Homeopati: Har vann en hukommelse?

Blant forskere førte artikkelen til en voldsom debatt. Sjefredaktøren for tidsskriftet, John Maddox, tok med seg en gruppe eksperter til Benvenistes laboratorium for å se om de franske forskerne kunne gjenta resultatene sine etter at betydelige mangler i forsøkets metode hadde blitt rettet opp.

Det kunne de ikke. Senere har flere andre laboratorier utført forsøket, og gang på gang når de fram til at den banebrytende franske oppdagelsen ikke holder vann.

Men jubelen har ikke avtatt hos homeopatene. De behandler i dag flere hundre millioner mennesker over hele verden, og homeopati inngår i det offentlige helsesystemet i flere land – særlig i Europa.

Spørsmålet er om pasientene får noe ut av behandlingen – eller om de blir lurt. Ved første øyekast er ikke svaret klart. En rekke forsøk ser ut til å vise at homeopatiens fortynninger virker bedre enn vanlig vann på alt fra eksem til kreft. Andre forsøk viser det motsatte.

Men ikke alle forsøk er like gode. Mange overholder ikke vitenskapens mest grunnleggende regler – og resultatet er en total fordreining av behandlingens effekt. Når de misvisende forsøkene sorteres ut, blir bildet plutselig mye klarere.

Medisiner blir til rent vann

«Likt kurerer likt» – Samuel Hahnemanns grunnleggende prinsipp for homeopatien er enkelt. Det betyr for eksempel at hvis du har et utslett på huden, så kan det kureres med en kraftig fortynning av et stoff som i høyere konsentrasjoner gir samme type utslett.

Hahnemann kunne angivelig få kviser til å forsvinne ved å gi pasientene sine en fortynning av avskrap fra utslett forårsaket av reveskabb.

Under sine forsøk kom Hahnemann fram til at selve fortynningsprosessen var viktig. Han utviklet en metode der han fortynnet oppløsningen 100 ganger, ristet den, tok ut en liten mengde og fortynnet den 100 ganger, ristet, tok ut litt og fortynnet igjen og så videre.

Hver fortynning kalles C, så 3C er tre fortynninger og en samlet fortynning på 100 x 100 x 100, det vil si en million, ganger.

Hahnemann – og dagens homeopater – mener det homeopatiske middelets effekt blir forsterket ved hver fortynning, samtidig med at den symptomframkallende virkningen reduseres.

Etter hver fortynning inneholder oppløsningen færre og færre molekyler av middelet – ved 10C vil det bare være noen få molekyler igjen, og ved 12C vil det etter all sannsynlighet ikke være et eneste igjen.

Likevel bruker homeopatene typisk fortynninger på 30C eller helt opptil 200 C. Når fortynningen er ferdig, blir væsken som regel sprøytet på sukkerpiller som pasienten kan ta.

Homeopatiens tilhengere har fortsatt ikke funnet en forklaring på hvordan et stoff som ikke lenger er til stede, kan helbrede pasienter. Som Hahnemann holder de seg til løst formulerte teorier som ikke er vitenskapelig etterprøvd.

Forsøk fordreier virkeligheten

Homeopatenes manglende evne til å forklare hvordan behandlingen virker, er ikke et problem i seg selv.

En behandling kan godt virke selv om vi ikke forstår hvordan det skjer. Det er bare én måte å finne ut om den virker – den må testes på pasienter.

Men et slikt forsøk må planlegges nøye. En rekke tilsynelatende ubetydelige feil kan gjøre resultatene ubrukelige.

En av de mest åpenbare feilene er å bruke for få forsøkspersoner – et forsøk med noen få pasienter er veldig sårbart overfor tilfeldigheter, og resultatene vil ikke ha mye å gjøre med behandlingen.

I tillegg til at forskerne må teste behandlingen på et passe stort antall pasienter, må de også inkludere en kontrollgruppe i forsøket.

Kontrollgruppen består av pasienter som har samme lidelse som behandlingsgruppen og har samme variasjon i alder, kjønn og så videre.

Den eneste forskjellen er at pasientene i kontrollgruppen ikke får behandlingen – de mottar noe annet, som ofte består av fullstendig uvirksomme sukker- eller kalktabletter.

Kontrollgruppen er viktig fordi selve ritualet omkring behandlingen – å snakke med behandleren og ta en pille – noen ganger er nok til å forbedre pasientenes tilstand.

Dette fenomenet kalles placeboeffekten, og uten en kontrollgruppe i forsøket kan ikke forskerne vite om endringen i pasientenes symptomer skyldes selve behandlingen eller bare er et resultat som stammer fra placeboeffekten.

Å ta med en kontrollgruppe er imidlertid ikke nok.

Det er ekstremt viktig at forskerne sikrer at ingen av pasientene i forsøket vet hvilken gruppe de tilhører – hvis de vet det, kan placeboeffekten ende med å bli større i den ene gruppen enn i den andre.

Behandleren kan heller ikke vite hvilken gruppe den enkelte pasienten tilhører – hvis han gjorde det, ville han bevisst eller ubevisst kunne påvirke resultatet til den ene eller den andre siden.

Et forsøk der verken pasient eller behandler vet hvem som mottar hvilken behandling, kalles et dobbeltblindet forsøk. Men det er andre ting som kan komme til å påvirke resultatet.

I noen forsøk er det en lege som står for fordelingen av pasientene i de to gruppene, men selv om han eller hun gjør sitt beste for å gjøre det tilfeldig, ender det som regel ikke slik.

Bevisst eller ubevisst kan legen ha en tendens til for eksempel å sende de friskeste personene i den ene gruppen – et fenomen som gang på gang har vist seg å fordreie resultatene til behandlingens fordel.

Den riktige løsningen er å la en datamaskin fordelt pasientene.

Homeopati stryker på testen

Dårlig planlagte forsøk er vanlig innen medisinens verden.

Flere studier peker for eksempel på at under halvparten av forsøkene på mennesker klarer å fordele pasientene tilfeldig i behandlings- og kontrollgruppen. Derfor kan det være vanskelig å vurdere om en bestemt behandling virker eller ikke.

Løsningen er at uavhengige forskere gjennomgår samtlige forsøk som tester behandlingen – eller et representativt utsnitt av dem – og sørger for å sortere vekk de dårligste, slik at vi kan få et mer nøyaktig bilde av behandlingens effekt. En slik studie kalles en metaanalyse.

I 2005 gjennomgikk en gruppe forskere fra Universität Bern i Sveits og University of Bristol i England 110 forsøk som testet effekten av homeopatiske behandlinger, og sammenlignet dem med 110 forsøk som undersøkte mer konvensjonelle behandlinger.

En grundig gjennomgang av forsøksmetodene som hadde blitt brukt, viste at bare 21 av forsøkene med homeopati og 9 av forsøkene med konvensjonell medisiner kunne betraktes som troverdige.

Analysen avslørte også at jo dårligere forsøkene var, jo større effekt av behandlingen kom de fram til. Alt i alt var behandlingseffekten omkring 40 prosent bedre i de dårlige forsøkene enn i de gode. Når forskerne bare så på de gode forsøkene, så de en tendens til at de konvensjonelle behandlingene hadde en viss virkning, mens homeopatien ikke var bedre enn placebo.

Grundige metaanalyser, som hver og en gjennomgår bevisene for den enkelte behandlingens virkning på den enkelte sykdommen, er avgjørende for at legene kan gi pasientene sine best mulig behandling. Og det er utført massevis av dem på homeopati.

Australias medisinske forskningsråd samlet i 2015 en lang rekke metaanalyser i en stor rapport som vurderte virkningen av homeopatisk behandling på 61 ulike lidelser.

For 6 av sykdommene hadde behandlingen aldri blitt sammenlignet med placebo, så her var det umulig å trekke noen konklusjoner.

For 29 av sykdommene fantes det bare ett forsøk som sammenlignet behandlingen med placebo, og ingen av disse forsøkene overholdt kravene til troverdige forsøk.

Heller ikke en rekke forsøk på 14 andre lidelser bestod testen. I alt fant de australske forskerne bare 13 lidelser der det var tilstrekkelig troverdige forsøk til å trekke en klar konklusjon om effekten av homeopati.

For alle 13 sykdommer var svaret det samme: Homeopatiske behandlinger er ikke mer effektive enn placebo.

Placebo kan ikke kurere deg

Homeopatiens problemer med troverdigheten får støtte fra flere nye metaanalyser.

Tre av dem kom fra forskere som var tilknyttet Den Britiske Homeopati-foreningen – en forening som kun eksisterer for å støtte homeopati som behandling, så problemet er nå også anerkjent her.

De oppfordrer til nye og bedre tester av den omstridte behandlingsformen.

I mellomtiden bruker millioner av mennesker homeopatiske midler som ikke har noen virkning. Problemet er at mange pasienter velger å utsette eller si nei til en konvensjonell behandling med en dokumentert effekt til fordel for homeopati eller en annen alternativ behandling.

Flere studier viser at slike valg forbundet med markant lavere overlevelsesrate blant for eksempel kreftpasienter, så situasjonen er alvorlig.

En annen bekymring er at mange land mangler kontroll med produksjonen av homeopatimidler. Det er særlig problematisk fordi noen av midlene er fortynninger av giftige stoffer eller av væsker med bakterier, blant annet lymfe fra kyr med tuberkulose eller utflod fra menn med gonoré.

Homeopati er likevel ganske ufarlig i seg selv, og noen mener behandlingens evne til å framkalle en helbredende placeboeffekt er grunn nok til gi den til pasientene.

Studier tyder på at placeboeffekten kan redusere subjektive symptomer, for eksempel smerte og kvalme, hos visse pasienter. Men ingenting tyder på at den påvirker den underliggende sykdommen – den kan for eksempel ikke bekjempe en kreftsvulst.

Placeboeffekten kan dessuten oppnås uten å villede pasientene. Nye forskning viser at pasienter kan oppleve en placeboeffekt selv om de er helt klar over at de bare får sukkerpiller.

Så mens vi venter på troverdige forsøk som bekrefter Jacques Benvenistes omstridte resultater og viser at homeopati virker bedre enn placebo, råder forskerne pasienter til ikke å legge livet sitt i homeopatenes hender.