Kan vi forestille oss mer enn tre dimensjoner?

Vårt velkjente rom har tre dimensjoner, verken mer eller mindre. Men tiden kan godt oppfattes som en form for fjerde dimensjon. Grunnen er at den kan måles, og for øvrig har tiden mange av de egenskapene som ellers blir tillagt rommet. Jevnfør den nesten selvmotsigende betegnelsen ”tidsrom”. I Albert Einsteins spesielle relativitetsteori opptrer rom og tid som uatskillelige komponenter i en abstrakt struktur. Strukturen kalles romtiden og har da fire dimensjoner. Vi kan oppfatte romtiden som samlingen av alle ting eller begivenheter som har eksistert, eksisterer, og som vil komme til å eksistere. I romtiden kan vi ikke si at tiden ”går”. Den rett og slett er der, og blir i dette tilfellet å betrakte som den fjerde dimensjon. I den moderne fysikkens strenge- og membranteorier forekommer det enda mer eksotiske rom. I dette tilfellet kan antallet dimensjoner oppgis til så merkelige tall som for eksempel 11 og 26. Om alle teoriene blir det imidlertid forlangt at det direkte påviselige antallet dimensjoner skal være fire – tre romdimensjoner og en tidsdimensjon. De andre dimensjonene må vi forestille oss – om mulig – som sammenkrøllet i bitte små løkker, så små at de ikke kan observeres direkte. Kanskje vil det nye årtusenets fysikk venne menneskene til å tenke i rom med flere dimensjoner enn vi gjør i dag. Men vi vil nok fortsatt nøye oss med å se oss selv som vesener med bare høyde, bredde og tykkelse.