uranium centrifuge

Hvordan virker en uransentrifuge?

En uransentrifuge brukes i prosessen hvor man beriker uran. Les her hvordan.

Naturlig uran består nesten bare av to forskjellige isotoper, nemlig 99,3 prosent uran-238 og 0,7 prosent uran-235. Det er bare den sistnevnte typen som kan spaltes og inngå i kjedereaksjoner i en atomreaktor. Uranet kan altså først tas i bruk når andelen uran-235 har økt. Det er dette som kalles å berike uranet.

Kjemisk sett ligner de to variantene hverandre til forveksling, og det er vanskelig å skille dem. Men uran-238 veier 1,3 prosent mer enn uran-235, og denne lille forskjellen kan man bruke hvis man har uran i gassform.

Derfor må man oppløse uranmalmen i syre og la den gjennomgå flere kjemiske prosesser før man står igjen med uranheksafluorid (UF6), som ikke krever særlig mye varme for å bli til en gass.

Når uranheksafluoridgassen slynges raskt rundt, fører sentrifugalkreftene til at de tyngre uranheksafluoridmolekylene med uran-238 samles i ytterkanten av sentrifugen, mens de lettere molekylene med uran-235 havner innerst. Slik sorterer man molekylene for å få en gass med høyere konsentrasjon av uran-235. Så må gassen bare reagere med hydrogen før man endelig har fått beriket uran.

Tungt uran slynges bort

I naturlig uran utgjør uran-235 under én prosent. Andelen må økes før det kan brukes i en reaktor.

  1. Uranheksafluorid i gassform føres inn i en roterende sentrifuge.

  2. De tyngste gassmolekylene med uran-238 samles opp og ledes ut.

  3. Midt i sentrifugen er det mest uran-235. Det føres videre til neste sentrifuge sammen med gassen.