Noen fysikere betrakter plasma som en tilstandsform på linje med den faste, den flytende og den i luftform. Men dette er ikke så helt enkelt.
En tilstandsform karakteriseres nemlig av to ting:
For det første at overgangen fra én til en annen fase skjer brått og ved bestemte omstendigheter, uten noen type mellomform. Det gjelder for eksempel is som smelter og blir til vann.
For det andre må stoffet oppnå bestemte egenskaper.
Plasma tilfredsstiller det andre kravet, men ikke det første. Plasma oppstår nemlig gradvis når en gass tilføres ekstreme mengder varme.
Varmen får elektronene til å bevege seg stadig raskere rundt atomkjernen, og før eller siden begynner de å rive seg løs slik at elektroner og kjerner blir helt atskilt.
Stoffet sies å befinne seg i plasmaform når samtlige molekyler til slutt er spaltet i elektroner og atomkjerner.
Plasma forekommer sjelden på Jorden og i naturlig tilstand bare som deler av flammer og lyn. Til gjengjeld utgjør plasma størstedelen av Solen og stjernene og er den mest utbredte tilstandsformen i universet.
Fysikerne opererer for øvrig med enkelte andre tilstands-former, for eksempel superstoff, Bose Einstein-kondensat og paramagnetisk fase.