Vi hadde sex med alt og alle: Du er en lett blanding

Med en børste fjerner Émile Ennouchi de siste støvkornene og løftene funnet opp i den sterke afrikanske sola.

Kraniet er litt skjevt etter mange årtusener i bakken, men er ellers i god stand. Langsomt roterer han det og betrakter det fra alle vinkler mens han lar fingrene gli over den fortykkede knokkelen over øyehulene.

Året var 1961, og antropologen Ennouchi ledet de omfattende arkeologiske utgravingene ved Jebel Irhoud 50 kilometer sørøst for byen Safi i Marokko. Det godt bevarte funnet ble først identifisert som neandertaler, men senere fant forskere så mange likheter med vår egen art at det ble klassifisert som en tidlig Homo sapiens.

Alderen ble anslått til om lag 160 000 år, og dermed passet kraniet med teorien om menneskets opprinnelse som har vært gjeldende fram til for kort tid siden.

Den gikk ut på at Homo sapiens oppsto i Øst-Afrika for omkring 200 000 år siden, og herfra spredte det overlegne moderne mennesket seg ut over planeten fram til om lag 60 000 år siden.

Men i 2017 klarte forskere å datere Jebel Irhoud-funnet mer presist. Kraniet er ikke 160 000, men 315 000, år gammelt. Dermed har arten vår, Homo sapiens, med ett blitt omkring 100 000 år eldre.

Kraniet fra Jebel Irhoud rokker ikke bare ved det tidspunktet da det moderne mennesket oppsto, men også ved teorien om at det skjedde i Øst-Afrika – for hvordan kan det da henge sammen at det eldste eksemplaret er funnet 6000 kilometer unna – i Marokko?

Men kraniet rommer kanskje også en del av svaret. Selv om det er et individ av Homo sapiens, peker noen trekk i retning av eldre arter, og det samme gjelder flere andre Homo sapiens-funn: De blander moderne og mer opprinnelige trekk.

Stamfedrene våre minnet altså mer om en broket storfamilie med mange blandingsformer enn om en rendyrket art.

Homo sapiens oppsto i hele Afrika

Funnet av den eldste Homo sapiens langt fra menneskets antatte vugge i Øst-Afrika har fått forskere til å forlate den gamle teorien og begynne på nytt.

I 2018 la en gruppe antropologer under ledelse av Eleanor Scerri fra University of Oxford i Storbritannia fram teorien «afrikansk multiregionalisme». Teorien sier at de kjennetegnene som i dag definerer Homo sapiens, oppsto litt etter litt over flere hundre tusen år i mindre grupper av mennesker over det meste av Afrika.

De første eksemplarene av arten Homo sapiens var vesentlig mer ulike fra hverandre enn mennesker er i dag – tross variasjonen vi i dag ser i høyde, omfang og hudfarge. De store forskjellene skyldtes at grupper av mennesker utviklet seg uten kontakt med hverandre i perioder på titusenvis av år.

Hvis det var mulig å reise tilbake i tiden og besøke alle, ville vi se at ingen av dem lignet oss på et prikk.

Noen hadde robuste kjever og tenner, andre en kraftig knokkelknoll i nakken som var feste for solide halsmuskler, og andre igjen en skrånende panne og en massiv beinbue over øynene, som vi ser hos menneskets eldre forfedre.

Likevel betrakter forskerne dem som Homo sapiens, fordi de samtidig hadde flere nåtidige mennesketrekk som for eksempel et smalt bekken, en stor hjerne i et kuleformet kranium og spinkle tenner i en smal kjeve.

Afrikansk multiregionalisme er i dag den teorien som ifølge mange forskere best forklarer at det 315 000 år gamle Jebel Irhoud-mennesket og andre nesten like gamle afrikanske funn har moderne anatomiske kjennetegn, mens de samme trekkene er fraværende på noen mye yngre funn.

Teorien setter samtidig en stopper for jakten på det forskerne kaller en autapomorfi for det moderne mennesket. Det vil si ett enkelt kjennetegn som gjør det mulig å skille «oss» fra «dem» (fordi det finnes hos alle moderne mennesker, men ikke hos noen av de artene som vi er nærmest beslektet med).

Et slikt trekk eksisterer ikke hvis Homo sapiens utviklet seg slik Eleanor Scerri beskriver det. Dermed blir det også umulig å trekke klare grenser mellom Homo sapiens og andre menneskeformer som også utviklet seg fra arten Homo heidelbergensis.

De fleste forskere tror det skjedde en gang for mellom 315 000 og 400 000 år siden, for lenger tilbake har funnene bare antydninger til moderne trekk.

Mennesket nådde tidlig til Kina

Bevæpnet med den nye historien om Homo sapiens i Afrika tar forskerne nå også et nytt blikk på når forfedrene våre tok spranget fra sitt opprinnelige kontinent og spredte seg over store deler av kloden.

Hittil har den utviklingen blitt datert til om lag 60 000 år siden, men i 2015 fant forskere i en hule i det sørlige Kina 47 tenner som umiskjennelig var fra Homo sapiens. Tennene kunne ikke dateres direkte, men laget over tennene hadde en alder på 80 000 år.

Samtidig er fossile knokler fra elefant, hyene og panda i samme lag som tennene datert til 120 000 år før vår tid.

Selv om det gir et bredt spenn for når anatomisk moderne mennesker bodde i hulen, må de nesten med sikkerhet ha forlatt Afrika mye tidligere enn for 60 000 år siden.

Nærmere studier har imidlertid pekt på at tennene er slitt på samme måte som moderne tenner, og det har fått en del forskere til å tvile på om de i praksis er så gamle. Enkelte har faktisk foreslått at det må være gått noe galt under utgravingene, altså at funn fra ulike lag har blitt blandet.

Men teorien om at mennesket utvandret mye tidligere fra Afrika, fikk ytterligere vind i seilene i 2018. I Misliya-hulen i den nordlige delen av Israel fant en gruppe forskere ledet av professor Israel Hershkovitz fra universitetet i Tel Aviv en overkjeve med åtte tenner som tydeligvis har sittet i munnen på en Homo sapiens.

Funnet ble datert til mellom 177 000 og 185 000 år siden, og dermed er det nå nesten sikkert at Homo sapiens forlot Afrika lenge før de store utvandringsbølgene for om lag 60 000 år siden.

Hvor langt disse første moderne utvandrerne nådde, og om de har etterkommere i dag, er uvisst, men i tillegg til tennene fra det sørlige Kina er det flere tegn på at reisen ikke sluttet i Israel.

I 2018 fant forskere for eksempel en fingerknokkel i Saudi-Arabia som også stammer fra en tidlig Homo sapiens. Den er datert til for 88 000 år siden, og det tyder på at forfedrene våre i hvert fall spredte seg til Den arabiske halvøy, som den gang var mye frodigere enn i dag.

Andre menneskearter lever i oss

Hvis det levde Homo sapiens utenfor Afrika for kanskje 200 000 år siden, var den perioden da forfedrene våre overlappet med andre menneskearter, mye lenger enn hittil antatt.

Forskerne har i mange år visst at det moderne mennesket levde i de samme delene av Europa som neandertaleren for mellom 40 000 og 45 000 år siden. Men med en tidlig utvandring fra Afrika møtte forfedrene våre med sikkerhet også en eller flere av de andre menneskeartene som allerede bebodde store deler av kloden.

Ikke nok med at forfedrene våre bebodde de samme områdene som andre menneskearter – de må også ha fått barn med dem, viser analyser av genene til mennesker som lever i dag.

Mellom 1 og 4 prosent av DNA-et hos moderne europeere stammer altså fra neandertalere, og noen steder i det sørøstlige Asia og Oseania har innbyggerne opptil 5 prosent DNA fra denisova-mennesket – en menneskeart som er identifisert ut fra noen få knokkelfunn i en hule i Altaifjellene i Sibir.

Temming av ulver ga oss en fordel

Oppdagelsen av at forfedrene våre fikk barn med de andre menneskeartene, har gjort mysteriet om hvorfor de forsvant enda større. Vi finner kanskje aldri det endelige svaret, men forskerne har flere teorier om hvilke begivenheter som kan ha utspilt seg.

Kanskje møtte vi de andre med åpne armer – og smittet dem med sykdommer som de ikke hadde motstandskraft mot.

Kanskje var det temmingen av ulven som ga en avgjørende fordel i jakten på storvilt. Det kan ha utkonkurrerte de andre over tid – det har den amerikanske antropologen Pat Shipman nylig foreslått. Eller kanskje forsvant de først og fremst av naturlige årsaker.

Et av de voldsomste vulkanutbruddene i Europas historie, som jevnet supervulkanen Campi Flegrei i Italia med jorda, fant for eksempel sted for om lag 39 300 år siden – akkurat da de siste sporene av de vestlige neandertalerne forsvinner.

De siste årenes oppdagelser har vist at både opprinnelsen og utbredelsen av Homo sapiens er mye mer komplisert enn den tradisjonelle forklaringen.

Vi vet nå at vi oppsto over hele Afrika, at vi utvandret i flere bølger, den første allerede for nesten 200 000 år siden, og at det moderne mennesket levde sammen med andre menneskearter i titusenvis av år.

Hvis forskerne har lært én ting av de siste årenes oppdagelser, er det at historien slett ikke er fortalt ferdig. Kunnskapen vår om menneskets historie bygger på veldig få funn, og en ny datering av et enkelt kranium fra
Marokko var derfor nok til med ett slag å gjøre arten vår mye eldre.

Et sted i jordlagene ligger det utvilsomt et nytt funn og venter på å omskrive menneskets historie igjen.