Selv for den mest selvopptatte kan det være vanskelig å forstå, men solen går faktisk i bane rundt deg. Tyngdekraften er en mektig naturkraft som river og sliter i alt.
Den holder deg fast i stolen, månen fast i bane rundt jorden og jorden fast i bane rundt solen, men kraften virker begge veier. Du trekker også i solen.
Og med en enkel formel som ble formulert for flere hundre år siden, er det mulig å beregne hvor mye.
Tyngdekraft kalles også gravitasjon og er en av de fire grunnleggende naturkreftene som holder universet sammen (de tre andre er svak og sterk kjernekraft og den elektromagnetiske kraften).
Gravitasjonen har uendelig rekkevidde, men hvor mye gjenstander trekker i hverandre, avgjøres av både gjenstandenes masse – «vekten» – og den innbyrdes avstanden.
Solen er mer enn 300 000 ganger så tung som jorden, og ettersom gravitasjonens rekkevidde er ubegrenset, skulle man tro at stjernen vår ville trekke deg, og alt annet i solsystemet, inn i sitt glovarme inferno. Men solens sentrum er 150 000 000 kilometer unna, og derfor er tiltrekningen forholdsvis svak.
Avstanden fra deg til jordens sentrum er bare om lag 6000 kilometer, så selv om jorden er mye lettere enn solen, betyr den korte avstanden at du bevarer bakkekontakten.
Hvis du reiser bare litt vekk fra jordens overflate, reduseres gravitasjonskraften.
Den internasjonale romstasjonen, ISS, befinner seg omkring 400 kilometer oppe og 6400 kilometer fra jordens sentrum. Her oppe er tyngdekraften om lag ti prosent lavere enn på jordens overflate.
Astronautene på ISS slipper ikke unna jordens gravitasjon selv om de går i bane. Faktisk er de i kontinuerlig fritt fall. Men de treffer aldri jorden siden ISS samtidig suser rundt jorden i 28 000 km/t.
Alt går i bane rundt hverandre
Jorden opplever den samme likevekten. Solens masse trekker på den, men siden kloden vår beveger seg rundt solen i 100 000 km/t, slynges den samtidig utover med samme kraft.
Og det var nettopp bevegelser i solsystemet som satte vitenskapsfolk på sporet av gravitasjon.
Den berømte – men usanne – myten sier at naturforskeren Isaac Newton fikk ideen til tyngdekraften da han fikk et eple i hodet.
Den sanne historien er at den tyske astronomen Johannes Kepler hadde bevist at planetene ikke beveger seg rundt solen i perfekte sirkler, men i elliptiske baner. Det satte i gang en jakt på en forklaring på hva slags usynlig kraft som trekker i planetene, og den forklaringen ga Newton med tyngdeloven i 1687.
Alle gjenstander påvirker hverandre med en tiltrekkende kraft som er avhengig av gjenstandenes masse og den innbyrdes avstanden.
Konsekvensen er at jorden ikke bare går i bane rundt solen. Solen går også i bane rundt jorden.
Planeten vår trekker i solen, og de to legemene går derfor i bane rundt et felles tyngdepunkt. Men siden solen veier langt mer enn jorden, er dette punktet nærmere solens sentrum enn jordens.
Planetenes baner er enda mer kompliserte siden de selvfølgelig også trekker i hverandre med ulik kraft.
Og i teorien bidrar også du til beregningen fordi du trekker i jorden, solen og resten av universet.