Flere ulike synsbedrag gjør at det ser ut som solen og månen har ulike, varierende farger over tid.
For det første lyser solen selv, mens månen bare reflekterer sollys.
Sollys består faktisk av alle farger, altså ville det se hvitt ut hvis vi oppfattet alt sammen. Men atmosfæren sprer særlig de fiolette, blå og grønne nyansene av lyset. Derfor treffer røde, oransje og særlig gule farger oss ved høylys dag.
Står solen lavere over horisonten, går lyset gjennom en større del av atmosfæren på veien. De lengste bølgelengdene av lys – de rødlige – har lettest for å tilbakelegge den lengre avstanden, og derfor ser solen mer rød ut.
Månens egen farge – først og fremst grå – påvirker det lyset som den reflekterer ned til oss. Dessuten blir lyset, akkurat som sollyset, spredt av atmosfærens molekyler før det når fram til øynene våre.
Månens farge ser derfor også ut til å endre seg alt etter posisjonen på himmelen. Men også den relative lysstyrken spiller inn.
Øynene oppfatter nemlig verden ved hjelp av tapper og staver. Stavene er veldig lysfølsomme, men ikke så detaljorienterte. Tappene er mindre lysfølsomme, men er lyset kraftig nok, fanger de til gjengjeld opp flere farger og detaljer enn stavene gjør.
Kraftig sollys vil derfor framstå som mer fargerikt enn månens svakere lys, som vanligvis vil tendere mot en mer svart-hvit palett.
Himmellegemene kan også frambringe andre farger, slik som fiolett og rosa, hvis atmosfæren for eksempel er full av partikler fra vulkanutbrudd eller skogbranner.
