Hvorfor kan man slå ild med flint?

Flint frembringer ild når den slås mot et jernholdig materiale. Det skyldes at flint er en av naturens hardeste berg-arter og derfor kan slå jernpartikler av stål eller svovelkis. Energien fra slaget gjør jernpartiklene så varme at de tar fyr, det vil si at de blir til glør som kan antenne et lettantennelig materiale, for eksempel knusk eller dunkjevledun. Allerede våre forfedre i steinalderen visste at flint kunne brukes til å lage ild. Arkeologer har for eksempel funnet flintdolker som bærer spor av at skaftet har vært brukt til å slå ild med. Fra gravhauger vet vi også at bronsealderfolk ofte bar med seg en lærpung med fyrtøy som besto av en flintstein, svovelkis og et opptenningsmateriale. Dette var bronsealderens fyrstikkeske. Flint har også hatt stor militær betydning, for på 1500-tallet ble den en integrert del av tidens skytevåpen. Man oppfant nemlig en hane med flint som frembrakte gnister, som i sin tur antente kruttladningen i gevær- eller pistolløpet. Siden de første skytevåpnene kom på 1300-tallet, var kruttet blitt antent av en brennende lunte. Den nye såkalte børseflinten var fastspent på hanen, som ved trykket på avtrekkeren slo hardt ned mot et stykke fyrstål slik at kruttet ble antent og skjøt kulen ut av løpet. Et stykke børseflint holdt imidlertid bare til 20–50 skudd. Børseflint var i militær bruk helt frem til omkring 1850.