Radioaktiv stråling deles inn ofte i tre typer: alfa-, beta- og gammastråling. Alfastrålingen er den farligste, men den stanses lettere, enn de to andre.
Alfastråling består av kjernene i heliumatomer som farer gjennom lufta med en fart på 10 000-20 000 km/s. Hvis vi sammenligner med betapartikler, som egentlig er elektroner, er det tydelig hvem som er farligst: Hvis betapartikler var på størrelse med en ert, ville alfapartiklene være stålkuler med en masse på 8 kilo og en diameter på 12 centimeter.
Rekkeviden er kort
Heldigvis er alfapartiklenes rekkevidde veldig kort – selv i luft er det ikke mer enn noen få centimeter. Alfapartiklene kan imidlertid være farlige hvis de finner veien inn i kroppen, for eksempel ved å puste inn radioaktive gasser som radon.
Stråling passerer tvers gjennom
Alfastråling (rød pil)
Består av tunge heliumkjerner. Bare en enkelt alfapartikkel kan skade mer enn 100 000 molekyler. Men partiklene kan ikke trenge igjennom huden, så de er bare farlige ved forgiftning.
Betastråling (blå pil)
Elektronene i betastrålingen har en mye større gjennomtrengningsevne og en ti ganger så lang rekkevidde som alfapartiklene. Men de er mindre, og ødelegger ikke molekylene i kroppen like effektivt.
Gammastråling (grønn pil)
De energirike elektromagnetiske gammastrålene oppstår ved radioaktiv nedbryting. I store doser kan gammastråling være livsfarlig, men normalt utsettes vi ikke for kraftige gammakilder.
Stråling ødelegger vannmolekyler
Kroppen består hovedsakelig av vann, og alfapartiklene ødelegger derfor først og fremst vannmolekyler. Det skaper såkalte frie radikaler – ustabile molekyler som må stjele elektroner fra andre stoffer for å bli stabile.
Den prosessen danner blant annet hydrogenperoksid, som dreper cellene. Alfapartikler kan dessuten ødelegge DNA og dermed skape farlige mutasjoner.