Frankrike/1822
Forut for Napoleons erobring av Egypt hadde europeernes kunnskaper om landet i stor grad vært basert på antikke kilder. Egypt hadde nemlig vært under muslimsk kontroll og stengt for europeere i over 1000 år.
Rundt middagstider den 14. september 1822 inntraff mirakelet i det vesle huset på Rue Mazarine i Paris. Jean-François Champollion trodde nesten ikke sine egne øyne da det gikk opp for ham.
Siden morgentimene samme dag hadde han arbeidet med en rekke nye inskripsjoner fra Egypt da han plutselig, som ved et trylleslag, hadde oppdaget et mønster bak de ubegripelige hieroglyfene. Han hadde løst gåten som ingen før ham hadde greid å løse.
Champollion styrtet ut av huset og videre ned langs den trange gaten, mens han klamret seg til notatene og tegningene sine. Noen hundre meter unna lå Det franske institutt, hvor Champollions storebror arbeidet.
Jacques-Joseph Champollion hadde lenge vært bekymret for lillebroren som arbeidet dag ut og dag inn med sine elskede hieroglyfer, uten å ta hensyn til at helsen bare ble dårligere for hver dag som gikk.
“Jeg har det! Jeg har det!” Jean-Francois Champollion
Plutselig ble døren til kontoret hans revet opp. Inn kom Jean-François Champollion i fullt firsprang mens han ropte hysterisk av begeistring:
“Jeg har det! Jeg har det!” Så besvimte han og gikk i gulvet med et brak.
Nøkkelen til mysteriet
Kappløpet om å finne nøkkelen til de egyptiske hieroglyfene begynte 23 år tidligere, i 1799. Året før hadde Napoleon Bonaparte inntatt Egypt og straks beordret utbyggingen av noen gamle fort i Nildeltaet.
Da en gruppe franske soldater om morgenen 19. juni gikk i gang med å rive en gammel mur ved Fort Rashid noen kilometer fra byen Rosetta, dukket det plutselig opp en svart steinblokk. Den ene siden av den nærmere én meter høye steinen var dekket av inskripsjoner.
Franskmennene var vant til å se hieroglyfer, men denne steinen var annerledes. Den hadde ikke bare en, men hele tre inskripsjoner i hver sin skriftstil.
Da en av vitenskapsmennene i Napoleons følge undersøkte steinen nærmere, viste det seg at den ene teksten var skrevet på gammelgresk, den andre med hieroglyfer, mens den tredje var skrevet med skrift som ingen av dem hadde sett før, og som senere fikk navnet “demotisk” – den folkelige skriften.
Det unike ved Rosettasteinen er at den inneholder det samme budskapet på tre ulike skriftspråk: hieroglyfer (øverst), demotisk (i midten) og gresk (nederst).
Forskerne hadde ingen problemer med å lese de greske inskripsjonene, som fortalte at steinen var et dekret skrevet av prestene i den gammelegyptiske byen Memphis i år 196 f.Kr. til ære for Ptolemaios 5. – en av de mange gresk-makedonske herskerne som regjerte Egypt i perioden 304-30 f.Kr.
Vitenskapsfolkene greide ikke å tyde de to andre tekstene, men var overbevist om at de tre inskripsjonene fortalte nøyaktig samme budskap, og at de derfor sto overfor noe som kunne blir nøkkelen til de gåtefulle hieroglyfene.
Kopier til Europa
Like etter funnet av den såkalte Rosettasteinen, som franskmennene døpte den, ble det laget kopier av inskripsjonene som så ble sendt til universiteter over hele Europa. Nå var det bare et spørsmål om tid før forskerne kunne få “Egypt forklart av egypterne selv”, som en av de franske vitenskapsfolkene uttrykte det.
Ingen kunne da vite at det skulle gå hele 23 år før hieroglyfenes gåte ble løst.
Franske forskere studerer Rosettasteinen.
Napoleon utløste egyptomani
Da franskmennene inntok Egypt, hadde landet vært stengt for folk fra Vesten i over 1000 år. De franske soldatene var derfor fulle av ærefrykt da de fikk se de utallige ruinene og monumentene i landet.
Ikke mindre enn 150 av Frankrikes fremste forskere deltok i Napoleons ekspedisjon, heriblant en håndfull historikere, som straks gikk i gang med å beskrive de historiske gjenstandene de så. Da franskmennene måtte trekke seg ut av Egypt etter to år, hadde forskerne allerede samlet en uvurderlig skatt av informasjon om Egypts oldtid.
Erobringen medførte en sann egyptomani i Europa, og den spesielle egyptiske stilen gjorde seg bemerket i både arkitektur, utsmykning og mote.
Et halvt år etter funnet måtte de franske styrkene i Egypt overgi seg til britene, som krevde å få Rosettasteinen overdratt til seg. Den endte derfor på British Museum i London.
Men takket være de mange kopiene som var i omløp, kunne forskere andre steder kaste seg over steinens innskrift i håp om å bli den første til å knekke koden.
Ikke lenge etter funnet av Rosettasteinen måtte de franske styrkene i Egypt overgi seg til britene. I den forbindelse havnet steinen på British Museum.
En guttedrøm
Første gang Jean-François Champollion stiftet bekjentskap med hieroglyfene, var han bare elleve år gammel. Allerede da hadde han vist seg å ha uvanlige evner innenfor språk, og kunne lese både gresk, latin og hebraisk.
Champollion bodde på det tidspunktet i Grenoble, der han møtte vitenskapsmannen Fourier, som hadde vært med Napoleon i Egypt. Fourier fattet interesse for den begavede Champollion, og inviterte ham hjem til seg.
“Jeg tror nok jeg skal klare å lese det. Når jeg blir stor!” Jean-François Champollion
Da Fourier stolt viste frem sin egyptiske samling, stirret den lille pjokken som fortryllet på papyrusfragmentene og steintavlene med hieroglyftegn og spurte om det gikk an å lese hva som sto der. Da Fourier ristet på hodet, utbrøt gutten med høy stemme:
“Jeg tror nok jeg skal klare å lese det. I løpet av noen år får jeg det helt sikkert til! Når jeg blir stor!”
Fra da av ble hieroglyfene en besettelse for Champollion, som de neste årene lærte seg arabisk, syrisk, kaldeisk, kinesisk og endelig koptisk – språket de kristne egypterne skrev og snakket før Egypt ble invadert av muslimske arabere på 600-tallet e.Kr.
Champollion lærte seg disse språkene for å være bedre rustet til den endelige styrkeprøven med hieroglyfene, som han gikk løs på i 1808. På det tidspunktet var han blitt 18 år gammel.
I mellomtiden hadde forskere over hele verden forgjeves forsøkt å tyde hieroglyfene ved hjelp av Rosettasteinen. Arbeidet konsentrerte seg utelukkende om steinens såkalte demotiske skrift – en senere egyptisk skrift som sprang ut av hieroglyfene.
Selve hieroglyfteksten på steinen var det ingen som forsto det minste av. Årsaken var blant annet at det hersket en bred enighet om at hieroglyfene var en billedskrift der hvert tegn sto for hele ord eller stavelser.
Forskerne mente at hieroglyfene – i motsetning til våre dagers alfabet – ikke var en såkalt fonetisk skrift, der hvert tegn svarer til en bestemt lyd. Og selv hvis de antok at hieroglyfene var fonetiske, ville det være umulig å finne ut hvilke lyder tegnene representerte, fordi gammelegyptisk ikke hadde blitt snakket på nesten tusen år.
Rivalen på sporet
Først i 1814 begynte det for alvor å skje noe, da den britiske legen og matematikeren Thomas Young begynte å finstudere hieroglyfene på Rosettasteinen. Han la merke til at enkelte grupper av hieroglyfer på steinen var omgitt av en sirkel – en såkalt kartusj.
Young antok at hieroglyfene innenfor kartusjen måtte være spesielt viktige og muligens inneholdt kong Ptolemaios' navn, som også var nevnt i den greske teksten på steinen.
Navnet Ptolemaios var gresk, og Young antok at uttalen var den samme på gresk og gammel-egyptisk. Han sammenlignet derfor de greske bokstavene i Ptolemaios med hieroglyfene, og fant frem til det som måtte være uttalen av hieroglyfene.
Deretter brukte han samme metode på en annen hieroglyftekst, der han visste at den gresk-makedonske dronning Berenikes navn sto. Slik fant han frem til enda flere hieroglyflyder.
Kongenavnet Ptolemaios, som opptrer på Rosetta-steinen, ledet den engelske forskeren Thomas Young på rett spor.
Stein ble egyptologenes ordbok
Rosettasteinen har tre inskripsjoner på forskjellige språk, men med samme ordlyd. Ved å bruke den greske inskripsjonen som nøkkel fikk man til slutt avkodet de gamle egypternes skriftspråk – hieroglyfene.
Det var et stort fremskritt. Men så stoppet det helt opp for Young, fordi han som alle andre mente at hieroglyfene var billedtegn, ikke lydtegn.
De to greske navnene hadde med andre ord bare blitt stavet med lydtegn fordi de var utenlandske. Egypterne hadde ikke hatt en enkelt hieroglyf som kunne symbolisere dem, mente han.
Kappløpet tilspisser seg
Da Thomas Young gjorde sin store oppdagelse, hadde den nå 24 år gamle Champollion lenge arbeidet intenst med å tyde hieroglyfene. Fem år tidligere – i en alder av bare nitten år – var han blitt utnevnt til professor i historie, men lønnen var så lav at han knapt kunne leve av den, og hieroglyfstudiene hans tok all hans ledige tid.
Under sitt utrettelige arbeid med inskripsjonene på Rosettasteinen hadde Champollion oppdaget at den demotiske skriften på steinen var en senere egyptisk skrift som var basert på hieroglyfene. Og hvis han greide å tyde den ene, hadde han også tydet den andre.
Men uansett hvor mye han prøvde, kunne han ikke finne systemet bak.
Fattigdommen og arbeidspresset tæret voldsomt på den unge egyptologens helse, og det ble ikke bedre av at andre store språkforskere gang på gang proklamerte at de nå hadde løst hieroglyfenes gåte – eller at det var nummeret før de gjorde det.
Det viste seg å være feil hver gang, men Champollion fryktet at det bare var et spørsmål om tid før noen tydet tegnene og dermed la livsdrømmen hans i grus.
Da Young offentliggjorde resultatene sine, ga det Champollion vann på mølla. Han begynte å bruke Youngs metoder på andre kartusjer med hieroglyfnavn og tydet navnet Kleopatra, som inneholdt tre av hieroglyfene Young hadde tydet i navnet Ptolemaios, nemlig P, L, O.
Herskernavnene Ptolemaios og Kleopatra var de første som ble tydet.
Ut fra det fant han lyden på enda flere hieroglyfer, som han kunne tyde andre navn med. Champollion var ekstatisk. Nå hadde han tydet enda flere hieroglyfer enn Young.
Endelig gjennombrudd
Felles for navnene Champollion hadde tydet, var imidlertid stadig at de var greske og ikke egyptiske.
Men en dag i 1822 fikk Champollion tilsendt kopier av noen kartusjer som ikke stammet fra den greske perioden i Egypt, men var langt eldre og altså måtte inneholde tradisjonelle egyptiske herskernavn.
Champollion fokuserte på en av kartusjene, som bare inneholdt fire hieroglyfer. De to første var ukjente for ham, mens han visste at de to siste tegnene sto for S-S. Han hadde altså en kartusj som lød ?-?-S-S.
Det var nå Champollions kunnskaper om det gamle kristen-egyptiske språket koptisk kom ham til gode. Han hadde tidligere tenkt på at koptisk kanskje var i familie med hieroglyfene, og en plutselig innskytelse fikk ham til å koble koptisk-kunnskapene sine med kartusjen.
Den første hieroglyfen lignet en solskive, og på koptisk het solen “ra”. Det ga en kartusj som lød RA-?-S-S. Champollion kjente bare til én farao som kunne passe inn når man så bort fra de manglende vokalene og det siste ukjente tegnet, nemlig RAMSES.
Champollion ble berømt og pryder her lokket på en konfekteske.
Hieroglyfenes gåte var løst! Champollion hadde bevist at hieroglyfene ikke bare var et billedskrifttegn, men også et lydspråk som kunne leses som det latinske alfabetet. På bakgrunn av det han visste om koptisk kunne Champollion nå lese enhver hieroglyftekst.
Siden Champollions gjennombrudd har forskere oversatt tusenvis av hieroglyftekster, som har gitt opplysninger om alle sider ved egypternes hverdagsliv i flere årtusener før Kristus.
Som anerkjennelse for sitt store arbeid ble Champollion i 1826 utnevnt til leder av den egyptiske samlingen ved Frankrikes nasjonalmuseum, Louvre. Her arbeidet han til 1832, da han døde av et hjerteinfarkt, bare 41 år gammel.
Trestykker fra Påskeøya bærer inskripsjoner på rongorongo, som ingen kan tyde.
I dag: mystiske språk spøker fortsatt
Avkodingen av hieroglyfene ga helt ny innsikt i antikkens Egypt. Det samme håper arkeologene å få i andre kulturer hvis det lykkes å knekke kodene til skriftspråket her.
Og det er nok å ta tak i. En rekke skriftspråk fra Europa, Amerika og Asia er fortsatt ikke avkodet.
Et av de mest mystiske er fra Påskeøya i Stillehavet. Om lag 25 stykker treverk bærer inskripsjoner på språket rongorongo, som ingen forstår.
