nærmere ettersyn handler artikkelen imidlertid bare om 15 studier, som har blitt nøye utvalgte for å underbygge Hannons egen overbevisning.

Og når de enkelte forsøkene havner under lupen, faller bildet helt fra hverandre. I et av de omtalte forsøkene fikk tre av fire forsøkspersoner et bedre immunforsvar etter kiropraktisk behandling, mens et annet forsøk dokumenterte et fall i kolesteroltallet hos sju av ti personer – som var kiropraktorer selv.

Forsøk med så få forsøkspersoner har ingen verdi som dokumentasjon fordi de er ekstremt sårbare overfor tilfeldige variasjoner som ikke har noe med selve behandlingen å gjøre. Når flere personer blir tatt med i forsøkene, får vi et mer nøyaktig bilde av behandlingens effekt, og bildet er ofte markant annerledes enn det bildet som de små forsøkene kommer fram til.

Den amerikanske legen Paul Shekelle så i 2017 nærmere på problemet med for få forsøkspersoner i kiropraktikkforsøk. Han gjennomgikk 26 vitenskapelige forsøk som hadde testet effekten av kiropraktikk på akutte smerter i korsryggen, altså smerter som ikke hadde vart mer enn seks uker.

Bare tolv av forsøkene fulgte pasientene i mer enn to uker etter behandlingen og målte smertene på en brukbar skala. De 12 forsøkene hadde i gjennomsnitt 118 forsøkspersoner fordelt på to grupper – én som ble behandlet med kiropraktikk og én som fikk en annen behandling.

Til sammenligning testes legemidler typisk på mellom 300 og 3000 forsøkspersoner før de kan bli godkjent til bruk. 118 personer er ikke et pålitelig statistisk grunnlag, og hvis vi ser nærmere på tallene, avsløres en tydelig tendens.

Flere av de tolv forsøkene kom fram til at kiropraktikk var litt bedre enn den behandlingen det ble sammenlignet med. Men denne forskjellen i smertelindring er mye mer avhengig av hvor mange forsøkspersoner som var med i forsøket enn hvilken behandling kiropraktikk ble sammenlignet med.

Et forsøk med 29 forsøkspersoner kom fram til at kiropraktikk lindret smerter 23 prosent bedre enn stabiliserende ryggøvelser. Et forsøk med 239 personer kom derimot fram til at kiropraktikk bare lindret smerter to prosent bedre enn en helt virkningsløs placebobehandling.

Foreldre påvirker barna sine

Små forsøk er slett ikke kiropraktikkens eneste problem. Når effekten av behandlingen skal vurderes, er det viktig å ha et pålitelig sammenligningsgrunnlag. I 2018 utførte Tobias Sundberg fra det anerkjente svenske forskningsinstituttet Karolinska Institutet i Stockholm for eksempel en studie som omfattet 246 kiropraktikkpasienter – men ingen pasienter som ikke hadde fått en kiropraktisk behandling.

Studien konkluderte med at pasientene opplevde en markant forbedring i ryggsmertene etter behandlingen.

Det lyder kanskje som en suksesshistorie, men det er ikke like imponerende når vi husker på av at mange pasienter med ryggsmerter blir friske helt av seg selv – uansett om de blir behandlet eller ikke. Hvis forsøket også hadde omfattet pasienter som ikke ble behandlet, kunne forskerne trekke en mer pålitelig konklusjon.

Sundbergs studie har dessuten et annet problem. Ikke bare målte den pasienter som fikk en kiropraktisk behandling – den målte bare de som gjennomførte et fullt fireukers behandlingsforløp.

De pasientene som hoppet av underveis, ble ikke tatt med. Problemet er at folk hopper av fordi de føler at behandlingen ikke virker – og i Sundbergs studie gjaldt det 44 prosent av pasientene. Hvis de hadde blitt tatt med i beregningene, hadde resultatet sett annerledes ut.

I gode forsøk skal behandlingen sammenlignes med en annen behandling, for eksempel placebobehandling – og forskerne skal ta høyde for de forsøkspersonene som hopper av fra i begge behandlingsgrupper.

Forsøket blir enda sterkere hvis forskerne kan sørge for at ingen av pasientene vet hvilken behandling de får – dermed kan ikke pasientenes forventninger påvirke resultatet. Det er vanskelig å gjøre det med en behandling som består i å trykke hardt på ryggen, og det er ikke mange forsøk som har prøvd på det.

En analyse utført av kiropraktoren Dawn Dobson i 2012 så på fem forsøk som hadde testet effekten av kiropraktikk på kolikk – en lidelse som får spedbarn til å gråte i timevis hver eneste dag.

Analysen avslørte at forventninger til behandlingen – i dette tilfellet foreldrenes forventninger – hadde stor betydning for resultatene. Den samlede konklusjonen fra de fem forsøkene var at barna, ifølge foreldrene, gråt omkring 1,2 timer mindre om dagen hvis de ble behandlet med kiropraktikk enn hvis de fikk en annen behandling.

Men når Dobson bare så på de to forsøkene der foreldrene ikke var klar over hvilken behandling barna fikk, var resultatet mye mindre lovende: I det ene forsøket gråt barna mer etter behandling hos kiropraktor enn etter ingen behandling.

Kiropraktikk gir velvære

Det samlede bildet er ikke lovende for kiropraktikken. Kiropraktoren og forskeren Sidney Rubinstein fra Vrije Universiteit Amsterdam i Nederland foretok i 2012 en grundig analyse av 20 forsøk som hadde undersøkt effekten på akutte smerter i korsryggen, og som til sammen omfattet 2674 forsøkspersoner. Rubinstein kom fram til at kiropraktikk ikke forbedret pasientenes tilstand mer enn en placebobehandling.

I en annen analyse gjennomgikk Christine Goertz fra det amerikanske Palmer College of Chiropractic – etablerte av selveste kiropraktikkens far, Daniel David Palmers – 38 studier av kiropraktikks effekt på korsryggsmertene. Hun fant en liten positiv effekt av behandlingen, men konkluderte også med at forskningsfeltet bør ha klarere retningslinjer for forsøkene før vi kan trekke sikre konklusjoner.

Behandlingens effekt på lidelser lenger vekk fra ryggsøylen er enda mer tvilsom. En analyse fra 2006, med forskeren Michelle Proctor i spissen, fant ingen troverdige beviser for at kiropraktikk hjelper mot menstruasjonssmerter.

Og kiropraktoren Guillaume Goncalves konkluderte i 2018 med at kiropraktikk ikke kan forebygge lidelser som nedsatt lungefunksjon, nærsynthet, høyt blodtrykk og svekket immunforsvar.

Alt i alt viser studiene at kiropraktikk er en relativt ineffektiv behandlingsform, som imidlertid kanskje er litt bedre enn ingenting når det kommer til smerter omkring ryggsøylen.

Til gjengjeld føler mange kiropraktikkpasienter velvære ved en grundig bearbeiding av ryggsøylen. En stor studie viser at 14 prosent av de som besøker en kiropraktor, gjør det med velvære som det primære formålet. Og siden farlige bivirkninger er relativt sjeldne – selv om de forekommer – er det kanskje verdt det.