For omkring 100 000 år siden, den gang mammuter streifet rundt på jorden, stupte temperaturen på den nordlige halvkule slik at store områder ble dekket av tykk is.
Og på bare 10 000 år utvikler lokale isbreer seg til enorme ismasser som dekket store deler av det som i dag er Canada, Europa og Sibir.
To spørsmål har derfor opptatt paleo-klimaeksperter: Hvor kom all isen fra? Og hvordan kunne ismassene vokse seg så massive så raskt?
En ny studie leverer kanskje svaret.
De gigantiske mammutene trivdes under den siste istiden.
Jordens bane rundt solen bestemmer istid
Istider bestemmes av jordens bane rundt solen. Banen kan gå fra å være elliptisk til nesten helt rund. Samtidig oppstår det små endringer i jordaksens vinkel.
Disse variasjonene har innflytelse på hvor store mengder solstråling som kommer fram til jordens overflate. Dermed har det betydning for hvor varmt eller kaldt det blir på jorden.
Disse endringene kalles glasiale sykluser, og den forrige begynte for 116 000 år siden, da enorme ismasser endte med å dekke den nordlige halvkule.
Isen brukte bare 10 000 år på å vokse og på å smelte.
Skandinavia burde være isfritt
Mens det gir god mening at de områdene som i dag er Canada og Sibir, ble dekket av is, så har det skapt en del pannerynker hos eksperter når de har måttet forklare at isen også dekket varmere områder i Skandinavia og resten av Nord-Europa.
Det varme vannet som den nordatlantiske havstrømmen tar med seg, burde ha bidratt til å gjøre Skandinavia stort sett isfritt.
For å finne svaret utviklet forskerne en kompleks analysemodell som kalles Community Earth System Model. Modellen kunne gjenskape de klimaforholdene som eksisterte i begynnelsen av den siste istiden.
Forskerne oppdaget at passasjer i det kanadiske arkipelet dannet et avgjørende knutepunkt for kontrollen over det nordatlantiske klimaet som til syvende og sist var avgjørende for om det kunne dannes is i Skandinavia eller ikke.
I begynnelsen av den forrige istiden vokste lokale isbreer opp og dannet store ismasser som dekket store deler av dagens Canada, Sibir og Nord-Europa.
Is kontrollerer havstrømmer
De modellene som forskerne fikk utviklet, avslørte at så lenge den kanadiske arktiske øygruppens passasje fortsatte å være åpen, ble den nordlige halvkule tilstrekkelig avkjølt til at ismasser kunne bygges seg opp i det nordlige Canada og Sibir, men ikke i Skandinavia.
Men hvis vannveiene i den kanadiske arktiske øygruppen var blokkert, så ble det friske arktiske og nordlige stillehavsvannet omdirigert øst via passasjer utenfor Grønland.
Forskerne har senere kunnet støtte de nye modellene med studier av havsedimenter fra Nord-Atlanterhavet, som viser tegn til isbreer i det nordlige Canada flere tusen år før de som oppsto i Europa.
Sedimentundersøkelsene viste også en svekket dyphavssirkulasjon før isbreene ble dannet i Skandinavia.
Dannelse av havis i det nordlige Canada har derfor vært en forutsetning for at det kunne oppstå en istid i Skandinavia og så raskt.
Den nye metoden for beregning av istider er så banebrytende at den kan brukes til å undersøke og forstå andre historiske istider. Den kan samtidig hjelpe med mer presist å forutsi framtidige klimaendringer.