Friksjon, også kalt glidemotstand, har naturlig nok noe å gjøre med overflatebeskaffenheten på et materiale. En svært glatt og jevn overflate, som for eksempel is, vil gi lavere friksjon enn en ru og knudrete overflate som betong. Det skyldes rett og slett at utspring på det ene legemet søker til fordypningene på det andre, slik at det trengs ekstra krefter for å trekke dem fri igjen. Men de elektromagnetiske kreftene mellom atomer spiller også stor rolle. Når to legemer har nærkontakt, vil atomene så å si holde fast i hverandre og dermed virke i motsatt retning av bevegelsen. Dette fører til at den kinetiske energien (bevegelsesenergien) omdannes til varme. Fenomenet tas blant annet i bruk når man stryker av en fyrstikk.
De elektromagnetiske kreftene har så stor betydning at de påvirker markant hvor kraftig friksjonen blir. Dette gjelder for eksempel tre materialer som is, glass og gummi som alle hver for seg er meget glatte, men som har henholdsvis lav, middels og høy friksjon. Den innbyrdes forskjellen skyldes at atomene og de tilhørende elektronskyene påvirker hverandre ulikt, avhengig av hvilken type de er. Det betyr at de enkelte atomene ikke glir jevnt bortover hverandre, men nærmest hopper og danser av sted. Fysikerne opererer med flere typer friksjon, men i hovedsak statisk og dynamisk friksjon.
Vil man eksempelvis skyve på en bok som ligger i ro, må man først overvinne den statiske friksjonen. Når boken er i bevegelse, opptrer den dynamiske friksjonen. I hverdagen er friksjon helt nødvendig for at ting kan fungere. I en bil er det friksjonen som sørger for at motorkraften blir overført til veien via dekkene. Derfor utvikles dekkene til å ha høyest mulig friksjon, mens motordelene smøres med olje slik at friksjonen blir redusert og motorkraften ivaretatt.