Earth covered in ice

Var det istid bare på den nordlige halvkulen?

For 18 000 år siden hadde isen et solid grep om kloden, men nådde den også ned til områdene sør for ekvator?

Da det sist var istid, lå store deler av den nordlige halvkulen skjult under enorme kontinentale breer, såkalte isskjold. Som ustoppelige dypfryste tunger veltet de frem og underla seg områder i Nord-Amerika, Skandinavia, Sibir, Himalaya og store deler av det som i dag er Kina, helt til de nådde sin maksimale utbredelse for ca. 20 000–25 000 år siden. Isskjoldene var opptil 2000 meter tykke og bandt så mye vann at verdens havnivå sank med opptil 130 meter.

Men den nordlige halvkulen var ikke alene om å føle istidens påvirkning. Temperaturen sank over hele kloden, og på den sørlige halvkulen dukket det opp ett enkelt isskjold. Det dekket på langt nær så store arealer som i nord, men strakte seg tross alt langs Andesfjellene i vår tids Chile og dekket Patagonia mot sørspissen av Sør-Amerika.

En istid er altså en global hendelse. Til gjengjeld er overgangene mellom istidens kalde og milde perioder ikke synkronisert på de to halvkulene. Iskjerneanalyser fra Grønland og Antarktis viser et langt mer stabilt klima i sør. Det skyldes at en større del av den sørlige halvkulen er dekket av hav. Vannmassene inneholder en enorm varmereserve som får temperaturen til å endre seg langsommere og mindre drastisk enn i nord.

Slik begynner en istid

  1. En istid sammenfaller med perioder når sonen omkring 65 °N mottar et minimum av solenergi i sommerhalvåret.

  2. Den svake solstrålingen fører til at vintersnøen ikke smelter. Hvite flater øker mengden solstråler som reflekteres til rommet.

  3. Globalt sett synker temperaturen, og mer snø blir liggende. Fenomenet er selvforsterkende og kalles ”positiv tilbakekobling”.